onsdag 25. desember 2024

Jeg liker rot

Jeg må vel sies å være over middels interessert i rot. Ikke nødvendigvis i mitt eget hjem, men ute i marka. Der trær ligger som de har gjort etter sterk vind, eller buskas truer med å kaste meg ut. Hvor jeg rett og slett snubler meg frem etter beste evne. For det finnes motiver der også. De fleste ville neppe brydd seg med slike områder. Jeg gjør altså det.


Det må gjerne være vann i forbindelse med rotet også. Det fordi at det som er dødt går tilbake til kretsløpet. Vannet er liv. Og kretsløpet får næring fra vann. Uten vann er vi ikke rare sakene. Så både dødt, liv og livgivende vann i samme smell. En fin måte å dokumentere kretsløpet på. Synes i hvert fall jeg.


Jeg har flere slike områder jeg ofte besøker. Når jeg er i de aktuelle områdene, stikker jeg alltid bortom for å se etter nye muligheter. Og som regel finner jeg noe hver gang. Ikke tenk på at andre naturfotografer neppe ville stikke beina inn i det der. Tenk på deg selv og hva du ønsker å formidle. Liker du å løfte beina å se hvor du plasserer dem, kan du få mange, spennende stunder. Du vil garantert få en utfordring.    

lørdag 21. desember 2024

Mitt lille sted

Det er vel naturlig at vi som ferdes mye i naturen, finner steder vi setter ekstra pris på. Sånn er det i hvert fall for meg. Mitt sted er et skogsområde som består av mye løvskog, større teiger med stemningsfull barskog og fjellkoller. Her vokser furu, einer, røsslyng og blåbær. Fjellkollene er det tre stykker av. De ligger relativt tett, men er ikke store. Likevel store nok til at hele området har veldig mye å by på for en nysgjerrig naturvandrer.

For meg er det naturlig å stikke oppom når jeg velger skogen. Jeg har også begynt å følge med på forandringene årstidene gir. For noen dager siden opplevde jeg årets første snøfall mens jeg satt på den søndre kollen.


 

Med mindre det ikke blåser storm i kastene, eller snø og regn kommer vannrett, kan jeg være der oppe. Og jeg er gjerne innom hele området når jeg er der. Det er ikke større enn det. På siste tur fikk jeg morgenlyset som lyste opp skogen med sine gylne stråler. Jeg har aldri noe bestemt mål når jeg besøker området. Det har jeg forresten aldri hatt uansett hvor jeg har vært. Som naturfotograf synes jeg det er mer spennende å utnytte mulighetene der og da. Og jeg kommer alltid hjem med nye inntrykk.


Hver gang jeg skal ha en matbit og en kaffekopp, går jeg alltid opp på en av kollene. Det er en rutine jeg har lagt meg til. Nede i skogen går jeg alltid mellom måltidene. For noen er det sikkert merkelig at jeg har et så lite favorittsted. Og mange av bildene jeg tar der ville sikkert mange naturfotografer ikke tatt. Det får så være. Jeg har mitt lille sted jeg setter umåtelig stor pris på.      

søndag 1. desember 2024

I grenseland

I mine områder har jeg kort vei fra natur- til kulturmark. Noe jeg synes er spennende. Bare noen meter unna jordbruksmarkene ligger urørt natur. Som dem har gjort siden de første mennesker tok områdene i bruk. Og flere steder er det faktisk sånn. Trange skar og kløfter er ubrukelige som jordbruksmark. De har fått ligge urørte. Kanskje tok de første menneskene ut noe virke til husbygging, men det var også alt. Fjellkollene ligger tett, noe som kommer dyrene til gode. Her har dem gode muligheter til å stikke seg vekk.


Jeg vandrer ofte i disse områdene. Det er bare få meter fra ren natur til menneskeskapte kulturmarker. Men kulturmarkene blir holdt i hevd. Det eneste menneskeskapte inne i skogen er steingardene. Et vakkert skille mellom eiendommene. Ellers får skog og eng, skar og kløfter vokse og gro som de er ment å gjøre. 

Det er noe eget ved slike områder. Der menneskene virker og naturen får stelle seg selv. Jeg kan ikke helt sette navn på hva jeg føler, men det gir meg noe ekstra. Menneskene har vært her i tusener av år, men den urørte naturen har vært her mye lenger. Og mye tyder på at den fortsatt skal være urørt. 

Jeg kan ikke tenke meg at verken de små fjellkollene eller områdene mellom dem, noen gang vil gi utkomme av noe slag. Kollene ligger for tett. Men i dagens samfunn skal man være svært forsiktig med å uttale seg. Det virker som natur i dag er der for å misbrukes. Vi ser mange meningsløse eksempler på det. 

Men jeg håper at områdene i mine hjemmemarker får ligge urørte i all fremtid. At rådyrene har steder å stikke seg vekk, og jeg har stemningsfulle områder å vandre i.    

  

søndag 24. november 2024

Så kom snøen

Dagen ville jeg tilbringe i skogen. Jeg gikk ut tidlig på formiddagen med kurs for tre fjellkoller omgitt av skog. Det er ikke så store området, men det gir mye hver gang jeg er der. I dag stoppet jeg på den østre kollen for å spise et par brødskiver sammen med en kopp kaffe. Denne kollen var jeg mye på i tidligere år, men av en eller annen grunn ble den gått forbi. Jeg endte opp på den vestre kollen. I dag er den østre kollen igjen et fast holdepunkt når jeg er i området.

Etter skivene og kaffen gikk jeg ned i skogen mellom den østre og vestre kollen. Her er det fortsatt fin, høystammet granskog med stemning mellom granleggene. Vår og sommer er det lite vegetasjon her inne på grunn av det dunkle halvmørke. Det er bare bregner, gjøksyre og småmarimjelle som trives her.


Jeg rusler langs en større uthogst og står en stund og ser etter liv. Det er mye rådyr i området, og for en liten stund siden hørte jeg et rådyr støyte flere ganger. Lyden kom bakenfor den sydlige kollen. Jeg bruker for lettvinthets skyld himmelretningene når jeg nevner de forskjellige kollene. Etter å ha stått en stund går jeg inn i skogen og helt inntil kollen. Så rusler jeg så opp på den sydlige kollen. Her setter jeg meg ved siden av ei furu som gikk over ende for noen år siden. Nå skal det smake med en kopp kaffe og et par sukkerbiter. 


Det er da jeg sitter med kaffekoppen i hånd at noe smått faller foran ansiktet mitt. Hva i all verden? Snø! Joda, små korn som stadig faller tettere og blir større. Tørr er den ikke, det ser jeg fort på kamerautstyret. Dette er en av de første gangene jeg opplever årets første snø mens jeg er på fototur. Snøen blir tettere og jeg trekker en plastpose over utstyret. Det er ingen vind så snøen faller loddrett mot marken. Det blir noen opptak av landskapet med årets første snø før jeg bryter opp fra kollen.  

   

søndag 17. november 2024

Lys og farger

 Det er ganske spennende hvor mye lyset og fargene forandrer seg gjennom dagen. Særlig ute ved kysten er det påtagelig hvor store forandringene er. Denne dagen kom jeg ut til kysten på formiddagen. Sola lå bak et slør av skyer og skapte et fint, dempet lys. Noen ganger kom sola såpass frem at den skapte skygger, men for det meste lå den og hvilte bak det tynne skydekket.

Vi skriver midt i november. Selv midt på dagen ligger et gyllent lys på himmelen. Det var også helt stille denne dagen. Hensikten min var å nyte en fin høstdag ved havet, men etter hvert forandret det seg til å fange lyset og fargene gjennom dagen. Jeg liker når havet låner farge av himmelen. Gjennom dagen forandret både lyset og fargene seg. Og når det nærmet seg solnedgang kom også de spesielle fargene på himmelen. Her er vel kanskje jeg litt rar. Jeg foretrekker å snu ryggen til solnedgangen. Den veien blir det bare håpløse silhuettbilder av svaberg med et voldsomt lys i bakgrunnen.

Med ryggen mot solnedgangen får jeg både fantastiske farger og detaljer i landskapet. Og langt mer spennende bilder! Like etter solnedgang ble landskapet rosa på grunn av skyene der oppe. Alt lånte farge av de fantastiske, rosa skyene! Både hav, svaberg, dammer og gress ble forvandlet til et eventyrlandskap. En bedre avslutning på dagen kunne jeg neppe fått.

   

søndag 3. november 2024

Mye vann i bevegelse

 Den siste tiden har det vært mye vær med kraftige vinder her i området. Det har ført til at havet har vært hissig og gitt mye lyd fra seg. Andre steder i landet har hatt det mye verre enn oss her i Sør-Norge. Men det har vært spennende langs strand og svaberg for å følge med på havets hissige utfall. 


Mange ganger har jeg stått i nærmeste laget av bølger som slår innover svabergene. Men det jeg aldri lærer er at ingen bølger er like. Noen er større enn andre. Og de noen sier heller ikke ifra at de kommer. De bare kommer med en kaskade av vann, som får meg til å tviholde i kamerastativet. For mange år siden tok ei stor bølge tak i stativet. Sendte det bortetter svaberget, mens jeg sprang etter i frådende skum. Det gikk bra heldigvis. Rasmus kilte stativet fast i ei fjellsprekk. Stativet fikk noen skrubbsår på leggene, men ellers var alt greit.


Derfor er jeg ekstra forsiktig i dag. Vil ikke ha reprise på den hendelsen. Men de siste dagers frådende hav har vært opplevelser jeg ikke har villet unngå. Jeg har vært ute på både dags- og kveldsturer. 

  

torsdag 24. oktober 2024

En dag i vann

 Overskriften høres unektelig litt rar ut. Jeg var ikke i vann hele dagen, men tiden jeg tilbrakte i skogen var både i dammer og bekk. Selv i vanndammene inne mellom trærne gikk jeg i vann til langt opp på støvelskaftene. Men jeg liker vann til bildene. Vann er liv. Og vann gir liv. Etter lange tider med mye regn hadde bekken blitt fylt godt opp.


 Det er ikke ofte jeg ser så mye vann i bekken som i dag. Bekken er ikke stor. Men etter kraftige regnvær går den gjerne ut over breddene sine. Dagen var tenkt å arbeide med det gjenværende høstløvet. Det som fortsatt hang på trærne. Vi hadde noen dager med kraftig vind; en vind som sendte de fleste blader langt innover i skogen. Det meste av løvet la seg pent blant annet løv på marken, men mange fikk et ublidt møte med kaldt vann.


 De ble sendt nedover bekkevannet i stor fart. En del av dem satte seg fast i røttene langs breddene, mens andre la seg sammen med annet løv i ei bakevje. Andre igjen mistet jeg av syne langt der nede i bekken. Som sagt liker jeg vann til bildene mine. I dag var en slik dag. 

søndag 6. oktober 2024

"Bare" en steingard

 Det skal vel en del til før vi reagerer på en steingard. Hauger med stein som er lagt i lange rekker. Og visst er det det. Men hva ligger det i en steingard? Hva forteller steingarden oss? Først og fremst ligger det svært mye slit, blod og svette i en pent oppbygd steingard. Traktor hadde dem neppe, så det var hesten som måtte dra steinene til stedet. Så skulle steinene plasseres pent på hverandre så steingarden skulle holde i generasjoner.


Og de fleste steingarder har gjort nettopp det. Mange av dem står like støtt som de alltid har gjort. Inne i tett skog har steingardene fått lag av mose på seg. Steingarden er kledd i grønt. Et vakkert kulturminne som oser av respekt for eiendommer. Eiendommer som skulle skilles på en fin og respektfull måte. Og det var det steingarden ble bygget for. Det skulle være et vakkert og holdbart skille mellom de forskjellige eiendommene.


I dag står steingardene og forteller om respektfull kulturhistorie. Vi burde tenke over det neste gang vi står og ser på en steingard. Hvilket slit det ligger i steingarden og hvorfor den står nettopp der. Den står der som et vakkert skille mellom eiendommer, og den er et kulturminne det står dyp respekt av!   

lørdag 28. september 2024

Elvelangs

 Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.


 Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.


 Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.   

søndag 26. mai 2024

En kveld i gult

 Ja, det høres unektelig noe rart ut, men slik ble det. Tanken var å fotografere svaberg og hav i kveldslyset. Men da jeg kom ut ble jeg bare stående å se utover et mer eller mindre gult landskap. Hele den store enga foran meg var farget gul av blomstrende strandvortemelk. Et utrolig syn! Det står strandvortemelk her hvert år, men maken til dette har jeg neppe sett. Så da ble svaberg og hav byttet ut med blomster.

Selv i små sprekker utover sto tuer med strandvortemelk. Og når planten kan bli 1,5 meter høy og bortimot meteren i omkrets, fyller den godt ut. 


  Det ble en del kaving for å komme i rett posisjon. Noe som ble vrient med et 3-bein stativ. Men moro var det! Sammen med strandvortemelk sto også strandkvann og hundekjeks i skjønn forening. På flere steder blomstret nyperosene vakkert rosa. 

Denne kvelden ble veldig spesiell. Jeg fokuserte mer eller mindre helt på strandvortemelk. De siste bildene tok jeg litt etter solnedgang. For meg var det viktig å få mest mulig av det blomstrende havet. Til neste år blir det kanskje "bare" et vanlig år.

 

lørdag 20. april 2024

Naturen tar tilbake

 Det er flere tiår siden grustaket sist var i drift. Så en dag var det slutt. Hjullasteren forsvant og det samme gjorde lastebilen. Bare noe skrot ble liggende igjen. Selv husker jeg godt da det ble tatt ut masse fra grustaket. Så gikk det noen år. Skrotet ble liggende, men i sydvendte hellinger begynte de første spirer å dekke til. Midt i grustaket var det en fordypning som fylte seg med vann i regnvær. Den ligger der fortsatt og her har jeg sett både salamander, frosk og buorm.

På nordsiden av grustaket, inn mot ei fjellside, blir det magasinert mye varme. Det var også der vegetasjonen først fikk feste. Selje, vier og en mengde blomster begynte å skyte i været. Grusvollene som holder på vannet midt i grustaket ble kledd med hestehov, skogsnelle, oksetunge, jordbær og mange andre. Her blomstrer det fra tidlig vår til sen høst.


En tidlig vårdag tok jeg en tur innom det gjenvokste grustaket. Selv i dag mange tiår senere, er det fortsatt enkelt å se at det har vært et grustak. Men naturen gjør en formidabel jobb med å dekke til arr fra menneskelig virksomhet. Denne dagen var både dagpåfugløye (bildet) og sitronsommerfugl på flagrende vinger for å sikre seg vårens nektar. 


 Og inne ved den ene grusvollen hadde en hoggorm lagt seg for å slikke varmende vårsol. På vissent løv hadde den funnet en perfekt seng å tilbringe dagen. Flere ganger har jeg også skremt ut rådyr når jeg har gått gjennom grustaket. De står godt skjult inne mellom halvhøye løvtrær. Men et menneske som trår for nær blir for mye for dem. 

Det er interessant å følge med på naturen når den tar tilbake tapt land. Selvfølgelig kan det ikke bli som det engang var, men den gjør så godt den kan. En vakker dag er de siste sporene av menneskelig virksomhet borte. 

onsdag 17. april 2024

Vårlyset

 Den fineste tiden på året synes mange. Og jeg er så enig. Etter en lang og kald vinter er våren etterlengtet og befriende. Denne dagen var stille, solrik og mild. Riktignok ned mot null i tidlige morgentimer, men temperaturen steg godt utover dagen. Sekken ble pakket og kursen satt mot strand og svaberg. 



Jeg begynner gjerne inne ved en langgrunn strand med siv, og noen bekker som renner ut i havet. Sola sto allerede et stykke opp på himmelen og speilet seg i stille vann da jeg kom dit. Etter noen opptak tok jeg et par brødskiver og en kaffekopp. Sivet foran meg sto fortsatt vissent og holdt litt igjen med å spire. Men det skal ikke mange, slike dager til før grønne skudd stikker opp av sanden.



  Lenger ute hadde gresset kommet lenger. En vissen eng ned mot vannet hadde allerede kledd seg i årets første grønnfarge. Et betagende syn! Og borte på en lav fjellrygg satt sannelig årets første steinskvett. Jo, det begynner å dra seg til nå. Endelig har vårlyset fått såpass makt at livet igjen kan utfolde seg i skog og mark.

Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera o...