Jeg må vel sies å være over gjennomsnittet glad i vann. Særlig rennende vann. Å sitte ved en elvekant inne i skogen gir veldig gode stemninger. Rundt meg står skogen mosegrodd og mystisk. Og elva haster forbi på sin vei mot havet. På veien nedover vokser elva av bekker som renner ut i den. Og noen ganger treffer den en annen elv og blir til en stor, hastende vannvei.
Bildene viser elva et stykke på nedsiden av utløpet. Et lite utløp som ikke er annet enn en bekk den første biten. Her renner elva nede i et søkk i landskapet. De eneste lydene er elvas egne. Småpratende og positiv. Her og der et lite fossefall som hever stemmene en del, men fortsatt forsiktig i sin fremferd.
Jeg liker å sitte og lytte til elva. Kroppen kommer mer i harmoni med seg selv. Å lytte til vann i bevegelse er noe av det fineste jeg vet om. Og særlig når skogen omkring hever stemningen. Elva var også svært viktig i eldre tid som vannvei for tømmeret. Langs elva ligger i dag demninger fra en svunnen tid. Det ligger mye historie langs mange vannveier i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar