Der mystikken lever

 Jeg har alltid hatt sans for skogsvann og myr. Det hviler en eim av mystikk rundt slike landskaper.  Skogsvannet er også en pustende lunge i skogen. Det sender næring til sine omgivelser. Selv i tørkeperioder har vannet næring å gi.

 Men skogsvannet og myra som omgir det, er omgitt av mystikk og stemning. Hvorfor jeg føler det er jeg litt usikker på, men det kan være at skogsvann og myr er gamle landskaper. Veldig gamle! Myra som omgir vannet har vært en del av vannet for mange, mange år siden. Da isen trakk seg tilbake for omkring 12 000 år siden, var det bare vann.

Når vegetasjonen kom inn begynte en svært langsom prosess. Myra begynte sin langsomme ferd utover vannet. En prosess som foregår enn i dag. Mange vann er redusert til små pytter midt på myra. Om ikke så mange årene er pytten borte. Myra har lukket vannet for godt. Så kanskje det er derfor jeg liker mystikken rundt skogsvann og myr. Eldgamle landskaper som har fått styre seg selv.

En liten skog med einstape

 Ja, på dette området står einstape svært tett. Nesten som en liten skog. Den kan også vokse i store bestander. På dette stedet ser det nesten ut til at de klatrer i trærne.  For det meste små bjørke- og ospetrær.

  Det var i fjor jeg observerte den store bestanden. Jeg er fast i dette området, men hadde aldri vært så langt syd. Mest sannsynlig kommer det av at det ligger noen hytter der. Og bestanden med einstape står langs veien inn til hyttene. Men i fjor kokte turen bort i kålen, og jeg var for sent ute til å få de bildene jeg ønsket.

Derfor var jeg fast bestemt på å ta turen i år. En tidlig morgen var det stille i luften da jeg gikk opp til stedet. Natten hadde vært kjølig med mye dugg. Og selvfølgelig måtte jeg ut i bregnene for å få ønskede bilder. Resultatet var at jeg ble rimelig våt. Men hva gjorde det! Jeg fikk de bildene jeg hadde ønsket meg et helt år.

En fargerik årstid

 Jeg liker når høsten banker på døra. Vegetasjonen forandrer farge, temperaturen synker. Skog og mark gjør seg klar for en annen årstid. Nå er vi kommet inn i den andre høstmåneden, men her ved kysten er fargene fortsatt sparsomme. Vi tar det med ro her ute.

 Men det er spennende å vandre i naturen når fargene skifter. Sommerklærne skiftes ut. Særlig liker jeg meg der mose og bregner vokser. Mosen holder fargen sin hele året. Bregnene derimot skifter over til gult og brunt. Sammen med den grønne mosen blir det flotte kontraster.

Og sammen med gult og brunt løv blir skogbunnen er fargerik palett. En palett jeg aldri blir lei av å vandre på. Da føler jeg at jeg lever.