Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved vannet. Og når temperaturen faller stiger samtidig mystikken. Når mørket tetner mellom trestammene reduseres sikten. Hva befinner seg der inne i mørket? 

Ja, si det! Det er i hvert fall en egen mystikk ved stille skogsvann en sen vårkveld. At det har vært folk her inne i tusenvis av år øker spenningen. Og myra, som i dag dekker store deler av vannet, var bare en svak begynnelse når de første menneskene tråkket området. Og at vannet og området har fått ligge urørt i flere hundre år. Kanskje lenger.

Fantasien min er det i hvert fall ingen ting i veien med. Det merker jeg lett når jeg står og ser utover et stadig mørkere vannspeil. Jeg har ingen vanskeligheter med å se både det ene og det andre der jeg står. Men jeg hører ingen verdens ting. Det er dørgende stille! 

Det er i slike stunder jeg har det godt. Når jeg kan la kroppen og sinnet bli en del av et mystisk og spennende landskap. Og for min del finnes det knapt noe landskap som gjør bedre enn skogsvann og myr. 

Nye farger

 Endelig begynner planter og trær å kle seg i nye farger. Det er fortsatt kjølig i lufta med sur vind, men sola tar. Langs strand og svaberg skyter de første, grønne blad i planter og busker, og grønne spirer presser seg gjennom vissent fjorårsgress. Det finnes ingen årstid som slår våren. Det synes i hvert fall ikke jeg.

Foreløpig er det stille på svabergene. Men det lakker og lir mot en hektisk sesong for det levende livet her ute. Og jeg skjønner hvorfor menneskene trekker ut til strand og svaberg. Et bedre stede å tilbringe noen hektiske uker finnes knapt. Denne dagen sto allerede store tuer med skjørbuksurt i full blomst.

 De ligner gjenglemte snøflekker der de står. Strandnelliken står i knopp og flere steder sto stemorsblomsten fullt utsprungen. Godt inntil fjell eksponert av sol hele dagen, representerer de årets første farger ute på svabergene. Nå er det godt å leve! 

Stemning i rennende vann

Jeg må vel sies å være over gjennomsnittet glad i vann. Særlig rennende vann. Å sitte ved en elvekant inne i skogen gir veldig gode stemninger. Rundt meg står skogen mosegrodd og mystisk. Og elva haster forbi på sin vei mot havet. På veien nedover vokser elva av bekker som renner ut i den. Og noen ganger treffer den en annen elv og blir til en stor, hastende vannvei.

 Bildene viser elva et stykke på nedsiden av utløpet. Et lite utløp som ikke er annet enn en bekk den første biten. Her renner elva nede i et søkk i landskapet. De eneste lydene er elvas egne. Småpratende og positiv. Her og der et lite fossefall som hever stemmene en del, men fortsatt forsiktig i sin fremferd.

 Jeg liker å sitte og lytte til elva. Kroppen kommer mer i harmoni med seg selv. Å lytte til vann i bevegelse er noe av det fineste jeg vet om. Og særlig når skogen omkring hever stemningen. Elva var også svært viktig i eldre tid som vannvei for tømmeret. Langs elva ligger i dag demninger fra en svunnen tid. Det ligger mye historie langs mange vannveier i Norge. 

En stille dag

 Det var blikk stille da jeg kom ned til stranden. Ikke et eneste vindpust! Her i området er ikke det dagligkost. Det blåser mer eller mindre bestandig. Men denne dagen var ubeskrivelig flott! 

Selv om vi bare skriver begynnelsen av februar, kjente jeg sola tok i ansiktet. Vårvinteren kan være en fin forsmak på det som ligger foran oss. Selv etter 50 år som naturfotograf i området, er slike dager gull verd.

 På slike gode dager ønsker jeg vel egentlig ikke å gjøre så mye. Noen bilder blir det i løpet av dagen, men jeg vil heller bare nyte været, kaffen og skivene. For meg er hjemmeområdene viktige. Det var der jeg begynte og jeg går her fortsatt. Men jeg blir aldri lei! På denne stranden har jeg vært "tusen ganger", men alltid får jeg bilder og opplevelser. Området øser av sin rikdom hver eneste gang!

Det er noe av det som gjør hjemmemarkene så viktige. Vi blir veldig godt kjent. Jeg synes det er spennende å reise til andre steder, men hjemmemarkene er for meg de viktigste områdene. Jeg vil tro andre naturfotografer har det på samme måten. I løpet av et halvt århundre har det jo kommet noen bilder. Så det er bare å ta kontakt hvis dere ønsker et eller flere på veggen.