Noe av det viktigste vi har i Norge er kulturlandskapet vårt. Og ingen steder vi ser det bedre enn i landbruket. Et landskap som har utviklet seg gjennom generasjoner, men som fortsatt spiller på lag med naturen. Dyre- og fuglelivet trives i kulturlandskapet fordi dem finner både mat og skjul. Og på en måte er det greit: Vi henter mat hos dem i form av bær, frukter, sopp og urter, mens dyrene spiser av grøden vår.
Men det er ikke til å komme bort fra at mange sliter med pollen i sesongen, noe som fører til store problemer for disse. Men likevel må vi ha råd til å beholde de blomsterrike vei- og grøftekantene som er blomsterenger i seg selv. I det minste må vi beholde dem i hvert fall til St. Hans før de klippes.
Det er godt å kjøre i landskaper som får oss i godt humør og som viser et landskap som ikke er så forskjellig fra tidligere tider. Særlig får jeg den følelsen på grusveiene. Når grusveiene kantes av rader med knallgule løvetann og åkrene står grønne med nye spirer. Men noen steder klippes kantene alt for tidlig, noe som gjør at humler og bier ikke får sjanse til å pollinere blomstene. I dag er det også stor fare for bestandene av humler og bier, noe som gir oss plikt til å hjelpe disse. Det er ikke særlig pent når veikantene er snauet slik som på bildet under.
