Når himmelen er høy

 Himmelen er høy og klar. Et surt vinddrag fra nord griper tak i siv og gress. Siv og gress som allerede har  fått høstens farge. I hvert fall litt. Vi henger litt etter fjellet her ute ved kysten. Men det er sånn det skal være. Kulde og rim skal hode seg borte en stund til. Personlig er jeg glad for det.

 Jeg liker meg her ute når nettene blir kjøligere, og dagene kommer med høy, klar himmel. Den klare luften fyller lungene med livgivende luft. Likevel er sola varm i ansiktet. Jeg sitter ofte helt nede i vannkanten med kaffekoppen og bare nyter dagen. Jeg må ikke gjøre så mye. Ofte gjør jeg ingen ting.

  Sola høyt der oppe skaper liv på havflaten. Den skinner, forandrer seg hele tiden. Det er som hamret sølv. Det er når jeg ser alt dette at jeg skjønner hvor viktig havet er for meg. Jeg er nok en kystens mann.

"Mitt" sted

 De fleste som vandrer i skog og mark har sikkert et sted de synes spesielt om. Et sted de vender tilbake til ofte eller med jevne mellomrom. Et sted de kan slå seg ned med en kaffekopp, ei skive eller noe annet godt. Et sted de kan glemme stress, mas og andre hverdagslige problemer.

Et sånt sted har også jeg. Ei kyststripe på noen få kilometer. Ei kyststripe jeg har vandret i snart 50 år som naturfotograf. Nåvel, naturfotograf er egentlig en upassende karakteristikk av meg. Naturvandrer eller naturformidler passer bedre. 

Kyststripen ligger i passende gangavstand fra hjemmet mitt. Etter en liten times gange gjennom kulturlandskapet ser jeg endelig havet der ute. Og her har jeg altså gått (eller vandret) i snart 50 år. Men jeg blir aldri lei! Jeg blir aldri lei av å traske rundt på de samme svabergene, strendene og ei stor myr helt ute ved havet. Den ytre delen av myra stanger i svabergene. Her ligger også en fin dam omkranset av siv. 

 Særlig liker jeg meg mot kveld. Vinden stilner, havet roer seg når sola nærmer seg landet i vest. Kvelden går over i natt. Da liker jeg å sitte med kaffekoppen og suge inn de siste rester av dag. Og da mørket omkranser landskapet tar jeg sekken på ryggen og rusler hjemover. 

Stillhet

 Etter sommerens travelhet ute på svabergene, er det godt å nye høstens stillhet. Denne kvelden har vinden også uteblitt. Nesten ikke et eneste vindpust. Kystlandskapet ligger der i all sin prakt en sen kveld. Det er godt å være her ute nå. Rusle langs svabergene, se høsten begynner sin langsomme vandring inn i vegetasjonen. 

 Rundt flere dammer ligger et grønt belte med alger. Kystens egne blomsterbed. De står i fin kontrast til de grå svabergene. De ligger som små øyestener og drar formelig blikket til seg. Det er godt å sitte ved dem med kaffekoppen når kvelden senker seg over landskapet.

Et lag skyer trekker opp fra vest. Ikke så mye, men nok til at det ikke blir de store fargene i kveld. Men det er helt greit. La kvelden gå til ro uten for mye oppmerksomhet. Da den går inn i blåtimen holder jeg meg ved en stor dam med siv. Tar en ny kaffekopp og en Kvikk-Lunsj før jeg rusler hjemover i mørket.