I grenseland

I mine områder har jeg kort vei fra natur- til kulturmark. Noe jeg synes er spennende. Bare noen meter unna jordbruksmarkene ligger urørt natur. Som dem har gjort siden de første mennesker tok områdene i bruk. Og flere steder er det faktisk sånn. Trange skar og kløfter er ubrukelige som jordbruksmark. De har fått ligge urørte. Kanskje tok de første menneskene ut noe virke til husbygging, men det var også alt. Fjellkollene ligger tett, noe som kommer dyrene til gode. Her har dem gode muligheter til å stikke seg vekk.

Jeg vandrer ofte i disse områdene. Det er bare få meter fra ren natur til menneskeskapte kulturmarker. Men kulturmarkene blir holdt i hevd. Det eneste menneskeskapte inne i skogen er steingardene. Et vakkert skille mellom eiendommene. Ellers får skog og eng, skar og kløfter vokse og gro som de er ment å gjøre. 

Det er noe eget ved slike områder. Der menneskene virker og naturen får stelle seg selv. Jeg kan ikke helt sette navn på hva jeg føler, men det gir meg noe ekstra. Menneskene har vært her i tusener av år, men den urørte naturen har vært her mye lenger. Og mye tyder på at den fortsatt skal være urørt. 

Jeg kan ikke tenke meg at verken de små fjellkollene eller områdene mellom dem, noen gang vil gi utkomme av noe slag. Kollene ligger for tett. Men i dagens samfunn skal man være svært forsiktig med å uttale seg. Det virker som natur i dag er der for å misbrukes. Vi ser mange meningsløse eksempler på det. 

Men jeg håper at områdene i mine hjemmemarker får ligge urørte i all fremtid. At rådyrene har steder å stikke seg vekk, og jeg har stemningsfulle områder å vandre i.    

  

Så kom snøen

Dagen ville jeg tilbringe i skogen. Jeg gikk ut tidlig på formiddagen med kurs for tre fjellkoller omgitt av skog. Det er ikke så store området, men det gir mye hver gang jeg er der. I dag stoppet jeg på den østre kollen for å spise et par brødskiver sammen med en kopp kaffe. Denne kollen var jeg mye på i tidligere år, men av en eller annen grunn ble den gått forbi. Jeg endte opp på den vestre kollen. I dag er den østre kollen igjen et fast holdepunkt når jeg er i området.

Etter skivene og kaffen gikk jeg ned i skogen mellom den østre og vestre kollen. Her er det fortsatt fin, høystammet granskog med stemning mellom granleggene. Vår og sommer er det lite vegetasjon her inne på grunn av det dunkle halvmørke. Det er bare bregner, gjøksyre og småmarimjelle som trives her.

Jeg rusler langs en større uthogst og står en stund og ser etter liv. Det er mye rådyr i området, og for en liten stund siden hørte jeg et rådyr støyte flere ganger. Lyden kom bakenfor den sydlige kollen. Jeg bruker for lettvinthets skyld himmelretningene når jeg nevner de forskjellige kollene. Etter å ha stått en stund går jeg inn i skogen og helt inntil kollen. Så rusler jeg så opp på den sydlige kollen. Her setter jeg meg ved siden av ei furu som gikk over ende for noen år siden. Nå skal det smake med en kopp kaffe og et par sukkerbiter. 

Det er da jeg sitter med kaffekoppen i hånd at noe smått faller foran ansiktet mitt. Hva i all verden? Snø! Joda, små korn som stadig faller tettere og blir større. Tørr er den ikke, det ser jeg fort på kamerautstyret. Dette er en av de første gangene jeg opplever årets første snø mens jeg er på fototur. Snøen blir tettere og jeg trekker en plastpose over utstyret. Det er ingen vind så snøen faller loddrett mot marken. Det blir noen opptak av landskapet med årets første snø før jeg bryter opp fra kollen.  

   

Lys og farger

 Det er ganske spennende hvor mye lyset og fargene forandrer seg gjennom dagen. Særlig ute ved kysten er det påtagelig hvor store forandringene er. Denne dagen kom jeg ut til kysten på formiddagen. Sola lå bak et slør av skyer og skapte et fint, dempet lys. Noen ganger kom sola såpass frem at den skapte skygger, men for det meste lå den og hvilte bak det tynne skydekket.

Vi skriver midt i november. Selv midt på dagen ligger et gyllent lys på himmelen. Det var også helt stille denne dagen. Hensikten min var å nyte en fin høstdag ved havet, men etter hvert forandret det seg til å fange lyset og fargene gjennom dagen. Jeg liker når havet låner farge av himmelen. Gjennom dagen forandret både lyset og fargene seg. Og når det nærmet seg solnedgang kom også de spesielle fargene på himmelen. Her er vel kanskje jeg litt rar. Jeg foretrekker å snu ryggen til solnedgangen. Den veien blir det bare håpløse silhuettbilder av svaberg med et voldsomt lys i bakgrunnen.

Med ryggen mot solnedgangen får jeg både fantastiske farger og detaljer i landskapet. Og langt mer spennende bilder! Like etter solnedgang ble landskapet rosa på grunn av skyene der oppe. Alt lånte farge av de fantastiske, rosa skyene! Både hav, svaberg, dammer og gress ble forvandlet til et eventyrlandskap. En bedre avslutning på dagen kunne jeg neppe fått.

   

Mye vann i bevegelse

 Den siste tiden har det vært mye vær med kraftige vinder her i området. Det har ført til at havet har vært hissig og gitt mye lyd fra seg. Andre steder i landet har hatt det mye verre enn oss her i Sør-Norge. Men det har vært spennende langs strand og svaberg for å følge med på havets hissige utfall. 

Mange ganger har jeg stått i nærmeste laget av bølger som slår innover svabergene. Men det jeg aldri lærer er at ingen bølger er like. Noen er større enn andre. Og de noen sier heller ikke ifra at de kommer. De bare kommer med en kaskade av vann, som får meg til å tviholde i kamerastativet. For mange år siden tok ei stor bølge tak i stativet. Sendte det bortetter svaberget, mens jeg sprang etter i frådende skum. Det gikk bra heldigvis. Rasmus kilte stativet fast i ei fjellsprekk. Stativet fikk noen skrubbsår på leggene, men ellers var alt greit.

Derfor er jeg ekstra forsiktig i dag. Vil ikke ha reprise på den hendelsen. Men de siste dagers frådende hav har vært opplevelser jeg ikke har villet unngå. Jeg har vært ute på både dags- og kveldsturer. 

  

En dag i vann

 Overskriften høres unektelig litt rar ut. Jeg var ikke i vann hele dagen, men tiden jeg tilbrakte i skogen var både i dammer og bekk. Selv i vanndammene inne mellom trærne gikk jeg i vann til langt opp på støvelskaftene. Men jeg liker vann til bildene. Vann er liv. Og vann gir liv. Etter lange tider med mye regn hadde bekken blitt fylt godt opp.

 Det er ikke ofte jeg ser så mye vann i bekken som i dag. Bekken er ikke stor. Men etter kraftige regnvær går den gjerne ut over breddene sine. Dagen var tenkt å arbeide med det gjenværende høstløvet. Det som fortsatt hang på trærne. Vi hadde noen dager med kraftig vind; en vind som sendte de fleste blader langt innover i skogen. Det meste av løvet la seg pent blant annet løv på marken, men mange fikk et ublidt møte med kaldt vann.

 De ble sendt nedover bekkevannet i stor fart. En del av dem satte seg fast i røttene langs breddene, mens andre la seg sammen med annet løv i ei bakevje. Andre igjen mistet jeg av syne langt der nede i bekken. Som sagt liker jeg vann til bildene mine. I dag var en slik dag. 

"Bare" en steingard

 Det skal vel en del til før vi reagerer på en steingard. Hauger med stein som er lagt i lange rekker. Og visst er det det. Men hva ligger det i en steingard? Hva forteller steingarden oss? Først og fremst ligger det svært mye slit, blod og svette i en pent oppbygd steingard. Traktor hadde dem neppe, så det var hesten som måtte dra steinene til stedet. Så skulle steinene plasseres pent på hverandre så steingarden skulle holde i generasjoner.

Og de fleste steingarder har gjort nettopp det. Mange av dem står like støtt som de alltid har gjort. Inne i tett skog har steingardene fått lag av mose på seg. Steingarden er kledd i grønt. Et vakkert kulturminne som oser av respekt for eiendommer. Eiendommer som skulle skilles på en fin og respektfull måte. Og det var det steingarden ble bygget for. Det skulle være et vakkert og holdbart skille mellom de forskjellige eiendommene.

I dag står steingardene og forteller om respektfull kulturhistorie. Vi burde tenke over det neste gang vi står og ser på en steingard. Hvilket slit det ligger i steingarden og hvorfor den står nettopp der. Den står der som et vakkert skille mellom eiendommer, og den er et kulturminne det står dyp respekt av!   

Elvelangs

 Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.

 Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.

 Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.