En dag på stranda

Det var rimelig kaldt på morgenen med 16 blå. Likevel ønsket jeg meg en tur ut til ei langgrunn strand der isflak og is hadde boltret seg i lange tider. Helt siden nyttår har vi hatt kulde og isnende vinder. Derfor har det ikke blitt turer ut til kysten for denne gamlingen. 

Men nå ventes mildere vær så det var på tide med en tur ut. Det var klarvær, stille og flotte forhold. Selv ute på stranda var det stille. Ikke så mye som et vindpust traff ansiktet. Helt ideelt for meg. På stranda står flere bord og krakker, så jeg "okkuperte" det ene bordet. Etter den obligatoriske kaffekoppen grep jeg stativet og bega meg ut på den hvite flaten.

Isen var trygg etter lang tids frost, men å gå gjennom er heller ikke farlig her. Man skal et godt stykke ut før vannet går over støvlene. Det ligger noen store skjær et stykke ute, og i dag kunne jeg faktisk gå ut til det nærmeste skjæret. Ikke ofte jeg kommer så langt. 

Etter som formiddagen ble eldre ble de 16 blå redusert kraftig. Sola tok godt i ansiktet etter en kald og guffen start på året. Og vinden uteble fortsatt. Motivene lå nesten å ropte på meg bortetter stranden. Og da sulten begynte å gjøre seg gjeldene måtte jeg ta meg selv i nakken. Det tar på å være naturfotograf i vårvinterlyset. Etter noen brødskiver og en kaffekopp (og tilhørende sukkerbiter), bar det ut på isen igjen.

Godt ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å bryte opp. Dagen hadde vært over all forventning. De siste brødskivene tok jeg ved "basen", før jeg pakket ned å bega meg på hjemvei. Denne stranda besøker jeg så ofte jeg kan og hver gang har den noe å gi. Men det er mange år siden den har vært så gavmild som denne dagen.

     

En lang, smal tarm

Jeg vet om en dam. Den ligger på vestsiden av en furukledd kolle. Dammen kan være både uttørket og full av vann. Alt etter nedbørsmengdene. Nå for tiden er den full av vann.

Dammen er et spennende sted å lete etter motiver. Den gir alltid noe. Nå ønsker jeg at det er vann i den hver gang jeg kommer. Det er da den gir fra seg de gode mulighetene. Mange ganger har jeg stått i vann til langt opp på støvelskaftene. 

Det er litt merkelig at en liten dam kan gi fra seg så mye. For dammen er ikke stor. En lang, smal tarm med spennende muligheter. På østsiden av tarmen står grantrærne med kollen like bak. På vestsiden står sprikende løvbusker. Der ligger det også en sti. Og i enden av tarmen mot syd ligger ei hytte like ved.

For en naturfotograf med forkjærlighet for vann og rot, er dammen ei lita gullgruve. Og det er den hele året. Selv på vinteren med bunnfryst vann, har den stemninger og muligheter å by på. 

Men et så lite og begrenset område betyr at man også må utnytte de mulighetene som ligger der. Selv i hjemmemarkene ligger motivene bare korte spaserturer unna. Jeg kan være ved dammen i flere timer. Kaffen og skivene tar jeg på kollen ved siden av.

Nå den siste tiden har det vært svært mye regn i området. Det betyr mye vann. Jeg gleder meg til å komme dit opp igjen.

  

En dag i vannets tegn

 Vi har hatt svært mye regn den siste tiden. Mange steder er naturen mett og vannet ligger i små og store dammer i naturen. Skogen i mine hjemtrakter er nesten vannsyk. Bekkene har for lengst gått over sine bredder, og der vi normalt kan gå i joggesko er det nå gummistøvlene som gjelder.

Forleden dag tok Morten Gundersen og jeg en tur opp i Telemark. På programmet sto elver og fossefall. Og vi ble overrasket over de enorme vannmengdene som elvene førte med seg. Et høylytt brus fylte luften, som også var mett av vanndamp. Kamerautstyret mitt har aldri vært så vått som denne dagen. 

Vi måtte mange ganger være raske med bildene før vannet dekket både linser og resten av utstyret. Selv var vi rimelig fuktige på klærne av alt vannet som ble kastet opp i luften. Det var både spennende og skremmende å oppholde oss i nærheten av de frådende vannmassene. En gang vi inntok en matbit og en kaffekopp ble vi rimelig våte da vi sto midt i vanndampen. 

Vi opplevde at flere var bortom det største fossefallet for å se. Oterholtfossen i Bø trakk en del skuelystne mennesker. Det er også bygget opp ei fin bru over til andre siden. Der kan vi oppleve en fin gammel husmannsplass. På det andre bildet ovenfra kan vi se to av bygningene på plassen.

Senere på dagen kjørte vi ned til en annen foss. Her renner vannet over kanten i to fossefall. Et svært stemningsfullt sted å avslutte turen. Da vi ankom var sola fortsatt oppe, men blåtimen hadde allerede begynt å trekke ned i juvet. Stemningen ble total her inne. I bunnen av juvet, der elva treffer, svinger den i 90 grader før den fortsetter nedover i skogen.

At vi opplevde en flott tur i vannets tegn var det ingen tvil om. Både vi, kamerautstyr og nistemat fikk sin tilmålte dose vann. Nå er det bare å glede oss til neste tur. 

  

Et spesielt sted

Helt siden jeg begynte å fotografere natur har Brunlanes utenfor Stavern vært mitt spesielle sted. I drøye 50 år har jeg styrt skrittene ut til de samme områdene. Og de leverer hver eneste gang jeg er der. Før kunne jeg også være der sommertid da turistantallet var langt mindre. I dag er den saken totalt forandret. Svaberg og strender er fulle av folk og jeg får ikke den roen jeg trenger. Men bevare meg vel! Jeg forstår hver eneste turist som søker til de samme svaberg og strender jeg har besøkt i alle år. Antall hytter og campingplasser beviser det mer enn klart nok.

Skal jeg ut sommertid tar jeg heller noen sene kveldsturer. Da er de fleste trukket seg tilbake til hytter, campingvogner og telt. Og en sen sommerkveld kan være noe for seg selv der ute. 

Det er ganske merkelig at jeg har gått på de samme svabergene og strendene i alle disse årene. Men jeg blir aldri lei! Uansett når jeg kommer dit har de noe nytt å by på. Som naturfotograf kjenner jeg områdene som mine egne bukselommer. Jeg vet når jeg må ut for å få spesielle bilder, og jeg vet hvilket sted jeg må gå til. Bare det er verdifullt. Å være godt kjent i et område er gull verd.

Fordelen med områdene er variasjonen de byr på. Selv om de er relativt begrensede har dem likevel store variasjoner å by på. Her ute kan jeg vandre i kystskog, strender, svaberg, enger og myr. Det er også grunnen til at artsrikdommen er stor. Både fugler og blomster er rike på arter og individer og stedet har også en grei bestand hoggorm. Som sikkert mange ikke setter så stor pris på.

Før fotograferte jeg både landskap, fugler, krypdyr og blomster. Men alltid har landskapet vært mitt område. Og nettopp landskapet er mitt hovedfelt i dag også. Jeg har mer eller mindre gått helt over til å fotografere landskapet. Et spennende felt som alltid har noe nytt å tilby. Selv om jeg altså har gått langs strand og svaberg i Brunlanes i drøye 50 år. Og så lenge beina bærer en gammel skrott vil jeg aldri slutte å gå der ute.

   

Forsommerdag i kystlandet

Dagen bestemte jeg skulle tilbringes i kystlandet. Turen gjennom skogen tar en liten time. Veien ut til svaberg og strand går gjennom kulturmarker, skog og eng. I flere skogspartier sang munken av full hals sammen med bokfink, gulspurv og ringdue. Kombinasjonen av flere naturtyper sammen med kulturmarkene, gir et rikt og variert dyre- og fugleliv.

Da jeg sto og så utover den store myra var strandvortemelk på retur. Den intense gulfargen var byttet ut med en mer gulgrønn tone. Men allerede på god avstand så jeg at nypebuskene sto rosa og hvite blomster. Litt usikker på hvilken art som dominerer her ute, men jeg tror på stein- eller brusknype. Begge artene kan ha både rosa og hvite blomster.

Det er fantastisk å se hvordan naturen, i hvert fall her ute, bytter farger og arter gjennom sesongen. Når en art med kraftige farger takker for seg tar en annen over. Området byr også på mange store og små dammer. Noen av dem relativt dype. Vegetasjonen rundt dem varierer alt etter hvor dem ligger. Helt ytterst på svaberget er det gjerne strandsmelle, skjørbuksurt og stemorsblomst som regjerer. Lenger inne er det lyng, busker og mindre trær som trives. Det gir kystlandet her ute et rikt og verdifullt liv. 

I alle mine aktive år som naturfotograf har jeg trasket på disse svabergene. Men jeg blir aldri lei! Selvfølgelig får jeg de samme svabergene inn i søkeren, men alt bidrar til at bildene får en variasjon og fargeprakt. Årstidene, lyset, tid på døgnet. Alt jeg trenger ligger foran meg. Og sammen med en grei fantasi kommer jeg alltid hjem med nye bilder.

Så selv om jeg har vandret her ute i drøye 50 år, gir landskapet meg alltid nye inntrykk, stemninger og opplevelser. Og jeg kommer til å vandre her ute så lenge beina bærer.  

       

Det blomstrer i kystlandskapet

Denne dagen bestemte jeg meg for en tur langs kysten. Jeg vet om en liten bekk som renner ut i havet, og langs denne blomstrer gjerne soleiehoven i store tuer. Det var den muligheten som bestemte turen. Men jeg vet også at stedet har et stort antall blomster å vise frem. Så jeg pakket sekken med mat og drikke og bega meg i vei.

Den lille bekken skuffet ikke! Eller kanskje jeg skal si at soleiehoven skuffet ikke. For den sto med flotte blomster i mange, store tuer. Et betagende syn. Tuer som får smilet frem. Fordi vi er kommet til den solrike og varmende våren. Årstiden som får de fleste av oss til å våkne igjen etter en kald og mørk vinter.

Tuene med soleiehov står bare noen meter fra en godt brukt sti. Så jeg er nok ikke førstemann til å fotografere dem. Den lille bekken er ikke god å se der den renner under vissen vegetasjon. Tuene med soleiehov står langs bekkekanten. 

Senere går jeg utover mot svabergene. Her vet jeg det er mye strandnellik. Så mulighetene for bilder er store i dag. Bare et svakt vinddrag kjennes i ansiktet. På små gressbakker sto flere tuer med strandnellik som ga fine muligheter. Men da jeg skrår opp på svaberget lenger ute får jeg se flere vårmarihånd inne ved noen einerbusker. 

Noen av dem sto fullt utsprungne, mens andre bare var i startfasen. Og her tok ikke vinden i det hele tatt. Blikk stille var det inne ved einerbuskene. Vårmarihånd er en flott orkidé som kommer tidlig om våren. Allerede i april kan den blomstre. Det kan nok være fristende å plukke noen hjem for å sette i vase. Men det gjør man bare én gang: de har en stram eim av kattepiss. Så vel bekomme! 

Med verandaen som kamuflasje

I mange tiår har jeg bodd med skogen som nærmeste nabo. Bare 20 meter fra huset begynner skogen med noen fine, tette graner. Der har både måltrost og ringdue hekket, noe sistnevnte gjør i år også. Mange er nedom plenen for å finne mat i form av insekter og meitemark. Det som er spennende er at også rådyr og fasan benytter seg av planen. Begge disse holder seg gjerne i skogkanten, men som nevnt er den bare 20 meter unna huset.

Bukken på bildet har hatt tilhold her i mange år. Hvert år blir han litt staseligere enn den var året før. På bildet står den med flott bastkledd gevir og viser seg frem. Selv står jeg på verandaen med kaffekoppen på bordet ved siden av. Bedre kan jeg neppe få det. Bukken er nesten alltid i selskap med råa. Som regel er det hun som kommer ut på plenen. Han er litt mer tilbakeholden og forsiktig. Denne dagen byttet dem roller. 

Fasanhanen på bildet hadde selskap av to høner da bildet ble tatt. Han gikk stolt på kanten av plenen, mens hønene holdt seg ned i ei lita grøft som skiller plen og skog. De gikk fantastisk i ett med omgivelsene der de holdt seg. Bringebærbuskene skjulte dem godt. Hanen derimot kunne vel ikke nedlate seg til å gå i grøfta. Det fikk være måte på med det utseendet han har.

Et bedre sted å studere fugler og dyr får jeg ikke. Når trekkfuglene kommer om våren er det et yrende liv her i skogkanten. Det samme gjelder om høsten før fuglene trekker sydover. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på verandaen.

Ut i sola og varmen

Er det noen som virkelig har behov for sol og varme er det våre krypdyr. De har ligget i dvale gjennom hele vinteren. For å få kroppen tilbake til normalen må kroppen ha vårvarme. Det gjelder også den ikke helt populære hoggormen. Hannen er først ute og finner sin faste plass som han bruker hver vår. I mine områder har jeg faste plasser jeg vender tilbake til for å se dem. Og de ligger der. Som de gjorde året før og året før der. At andre hoggormer også finner de samme plassene er sannsynlig. De ligger jo flere sammen vinteren gjennom.

Hoggormen over har hatt sin plass i flere år. Men det hender ofte at den ligger sammen med både en og flere under eineren. Fjellet blir fort varmet opp av sola og den ligger i lé for sur vind fra nord. Blir det riktig kjølig trekker dem inn under eineren, men finner likevel en solrik plass. Da er dem ikke lette å få øye på.

Selv om hoggormen ligger trygt og godt inne i eineren er dem likevel svært så årvåkne. Det skal ikke mye til før dem løfter hodet. Da er det om å gjøre å at vi oppfører oss med stor forsiktighet. En aldri så liten, uforsiktig bevegelse får dem til å trekke unna. Og det skal vi ikke gjøre! Som vekselvarme dyr er dem avhengig av å få den nødvendige varmen etter en kald vinter i bakken. Og til de av dere som er livredde for hoggorm og andre krypdyr - gjør et forsøk på å bytte ut redselen med nysgjerrighet. At det er vanskelig er jeg fullt klar over. Men da vil vårturene i skog og mark bli langt mer innholdsrike. Og det er ikke så farlig likevel å dele en gressbakke eller fjellpalt med noen av våre krypdyr. Ha en fin tur!    

Når vinteren slipper taket

De fleste av oss har vel spesielle vårtegn vi ser etter når vinteren går mot slutten. Så også jeg. Men jeg ser ikke nødvendigvis etter nyankomne fugler. Det jeg ser etter er glansen og lyset i furu- og granbar. Eller lyset som reflekteres fra snøen på trærnes skyggesider. Det høres kanskje litt snålt ut, men det er vårtegn for meg. Furu- og granbaret får en egen glans når vi kommer ut i februar. Det samme gjelder trærnes skyggesider. Særlig synes jeg fargen på furuas skyggesider blir sterkere på grunn av lyset som reflekteres fra snøen.

På solrike, milde dager har jeg lett for å nyte solvarmen. Jeg finner et sted i lé hvor jeg kan tilbringe mye tid. Gjerne på en solrik furukolle hvor jeg får både solvarme og stammenes sterkere farge. Et sted jeg kan tilbringe tid er nettopp på en slik kolle. Sitteplassen er også vakkert farget i grønt. Mosen ligger fortsatt tykk selv om trærne syd for kollen ble hugget for en del år siden. 

Og her kan jeg sitte i lange tider. Nyte en varm kopp kaffe, et par brødskiver og noen Bamsemums. Bedre kan jeg neppe få det! Kanskje en kjøttmeis eller blåmeis prøver seg med noen sangstrofer, kanskje rusler et rådyr forbi meg på kollen. Det er faste tråkk både til elg og rådyr her. Vi går mot en flott tid.      

Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera og et middels teleobjektiv på brystet. Jeg vet aldri hva som kan dukke opp. Denne kjølige dagen var intet unntak. Planen var først å gå opp til ei større eng. Der stikker frøbærende planter sine strå opp av snøen og frister frøspisende fugler. Så også i dag.

Et antall gråsisik var på iherdig matjakt, og mange frø fant veien ned i sultne fuglemager. I om med at det ikke var mulig å søke skjul bestemte jeg for å ta et skritt om gangen. Men etter hvert skjønte jeg at gråsisikene ikke tok særlig notis av meg. 

De ble rolig sittende å spise. Selv da jeg sto på kloss hold forholdt fuglene seg rolige. Jeg kunne studere og fotografere så mye jeg orket. Gråsisiken kan være svært så tillitsfull.

Jeg ble værende der ute på enga sammen med gråsisikene en god stund. Men etter nærmere en times tid bestemte fugleflokken seg for å dra videre. De lettet i samlet flokk og fløy sydover i landskapet. De hadde kanskje peiling på nye, frøfulle jaktmarker?

Turen min fortsatte inn i skogen øst for enga. Etter en stund nærmer jeg meg en større uthogst. Da hørte jeg banking fra en spett. Antagelig en flaggspett, tenkte jeg. Jeg var kommet ut til kanten av uthogsten, men så ingen spett. Men spetten var der et eller annet sted. 

10-15 meter foran meg sto en mannshøy granstubbe. Bankelydene hørtes ut til å komme fra den stubben. Jeg gikk noen forsiktige meter nærmere og satte meg på huk. Noen øyeblikk senere tittet et svart hode med rød nakkeflekk frem. En svartspett. Jeg vil tro at svartspetten hadde sett meg, men den tok ingen særlig notis av meg, den heller. I likhet med gråsisikene valgte den å fokusere på maten den fant under barken. 

Og mat var det tydeligvis under granbarken. I søkeren så jeg et sirlig mønster etter svartspettens godbiter. Ikke rart den valgte å fokusere på mat denne kjølige vinterdagen. 

Turen ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde forestilt meg. To arter som var meget tillitsfulle, selv om et tobein sto på kloss hold. Særlig var møtet med svartspetten spennende. Den pleier ikke å være så tillitsfull.   

Jeg liker rot

Jeg må vel sies å være over middels interessert i rot. Ikke nødvendigvis i mitt eget hjem, men ute i marka. Der trær ligger som de har gjort etter sterk vind, eller buskas truer med å kaste meg ut. Hvor jeg rett og slett snubler meg frem etter beste evne. For det finnes motiver der også. De fleste ville neppe brydd seg med slike områder. Jeg gjør altså det.

Det må gjerne være vann i forbindelse med rotet også. Det fordi at det som er dødt går tilbake til kretsløpet. Vannet er liv. Og kretsløpet får næring fra vann. Uten vann er vi ikke rare sakene. Så både dødt, liv og livgivende vann i samme smell. En fin måte å dokumentere kretsløpet på. Synes i hvert fall jeg.

Jeg har flere slike områder jeg ofte besøker. Når jeg er i de aktuelle områdene, stikker jeg alltid bortom for å se etter nye muligheter. Og som regel finner jeg noe hver gang. Ikke tenk på at andre naturfotografer neppe ville stikke beina inn i det der. Tenk på deg selv og hva du ønsker å formidle. Liker du å løfte beina å se hvor du plasserer dem, kan du få mange, spennende stunder. Du vil garantert få en utfordring.    

Mitt lille sted

Det er vel naturlig at vi som ferdes mye i naturen, finner steder vi setter ekstra pris på. Sånn er det i hvert fall for meg. Mitt sted er et skogsområde som består av mye løvskog, større teiger med stemningsfull barskog og fjellkoller. Her vokser furu, einer, røsslyng og blåbær. Fjellkollene er det tre stykker av. De ligger relativt tett, men er ikke store. Likevel store nok til at hele området har veldig mye å by på for en nysgjerrig naturvandrer.

For meg er det naturlig å stikke oppom når jeg velger skogen. Jeg har også begynt å følge med på forandringene årstidene gir. For noen dager siden opplevde jeg årets første snøfall mens jeg satt på den søndre kollen.

 

Med mindre det ikke blåser storm i kastene, eller snø og regn kommer vannrett, kan jeg være der oppe. Og jeg er gjerne innom hele området når jeg er der. Det er ikke større enn det. På siste tur fikk jeg morgenlyset som lyste opp skogen med sine gylne stråler. Jeg har aldri noe bestemt mål når jeg besøker området. Det har jeg forresten aldri hatt uansett hvor jeg har vært. Som naturfotograf synes jeg det er mer spennende å utnytte mulighetene der og da. Og jeg kommer alltid hjem med nye inntrykk.

Hver gang jeg skal ha en matbit og en kaffekopp, går jeg alltid opp på en av kollene. Det er en rutine jeg har lagt meg til. Nede i skogen går jeg alltid mellom måltidene. For noen er det sikkert merkelig at jeg har et så lite favorittsted. Og mange av bildene jeg tar der ville sikkert mange naturfotografer ikke tatt. Det får så være. Jeg har mitt lille sted jeg setter umåtelig stor pris på.      

I grenseland

I mine områder har jeg kort vei fra natur- til kulturmark. Noe jeg synes er spennende. Bare noen meter unna jordbruksmarkene ligger urørt natur. Som dem har gjort siden de første mennesker tok områdene i bruk. Og flere steder er det faktisk sånn. Trange skar og kløfter er ubrukelige som jordbruksmark. De har fått ligge urørte. Kanskje tok de første menneskene ut noe virke til husbygging, men det var også alt. Fjellkollene ligger tett, noe som kommer dyrene til gode. Her har dem gode muligheter til å stikke seg vekk.

Jeg vandrer ofte i disse områdene. Det er bare få meter fra ren natur til menneskeskapte kulturmarker. Men kulturmarkene blir holdt i hevd. Det eneste menneskeskapte inne i skogen er steingardene. Et vakkert skille mellom eiendommene. Ellers får skog og eng, skar og kløfter vokse og gro som de er ment å gjøre. 

Det er noe eget ved slike områder. Der menneskene virker og naturen får stelle seg selv. Jeg kan ikke helt sette navn på hva jeg føler, men det gir meg noe ekstra. Menneskene har vært her i tusener av år, men den urørte naturen har vært her mye lenger. Og mye tyder på at den fortsatt skal være urørt. 

Jeg kan ikke tenke meg at verken de små fjellkollene eller områdene mellom dem, noen gang vil gi utkomme av noe slag. Kollene ligger for tett. Men i dagens samfunn skal man være svært forsiktig med å uttale seg. Det virker som natur i dag er der for å misbrukes. Vi ser mange meningsløse eksempler på det. 

Men jeg håper at områdene i mine hjemmemarker får ligge urørte i all fremtid. At rådyrene har steder å stikke seg vekk, og jeg har stemningsfulle områder å vandre i.    

  

Så kom snøen

Dagen ville jeg tilbringe i skogen. Jeg gikk ut tidlig på formiddagen med kurs for tre fjellkoller omgitt av skog. Det er ikke så store området, men det gir mye hver gang jeg er der. I dag stoppet jeg på den østre kollen for å spise et par brødskiver sammen med en kopp kaffe. Denne kollen var jeg mye på i tidligere år, men av en eller annen grunn ble den gått forbi. Jeg endte opp på den vestre kollen. I dag er den østre kollen igjen et fast holdepunkt når jeg er i området.

Etter skivene og kaffen gikk jeg ned i skogen mellom den østre og vestre kollen. Her er det fortsatt fin, høystammet granskog med stemning mellom granleggene. Vår og sommer er det lite vegetasjon her inne på grunn av det dunkle halvmørke. Det er bare bregner, gjøksyre og småmarimjelle som trives her.

Jeg rusler langs en større uthogst og står en stund og ser etter liv. Det er mye rådyr i området, og for en liten stund siden hørte jeg et rådyr støyte flere ganger. Lyden kom bakenfor den sydlige kollen. Jeg bruker for lettvinthets skyld himmelretningene når jeg nevner de forskjellige kollene. Etter å ha stått en stund går jeg inn i skogen og helt inntil kollen. Så rusler jeg så opp på den sydlige kollen. Her setter jeg meg ved siden av ei furu som gikk over ende for noen år siden. Nå skal det smake med en kopp kaffe og et par sukkerbiter. 

Det er da jeg sitter med kaffekoppen i hånd at noe smått faller foran ansiktet mitt. Hva i all verden? Snø! Joda, små korn som stadig faller tettere og blir større. Tørr er den ikke, det ser jeg fort på kamerautstyret. Dette er en av de første gangene jeg opplever årets første snø mens jeg er på fototur. Snøen blir tettere og jeg trekker en plastpose over utstyret. Det er ingen vind så snøen faller loddrett mot marken. Det blir noen opptak av landskapet med årets første snø før jeg bryter opp fra kollen.  

   

Lys og farger

 Det er ganske spennende hvor mye lyset og fargene forandrer seg gjennom dagen. Særlig ute ved kysten er det påtagelig hvor store forandringene er. Denne dagen kom jeg ut til kysten på formiddagen. Sola lå bak et slør av skyer og skapte et fint, dempet lys. Noen ganger kom sola såpass frem at den skapte skygger, men for det meste lå den og hvilte bak det tynne skydekket.

Vi skriver midt i november. Selv midt på dagen ligger et gyllent lys på himmelen. Det var også helt stille denne dagen. Hensikten min var å nyte en fin høstdag ved havet, men etter hvert forandret det seg til å fange lyset og fargene gjennom dagen. Jeg liker når havet låner farge av himmelen. Gjennom dagen forandret både lyset og fargene seg. Og når det nærmet seg solnedgang kom også de spesielle fargene på himmelen. Her er vel kanskje jeg litt rar. Jeg foretrekker å snu ryggen til solnedgangen. Den veien blir det bare håpløse silhuettbilder av svaberg med et voldsomt lys i bakgrunnen.

Med ryggen mot solnedgangen får jeg både fantastiske farger og detaljer i landskapet. Og langt mer spennende bilder! Like etter solnedgang ble landskapet rosa på grunn av skyene der oppe. Alt lånte farge av de fantastiske, rosa skyene! Både hav, svaberg, dammer og gress ble forvandlet til et eventyrlandskap. En bedre avslutning på dagen kunne jeg neppe fått.

   

Mye vann i bevegelse

 Den siste tiden har det vært mye vær med kraftige vinder her i området. Det har ført til at havet har vært hissig og gitt mye lyd fra seg. Andre steder i landet har hatt det mye verre enn oss her i Sør-Norge. Men det har vært spennende langs strand og svaberg for å følge med på havets hissige utfall. 

Mange ganger har jeg stått i nærmeste laget av bølger som slår innover svabergene. Men det jeg aldri lærer er at ingen bølger er like. Noen er større enn andre. Og de noen sier heller ikke ifra at de kommer. De bare kommer med en kaskade av vann, som får meg til å tviholde i kamerastativet. For mange år siden tok ei stor bølge tak i stativet. Sendte det bortetter svaberget, mens jeg sprang etter i frådende skum. Det gikk bra heldigvis. Rasmus kilte stativet fast i ei fjellsprekk. Stativet fikk noen skrubbsår på leggene, men ellers var alt greit.

Derfor er jeg ekstra forsiktig i dag. Vil ikke ha reprise på den hendelsen. Men de siste dagers frådende hav har vært opplevelser jeg ikke har villet unngå. Jeg har vært ute på både dags- og kveldsturer. 

  

En dag i vann

 Overskriften høres unektelig litt rar ut. Jeg var ikke i vann hele dagen, men tiden jeg tilbrakte i skogen var både i dammer og bekk. Selv i vanndammene inne mellom trærne gikk jeg i vann til langt opp på støvelskaftene. Men jeg liker vann til bildene. Vann er liv. Og vann gir liv. Etter lange tider med mye regn hadde bekken blitt fylt godt opp.

 Det er ikke ofte jeg ser så mye vann i bekken som i dag. Bekken er ikke stor. Men etter kraftige regnvær går den gjerne ut over breddene sine. Dagen var tenkt å arbeide med det gjenværende høstløvet. Det som fortsatt hang på trærne. Vi hadde noen dager med kraftig vind; en vind som sendte de fleste blader langt innover i skogen. Det meste av løvet la seg pent blant annet løv på marken, men mange fikk et ublidt møte med kaldt vann.

 De ble sendt nedover bekkevannet i stor fart. En del av dem satte seg fast i røttene langs breddene, mens andre la seg sammen med annet løv i ei bakevje. Andre igjen mistet jeg av syne langt der nede i bekken. Som sagt liker jeg vann til bildene mine. I dag var en slik dag. 

"Bare" en steingard

 Det skal vel en del til før vi reagerer på en steingard. Hauger med stein som er lagt i lange rekker. Og visst er det det. Men hva ligger det i en steingard? Hva forteller steingarden oss? Først og fremst ligger det svært mye slit, blod og svette i en pent oppbygd steingard. Traktor hadde dem neppe, så det var hesten som måtte dra steinene til stedet. Så skulle steinene plasseres pent på hverandre så steingarden skulle holde i generasjoner.

Og de fleste steingarder har gjort nettopp det. Mange av dem står like støtt som de alltid har gjort. Inne i tett skog har steingardene fått lag av mose på seg. Steingarden er kledd i grønt. Et vakkert kulturminne som oser av respekt for eiendommer. Eiendommer som skulle skilles på en fin og respektfull måte. Og det var det steingarden ble bygget for. Det skulle være et vakkert og holdbart skille mellom de forskjellige eiendommene.

I dag står steingardene og forteller om respektfull kulturhistorie. Vi burde tenke over det neste gang vi står og ser på en steingard. Hvilket slit det ligger i steingarden og hvorfor den står nettopp der. Den står der som et vakkert skille mellom eiendommer, og den er et kulturminne det står dyp respekt av!   

Elvelangs

 Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.

 Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.

 Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.   

En kveld i gult

 Ja, det høres unektelig noe rart ut, men slik ble det. Tanken var å fotografere svaberg og hav i kveldslyset. Men da jeg kom ut ble jeg bare stående å se utover et mer eller mindre gult landskap. Hele den store enga foran meg var farget gul av blomstrende strandvortemelk. Et utrolig syn! Det står strandvortemelk her hvert år, men maken til dette har jeg neppe sett. Så da ble svaberg og hav byttet ut med blomster.

Selv i små sprekker utover sto tuer med strandvortemelk. Og når planten kan bli 1,5 meter høy og bortimot meteren i omkrets, fyller den godt ut. 

  Det ble en del kaving for å komme i rett posisjon. Noe som ble vrient med et 3-bein stativ. Men moro var det! Sammen med strandvortemelk sto også strandkvann og hundekjeks i skjønn forening. På flere steder blomstret nyperosene vakkert rosa. 

Denne kvelden ble veldig spesiell. Jeg fokuserte mer eller mindre helt på strandvortemelk. De siste bildene tok jeg litt etter solnedgang. For meg var det viktig å få mest mulig av det blomstrende havet. Til neste år blir det kanskje "bare" et vanlig år.