Forsommerdag i kystlandet

Dagen bestemte jeg skulle tilbringes i kystlandet. Turen gjennom skogen tar en liten time. Veien ut til svaberg og strand går gjennom kulturmarker, skog og eng. I flere skogspartier sang munken av full hals sammen med bokfink, gulspurv og ringdue. Kombinasjonen av flere naturtyper sammen med kulturmarkene, gir et rikt og variert dyre- og fugleliv.

Da jeg sto og så utover den store myra var strandvortemelk på retur. Den intense gulfargen var byttet ut med en mer gulgrønn tone. Men allerede på god avstand så jeg at nypebuskene sto rosa og hvite blomster. Litt usikker på hvilken art som dominerer her ute, men jeg tror på stein- eller brusknype. Begge artene kan ha både rosa og hvite blomster.

Det er fantastisk å se hvordan naturen, i hvert fall her ute, bytter farger og arter gjennom sesongen. Når en art med kraftige farger takker for seg tar en annen over. Området byr også på mange store og små dammer. Noen av dem relativt dype. Vegetasjonen rundt dem varierer alt etter hvor dem ligger. Helt ytterst på svaberget er det gjerne strandsmelle, skjørbuksurt og stemorsblomst som regjerer. Lenger inne er det lyng, busker og mindre trær som trives. Det gir kystlandet her ute et rikt og verdifullt liv. 

I alle mine aktive år som naturfotograf har jeg trasket på disse svabergene. Men jeg blir aldri lei! Selvfølgelig får jeg de samme svabergene inn i søkeren, men alt bidrar til at bildene får en variasjon og fargeprakt. Årstidene, lyset, tid på døgnet. Alt jeg trenger ligger foran meg. Og sammen med en grei fantasi kommer jeg alltid hjem med nye bilder.

Så selv om jeg har vandret her ute i drøye 50 år, gir landskapet meg alltid nye inntrykk, stemninger og opplevelser. Og jeg kommer til å vandre her ute så lenge beina bærer.  

       

Det blomstrer i kystlandskapet

Denne dagen bestemte jeg meg for en tur langs kysten. Jeg vet om en liten bekk som renner ut i havet, og langs denne blomstrer gjerne soleiehoven i store tuer. Det var den muligheten som bestemte turen. Men jeg vet også at stedet har et stort antall blomster å vise frem. Så jeg pakket sekken med mat og drikke og bega meg i vei.

Den lille bekken skuffet ikke! Eller kanskje jeg skal si at soleiehoven skuffet ikke. For den sto med flotte blomster i mange, store tuer. Et betagende syn. Tuer som får smilet frem. Fordi vi er kommet til den solrike og varmende våren. Årstiden som får de fleste av oss til å våkne igjen etter en kald og mørk vinter.

Tuene med soleiehov står bare noen meter fra en godt brukt sti. Så jeg er nok ikke førstemann til å fotografere dem. Den lille bekken er ikke god å se der den renner under vissen vegetasjon. Tuene med soleiehov står langs bekkekanten. 

Senere går jeg utover mot svabergene. Her vet jeg det er mye strandnellik. Så mulighetene for bilder er store i dag. Bare et svakt vinddrag kjennes i ansiktet. På små gressbakker sto flere tuer med strandnellik som ga fine muligheter. Men da jeg skrår opp på svaberget lenger ute får jeg se flere vårmarihånd inne ved noen einerbusker. 

Noen av dem sto fullt utsprungne, mens andre bare var i startfasen. Og her tok ikke vinden i det hele tatt. Blikk stille var det inne ved einerbuskene. Vårmarihånd er en flott orkidé som kommer tidlig om våren. Allerede i april kan den blomstre. Det kan nok være fristende å plukke noen hjem for å sette i vase. Men det gjør man bare én gang: de har en stram eim av kattepiss. Så vel bekomme! 

Med verandaen som kamuflasje

I mange tiår har jeg bodd med skogen som nærmeste nabo. Bare 20 meter fra huset begynner skogen med noen fine, tette graner. Der har både måltrost og ringdue hekket, noe sistnevnte gjør i år også. Mange er nedom plenen for å finne mat i form av insekter og meitemark. Det som er spennende er at også rådyr og fasan benytter seg av planen. Begge disse holder seg gjerne i skogkanten, men som nevnt er den bare 20 meter unna huset.

Bukken på bildet har hatt tilhold her i mange år. Hvert år blir han litt staseligere enn den var året før. På bildet står den med flott bastkledd gevir og viser seg frem. Selv står jeg på verandaen med kaffekoppen på bordet ved siden av. Bedre kan jeg neppe få det. Bukken er nesten alltid i selskap med råa. Som regel er det hun som kommer ut på plenen. Han er litt mer tilbakeholden og forsiktig. Denne dagen byttet dem roller. 

Fasanhanen på bildet hadde selskap av to høner da bildet ble tatt. Han gikk stolt på kanten av plenen, mens hønene holdt seg ned i ei lita grøft som skiller plen og skog. De gikk fantastisk i ett med omgivelsene der de holdt seg. Bringebærbuskene skjulte dem godt. Hanen derimot kunne vel ikke nedlate seg til å gå i grøfta. Det fikk være måte på med det utseendet han har.

Et bedre sted å studere fugler og dyr får jeg ikke. Når trekkfuglene kommer om våren er det et yrende liv her i skogkanten. Det samme gjelder om høsten før fuglene trekker sydover. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på verandaen.

Ut i sola og varmen

Er det noen som virkelig har behov for sol og varme er det våre krypdyr. De har ligget i dvale gjennom hele vinteren. For å få kroppen tilbake til normalen må kroppen ha vårvarme. Det gjelder også den ikke helt populære hoggormen. Hannen er først ute og finner sin faste plass som han bruker hver vår. I mine områder har jeg faste plasser jeg vender tilbake til for å se dem. Og de ligger der. Som de gjorde året før og året før der. At andre hoggormer også finner de samme plassene er sannsynlig. De ligger jo flere sammen vinteren gjennom.

Hoggormen over har hatt sin plass i flere år. Men det hender ofte at den ligger sammen med både en og flere under eineren. Fjellet blir fort varmet opp av sola og den ligger i lé for sur vind fra nord. Blir det riktig kjølig trekker dem inn under eineren, men finner likevel en solrik plass. Da er dem ikke lette å få øye på.

Selv om hoggormen ligger trygt og godt inne i eineren er dem likevel svært så årvåkne. Det skal ikke mye til før dem løfter hodet. Da er det om å gjøre å at vi oppfører oss med stor forsiktighet. En aldri så liten, uforsiktig bevegelse får dem til å trekke unna. Og det skal vi ikke gjøre! Som vekselvarme dyr er dem avhengig av å få den nødvendige varmen etter en kald vinter i bakken. Og til de av dere som er livredde for hoggorm og andre krypdyr - gjør et forsøk på å bytte ut redselen med nysgjerrighet. At det er vanskelig er jeg fullt klar over. Men da vil vårturene i skog og mark bli langt mer innholdsrike. Og det er ikke så farlig likevel å dele en gressbakke eller fjellpalt med noen av våre krypdyr. Ha en fin tur!    

Når vinteren slipper taket

De fleste av oss har vel spesielle vårtegn vi ser etter når vinteren går mot slutten. Så også jeg. Men jeg ser ikke nødvendigvis etter nyankomne fugler. Det jeg ser etter er glansen og lyset i furu- og granbar. Eller lyset som reflekteres fra snøen på trærnes skyggesider. Det høres kanskje litt snålt ut, men det er vårtegn for meg. Furu- og granbaret får en egen glans når vi kommer ut i februar. Det samme gjelder trærnes skyggesider. Særlig synes jeg fargen på furuas skyggesider blir sterkere på grunn av lyset som reflekteres fra snøen.

På solrike, milde dager har jeg lett for å nyte solvarmen. Jeg finner et sted i lé hvor jeg kan tilbringe mye tid. Gjerne på en solrik furukolle hvor jeg får både solvarme og stammenes sterkere farge. Et sted jeg kan tilbringe tid er nettopp på en slik kolle. Sitteplassen er også vakkert farget i grønt. Mosen ligger fortsatt tykk selv om trærne syd for kollen ble hugget for en del år siden. 

Og her kan jeg sitte i lange tider. Nyte en varm kopp kaffe, et par brødskiver og noen Bamsemums. Bedre kan jeg neppe få det! Kanskje en kjøttmeis eller blåmeis prøver seg med noen sangstrofer, kanskje rusler et rådyr forbi meg på kollen. Det er faste tråkk både til elg og rådyr her. Vi går mot en flott tid.      

Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera og et middels teleobjektiv på brystet. Jeg vet aldri hva som kan dukke opp. Denne kjølige dagen var intet unntak. Planen var først å gå opp til ei større eng. Der stikker frøbærende planter sine strå opp av snøen og frister frøspisende fugler. Så også i dag.

Et antall gråsisik var på iherdig matjakt, og mange frø fant veien ned i sultne fuglemager. I om med at det ikke var mulig å søke skjul bestemte jeg for å ta et skritt om gangen. Men etter hvert skjønte jeg at gråsisikene ikke tok særlig notis av meg. 

De ble rolig sittende å spise. Selv da jeg sto på kloss hold forholdt fuglene seg rolige. Jeg kunne studere og fotografere så mye jeg orket. Gråsisiken kan være svært så tillitsfull.

Jeg ble værende der ute på enga sammen med gråsisikene en god stund. Men etter nærmere en times tid bestemte fugleflokken seg for å dra videre. De lettet i samlet flokk og fløy sydover i landskapet. De hadde kanskje peiling på nye, frøfulle jaktmarker?

Turen min fortsatte inn i skogen øst for enga. Etter en stund nærmer jeg meg en større uthogst. Da hørte jeg banking fra en spett. Antagelig en flaggspett, tenkte jeg. Jeg var kommet ut til kanten av uthogsten, men så ingen spett. Men spetten var der et eller annet sted. 

10-15 meter foran meg sto en mannshøy granstubbe. Bankelydene hørtes ut til å komme fra den stubben. Jeg gikk noen forsiktige meter nærmere og satte meg på huk. Noen øyeblikk senere tittet et svart hode med rød nakkeflekk frem. En svartspett. Jeg vil tro at svartspetten hadde sett meg, men den tok ingen særlig notis av meg, den heller. I likhet med gråsisikene valgte den å fokusere på maten den fant under barken. 

Og mat var det tydeligvis under granbarken. I søkeren så jeg et sirlig mønster etter svartspettens godbiter. Ikke rart den valgte å fokusere på mat denne kjølige vinterdagen. 

Turen ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde forestilt meg. To arter som var meget tillitsfulle, selv om et tobein sto på kloss hold. Særlig var møtet med svartspetten spennende. Den pleier ikke å være så tillitsfull.