Ved et lite vannhull

Etter at skogen ble hugget lå det dype spor igjen etter de store skogsmaskinene. Sporene ble fort fylte med vann under regnvær, og insektene samlet seg ved vannhullene. Vannløperne sprang bortover vannflatene og gjorde livet utrygt for små insekter.
Men over dem alle sto øyestikkerne. I supersonisk fart pløyde de luftrommet over vannet. Jeg er virkelig imponert over øyestikkernes evne til å manøvrere i luften, og en dreining på 90 grader i hurtig fart var ingen problemer.
Men denne dagen var øyestikkerne, som forresten var firflekklibeller, også opptatt av formering av sin egen art: Flere ganger paret de seg i luften. Og like etter var hunnene nede i vannet med bakkroppene sine. Det var om å gjøre å legge eggene så fort som mulig.
Men noen ganger må selv supersoniske insekter unne seg en liten pause. Da slo de seg ned på tørre kvister som stakk opp av vannet. Men lenge satt dem ikke, så jeg måtte være rask på utløseren.