Etter at skogen ble hugget lå det dype spor igjen etter de store skogsmaskinene. Sporene ble fort fylte med vann under regnvær, og insektene samlet seg ved vannhullene. Vannløperne sprang bortover vannflatene og gjorde livet utrygt for små insekter.
Men over dem alle sto øyestikkerne. I supersonisk fart pløyde de luftrommet over vannet. Jeg er virkelig imponert over øyestikkernes evne til å manøvrere i luften, og en dreining på 90 grader i hurtig fart var ingen problemer.
Men denne dagen var øyestikkerne, som forresten var firflekklibeller, også opptatt av formering av sin egen art: Flere ganger paret de seg i luften. Og like etter var hunnene nede i vannet med bakkroppene sine. Det var om å gjøre å legge eggene så fort som mulig.
Men noen ganger må selv supersoniske insekter unne seg en liten pause. Da slo de seg ned på tørre kvister som stakk opp av vannet. Men lenge satt dem ikke, så jeg måtte være rask på utløseren.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Mystikk over stille vann
Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved va...

-
Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved va...
-
Jeg har alltid hatt sans for skogsvann og myr. Det hviler en eim av mystikk rundt slike landskaper. Skogsvannet er også en pustende lunge ...
-
Orkideene er noen av de vakreste blomstene vi har. Her i Norge er vi også velsignet med orkideer, og den første av dem kommer allerede i mai...