Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved vannet. Og når temperaturen faller stiger samtidig mystikken. Når mørket tetner mellom trestammene reduseres sikten. Hva befinner seg der inne i mørket? 

Ja, si det! Det er i hvert fall en egen mystikk ved stille skogsvann en sen vårkveld. At det har vært folk her inne i tusenvis av år øker spenningen. Og myra, som i dag dekker store deler av vannet, var bare en svak begynnelse når de første menneskene tråkket området. Og at vannet og området har fått ligge urørt i flere hundre år. Kanskje lenger.

Fantasien min er det i hvert fall ingen ting i veien med. Det merker jeg lett når jeg står og ser utover et stadig mørkere vannspeil. Jeg har ingen vanskeligheter med å se både det ene og det andre der jeg står. Men jeg hører ingen verdens ting. Det er dørgende stille! 

Det er i slike stunder jeg har det godt. Når jeg kan la kroppen og sinnet bli en del av et mystisk og spennende landskap. Og for min del finnes det knapt noe landskap som gjør bedre enn skogsvann og myr.