Ut i sola og varmen

Er det noen som virkelig har behov for sol og varme er det våre krypdyr. De har ligget i dvale gjennom hele vinteren. For å få kroppen tilbake til normalen må kroppen ha vårvarme. Det gjelder også den ikke helt populære hoggormen. Hannen er først ute og finner sin faste plass som han bruker hver vår. I mine områder har jeg faste plasser jeg vender tilbake til for å se dem. Og de ligger der. Som de gjorde året før og året før der. At andre hoggormer også finner de samme plassene er sannsynlig. De ligger jo flere sammen vinteren gjennom.

Hoggormen over har hatt sin plass i flere år. Men det hender ofte at den ligger sammen med både en og flere under eineren. Fjellet blir fort varmet opp av sola og den ligger i lé for sur vind fra nord. Blir det riktig kjølig trekker dem inn under eineren, men finner likevel en solrik plass. Da er dem ikke lette å få øye på.

Selv om hoggormen ligger trygt og godt inne i eineren er dem likevel svært så årvåkne. Det skal ikke mye til før dem løfter hodet. Da er det om å gjøre å at vi oppfører oss med stor forsiktighet. En aldri så liten, uforsiktig bevegelse får dem til å trekke unna. Og det skal vi ikke gjøre! Som vekselvarme dyr er dem avhengig av å få den nødvendige varmen etter en kald vinter i bakken. Og til de av dere som er livredde for hoggorm og andre krypdyr - gjør et forsøk på å bytte ut redselen med nysgjerrighet. At det er vanskelig er jeg fullt klar over. Men da vil vårturene i skog og mark bli langt mer innholdsrike. Og det er ikke så farlig likevel å dele en gressbakke eller fjellpalt med noen av våre krypdyr. Ha en fin tur!    

Når vinteren slipper taket

De fleste av oss har vel spesielle vårtegn vi ser etter når vinteren går mot slutten. Så også jeg. Men jeg ser ikke nødvendigvis etter nyankomne fugler. Det jeg ser etter er glansen og lyset i furu- og granbar. Eller lyset som reflekteres fra snøen på trærnes skyggesider. Det høres kanskje litt snålt ut, men det er vårtegn for meg. Furu- og granbaret får en egen glans når vi kommer ut i februar. Det samme gjelder trærnes skyggesider. Særlig synes jeg fargen på furuas skyggesider blir sterkere på grunn av lyset som reflekteres fra snøen.

På solrike, milde dager har jeg lett for å nyte solvarmen. Jeg finner et sted i lé hvor jeg kan tilbringe mye tid. Gjerne på en solrik furukolle hvor jeg får både solvarme og stammenes sterkere farge. Et sted jeg kan tilbringe tid er nettopp på en slik kolle. Sitteplassen er også vakkert farget i grønt. Mosen ligger fortsatt tykk selv om trærne syd for kollen ble hugget for en del år siden. 

Og her kan jeg sitte i lange tider. Nyte en varm kopp kaffe, et par brødskiver og noen Bamsemums. Bedre kan jeg neppe få det! Kanskje en kjøttmeis eller blåmeis prøver seg med noen sangstrofer, kanskje rusler et rådyr forbi meg på kollen. Det er faste tråkk både til elg og rådyr her. Vi går mot en flott tid.      

Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera og et middels teleobjektiv på brystet. Jeg vet aldri hva som kan dukke opp. Denne kjølige dagen var intet unntak. Planen var først å gå opp til ei større eng. Der stikker frøbærende planter sine strå opp av snøen og frister frøspisende fugler. Så også i dag.

Et antall gråsisik var på iherdig matjakt, og mange frø fant veien ned i sultne fuglemager. I om med at det ikke var mulig å søke skjul bestemte jeg for å ta et skritt om gangen. Men etter hvert skjønte jeg at gråsisikene ikke tok særlig notis av meg. 

De ble rolig sittende å spise. Selv da jeg sto på kloss hold forholdt fuglene seg rolige. Jeg kunne studere og fotografere så mye jeg orket. Gråsisiken kan være svært så tillitsfull.

Jeg ble værende der ute på enga sammen med gråsisikene en god stund. Men etter nærmere en times tid bestemte fugleflokken seg for å dra videre. De lettet i samlet flokk og fløy sydover i landskapet. De hadde kanskje peiling på nye, frøfulle jaktmarker?

Turen min fortsatte inn i skogen øst for enga. Etter en stund nærmer jeg meg en større uthogst. Da hørte jeg banking fra en spett. Antagelig en flaggspett, tenkte jeg. Jeg var kommet ut til kanten av uthogsten, men så ingen spett. Men spetten var der et eller annet sted. 

10-15 meter foran meg sto en mannshøy granstubbe. Bankelydene hørtes ut til å komme fra den stubben. Jeg gikk noen forsiktige meter nærmere og satte meg på huk. Noen øyeblikk senere tittet et svart hode med rød nakkeflekk frem. En svartspett. Jeg vil tro at svartspetten hadde sett meg, men den tok ingen særlig notis av meg, den heller. I likhet med gråsisikene valgte den å fokusere på maten den fant under barken. 

Og mat var det tydeligvis under granbarken. I søkeren så jeg et sirlig mønster etter svartspettens godbiter. Ikke rart den valgte å fokusere på mat denne kjølige vinterdagen. 

Turen ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde forestilt meg. To arter som var meget tillitsfulle, selv om et tobein sto på kloss hold. Særlig var møtet med svartspetten spennende. Den pleier ikke å være så tillitsfull.