Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.
Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.
Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar