søndag 27. november 2022

Kong Neptun i humør

 Det er tidlig morgen i kystlandskapet. Natten har vært særdeles vindfull. Jeg trodde faktisk ikke det ville bli noen tur. Men utover morgenen løyet vinden betraktelig, og kameraten min og jeg tok turen likevel. 

Da vi kom ut var sjøen grov. Luften var full av salt og lignet mer en tåke. Etter hvert som lyset tiltok mot soloppgang ble det et nydelig skinn i det våte svaberget.


  Det blir en utrolig stemning når mørket viker for en ny dag. På det punktet er kysten noe for seg selv. Jeg er glad jeg bor i gangavstand til strand og svaberg. Det ble et merkbart lag salt på klær og kamerautstyr etter som morgenen seg på. Det måtte nok en aldri så liten avsalting når jeg kom hjem. En tørn med vått linsepapir over kamerautstyret.


 Men sjøen har en egen evne til å velte gode planer. Så også denne morgenen. Kameraten min hadde plassert seg nede i et skar helt ytterst på svaberget. Det for å få noen spennende bilder da sjøen slo. Det ble litt vel spennende, fordi Kong Neptun hadde allerede sett han. Derfor sendte han inn en av de store som slo over både kameraten og kamerautstyret. Vi brøt opp etter hendelsen, men kamerautstyret klarte ikke kongen å ødelegge.

mandag 10. oktober 2022

Der mystikken lever

 Jeg har alltid hatt sans for skogsvann og myr. Det hviler en eim av mystikk rundt slike landskaper.  Skogsvannet er også en pustende lunge i skogen. Det sender næring til sine omgivelser. Selv i tørkeperioder har vannet næring å gi.


 Men skogsvannet og myra som omgir det, er omgitt av mystikk og stemning. Hvorfor jeg føler det er jeg litt usikker på, men det kan være at skogsvann og myr er gamle landskaper. Veldig gamle! Myra som omgir vannet har vært en del av vannet for mange, mange år siden. Da isen trakk seg tilbake for omkring 12 000 år siden, var det bare vann.


Når vegetasjonen kom inn begynte en svært langsom prosess. Myra begynte sin langsomme ferd utover vannet. En prosess som foregår enn i dag. Mange vann er redusert til små pytter midt på myra. Om ikke så mange årene er pytten borte. Myra har lukket vannet for godt. Så kanskje det er derfor jeg liker mystikken rundt skogsvann og myr. Eldgamle landskaper som har fått styre seg selv.

torsdag 6. oktober 2022

En liten skog med einstape

 Ja, på dette området står einstape svært tett. Nesten som en liten skog. Den kan også vokse i store bestander. På dette stedet ser det nesten ut til at de klatrer i trærne.  For det meste små bjørke- og ospetrær.


  Det var i fjor jeg observerte den store bestanden. Jeg er fast i dette området, men hadde aldri vært så langt syd. Mest sannsynlig kommer det av at det ligger noen hytter der. Og bestanden med einstape står langs veien inn til hyttene. Men i fjor kokte turen bort i kålen, og jeg var for sent ute til å få de bildene jeg ønsket.


Derfor var jeg fast bestemt på å ta turen i år. En tidlig morgen var det stille i luften da jeg gikk opp til stedet. Natten hadde vært kjølig med mye dugg. Og selvfølgelig måtte jeg ut i bregnene for å få ønskede bilder. Resultatet var at jeg ble rimelig våt. Men hva gjorde det! Jeg fikk de bildene jeg hadde ønsket meg et helt år.

søndag 2. oktober 2022

En fargerik årstid

 Jeg liker når høsten banker på døra. Vegetasjonen forandrer farge, temperaturen synker. Skog og mark gjør seg klar for en annen årstid. Nå er vi kommet inn i den andre høstmåneden, men her ved kysten er fargene fortsatt sparsomme. Vi tar det med ro her ute.


 Men det er spennende å vandre i naturen når fargene skifter. Sommerklærne skiftes ut. Særlig liker jeg meg der mose og bregner vokser. Mosen holder fargen sin hele året. Bregnene derimot skifter over til gult og brunt. Sammen med den grønne mosen blir det flotte kontraster.


Og sammen med gult og brunt løv blir skogbunnen er fargerik palett. En palett jeg aldri blir lei av å vandre på. Da føler jeg at jeg lever. 

fredag 23. september 2022

Når himmelen er høy

 Himmelen er høy og klar. Et surt vinddrag fra nord griper tak i siv og gress. Siv og gress som allerede har  fått høstens farge. I hvert fall litt. Vi henger litt etter fjellet her ute ved kysten. Men det er sånn det skal være. Kulde og rim skal hode seg borte en stund til. Personlig er jeg glad for det.


 Jeg liker meg her ute når nettene blir kjøligere, og dagene kommer med høy, klar himmel. Den klare luften fyller lungene med livgivende luft. Likevel er sola varm i ansiktet. Jeg sitter ofte helt nede i vannkanten med kaffekoppen og bare nyter dagen. Jeg må ikke gjøre så mye. Ofte gjør jeg ingen ting.


  Sola høyt der oppe skaper liv på havflaten. Den skinner, forandrer seg hele tiden. Det er som hamret sølv. Det er når jeg ser alt dette at jeg skjønner hvor viktig havet er for meg. Jeg er nok en kystens mann.

fredag 16. september 2022

"Mitt" sted

 De fleste som vandrer i skog og mark har sikkert et sted de synes spesielt om. Et sted de vender tilbake til ofte eller med jevne mellomrom. Et sted de kan slå seg ned med en kaffekopp, ei skive eller noe annet godt. Et sted de kan glemme stress, mas og andre hverdagslige problemer.

Et sånt sted har også jeg. Ei kyststripe på noen få kilometer. Ei kyststripe jeg har vandret i snart 50 år som naturfotograf. Nåvel, naturfotograf er egentlig en upassende karakteristikk av meg. Naturvandrer eller naturformidler passer bedre. 


Kyststripen ligger i passende gangavstand fra hjemmet mitt. Etter en liten times gange gjennom kulturlandskapet ser jeg endelig havet der ute. Og her har jeg altså gått (eller vandret) i snart 50 år. Men jeg blir aldri lei! Jeg blir aldri lei av å traske rundt på de samme svabergene, strendene og ei stor myr helt ute ved havet. Den ytre delen av myra stanger i svabergene. Her ligger også en fin dam omkranset av siv. 


 Særlig liker jeg meg mot kveld. Vinden stilner, havet roer seg når sola nærmer seg landet i vest. Kvelden går over i natt. Da liker jeg å sitte med kaffekoppen og suge inn de siste rester av dag. Og da mørket omkranser landskapet tar jeg sekken på ryggen og rusler hjemover. 

mandag 12. september 2022

Stillhet

 Etter sommerens travelhet ute på svabergene, er det godt å nye høstens stillhet. Denne kvelden har vinden også uteblitt. Nesten ikke et eneste vindpust. Kystlandskapet ligger der i all sin prakt en sen kveld. Det er godt å være her ute nå. Rusle langs svabergene, se høsten begynner sin langsomme vandring inn i vegetasjonen. 


 Rundt flere dammer ligger et grønt belte med alger. Kystens egne blomsterbed. De står i fin kontrast til de grå svabergene. De ligger som små øyestener og drar formelig blikket til seg. Det er godt å sitte ved dem med kaffekoppen når kvelden senker seg over landskapet.


Et lag skyer trekker opp fra vest. Ikke så mye, men nok til at det ikke blir de store fargene i kveld. Men det er helt greit. La kvelden gå til ro uten for mye oppmerksomhet. Da den går inn i blåtimen holder jeg meg ved en stor dam med siv. Tar en ny kaffekopp og en Kvikk-Lunsj før jeg rusler hjemover i mørket.

torsdag 25. august 2022

Den lille skogen

 Jeg har en liten skog jeg setter stor pris på. Stor er den som sagt ikke, men den har store muligheter for meg som naturfotograf. Og så er den litt rotete her og der. Med en trivelig bekk som skaper liv blant trærne. At den er rotete er bare fint. Det liker jeg! Synes det er spennende å lete etter motiver i alt rotet.

Derfor blir det mange turer dit ut til alle årstider. De har sitt å by på alle fire. Kanskje jeg liker meg best når høsten kommer. Da er det fargene som spiller en hovedrolle. Uansett årstid og temperatur, vil jeg alltid besøke denne skogen. Den er blitt en del av meg gjennom årene.



  

mandag 22. august 2022

I røsslyngens tegn

 Det begynte med at jeg så andres bilder av røsslyng. Og det var mye av den. Dermed måtte jeg en tur ut til kysten for å se. Og det var eventyrlig med røsslyng også i mine trakter. Kvelden etter tilbrakte jeg flere timer i sen ettermiddagssol til godt etter solnedgang. Det var også hensikten med turen. Jeg ville ha med relativ høy sol til etter at sola var gått ned. Bildet som følger teksten er tatt like før sola gikk bak landet i vest. Tuene får dagens siste solstråler. En utrolig, fargerik kveld i kystlandskapet.



 

lørdag 20. august 2022

Stemningsfulle kvelder

 Vi går mot stemningsfulle kvelder i kystlandskapet. En tid jeg liker svært godt. Etter mange tiår som naturfotograf, er kysten fortsatt favorittlandskapet mitt. Og vil fortsatt være det så lenge jeg virker i naturen. Jeg liker å vandre langs strand og svaberg både i vind og stille. Lytte til havet som slår mot svabergene og sender kaskader av vann opp i luften. Jeg føler at jeg lever da.

Kong Neptun i humør

 Det er tidlig morgen i kystlandskapet. Natten har vært særdeles vindfull. Jeg trodde faktisk ikke det ville bli noen tur. Men utover morgen...