Elvelangs

 Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.

 Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.

 Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.   

En kveld i gult

 Ja, det høres unektelig noe rart ut, men slik ble det. Tanken var å fotografere svaberg og hav i kveldslyset. Men da jeg kom ut ble jeg bare stående å se utover et mer eller mindre gult landskap. Hele den store enga foran meg var farget gul av blomstrende strandvortemelk. Et utrolig syn! Det står strandvortemelk her hvert år, men maken til dette har jeg neppe sett. Så da ble svaberg og hav byttet ut med blomster.

Selv i små sprekker utover sto tuer med strandvortemelk. Og når planten kan bli 1,5 meter høy og bortimot meteren i omkrets, fyller den godt ut. 

  Det ble en del kaving for å komme i rett posisjon. Noe som ble vrient med et 3-bein stativ. Men moro var det! Sammen med strandvortemelk sto også strandkvann og hundekjeks i skjønn forening. På flere steder blomstret nyperosene vakkert rosa. 

Denne kvelden ble veldig spesiell. Jeg fokuserte mer eller mindre helt på strandvortemelk. De siste bildene tok jeg litt etter solnedgang. For meg var det viktig å få mest mulig av det blomstrende havet. Til neste år blir det kanskje "bare" et vanlig år.

 

Naturen tar tilbake

 Det er flere tiår siden grustaket sist var i drift. Så en dag var det slutt. Hjullasteren forsvant og det samme gjorde lastebilen. Bare noe skrot ble liggende igjen. Selv husker jeg godt da det ble tatt ut masse fra grustaket. Så gikk det noen år. Skrotet ble liggende, men i sydvendte hellinger begynte de første spirer å dekke til. Midt i grustaket var det en fordypning som fylte seg med vann i regnvær. Den ligger der fortsatt og her har jeg sett både salamander, frosk og buorm.

På nordsiden av grustaket, inn mot ei fjellside, blir det magasinert mye varme. Det var også der vegetasjonen først fikk feste. Selje, vier og en mengde blomster begynte å skyte i været. Grusvollene som holder på vannet midt i grustaket ble kledd med hestehov, skogsnelle, oksetunge, jordbær og mange andre. Her blomstrer det fra tidlig vår til sen høst.

En tidlig vårdag tok jeg en tur innom det gjenvokste grustaket. Selv i dag mange tiår senere, er det fortsatt enkelt å se at det har vært et grustak. Men naturen gjør en formidabel jobb med å dekke til arr fra menneskelig virksomhet. Denne dagen var både dagpåfugløye (bildet) og sitronsommerfugl på flagrende vinger for å sikre seg vårens nektar. 

 Og inne ved den ene grusvollen hadde en hoggorm lagt seg for å slikke varmende vårsol. På vissent løv hadde den funnet en perfekt seng å tilbringe dagen. Flere ganger har jeg også skremt ut rådyr når jeg har gått gjennom grustaket. De står godt skjult inne mellom halvhøye løvtrær. Men et menneske som trår for nær blir for mye for dem. 

Det er interessant å følge med på naturen når den tar tilbake tapt land. Selvfølgelig kan det ikke bli som det engang var, men den gjør så godt den kan. En vakker dag er de siste sporene av menneskelig virksomhet borte. 

Vårlyset

 Den fineste tiden på året synes mange. Og jeg er så enig. Etter en lang og kald vinter er våren etterlengtet og befriende. Denne dagen var stille, solrik og mild. Riktignok ned mot null i tidlige morgentimer, men temperaturen steg godt utover dagen. Sekken ble pakket og kursen satt mot strand og svaberg. 

Jeg begynner gjerne inne ved en langgrunn strand med siv, og noen bekker som renner ut i havet. Sola sto allerede et stykke opp på himmelen og speilet seg i stille vann da jeg kom dit. Etter noen opptak tok jeg et par brødskiver og en kaffekopp. Sivet foran meg sto fortsatt vissent og holdt litt igjen med å spire. Men det skal ikke mange, slike dager til før grønne skudd stikker opp av sanden.

  Lenger ute hadde gresset kommet lenger. En vissen eng ned mot vannet hadde allerede kledd seg i årets første grønnfarge. Et betagende syn! Og borte på en lav fjellrygg satt sannelig årets første steinskvett. Jo, det begynner å dra seg til nå. Endelig har vårlyset fått såpass makt at livet igjen kan utfolde seg i skog og mark.

Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved vannet. Og når temperaturen faller stiger samtidig mystikken. Når mørket tetner mellom trestammene reduseres sikten. Hva befinner seg der inne i mørket? 

Ja, si det! Det er i hvert fall en egen mystikk ved stille skogsvann en sen vårkveld. At det har vært folk her inne i tusenvis av år øker spenningen. Og myra, som i dag dekker store deler av vannet, var bare en svak begynnelse når de første menneskene tråkket området. Og at vannet og området har fått ligge urørt i flere hundre år. Kanskje lenger.

Fantasien min er det i hvert fall ingen ting i veien med. Det merker jeg lett når jeg står og ser utover et stadig mørkere vannspeil. Jeg har ingen vanskeligheter med å se både det ene og det andre der jeg står. Men jeg hører ingen verdens ting. Det er dørgende stille! 

Det er i slike stunder jeg har det godt. Når jeg kan la kroppen og sinnet bli en del av et mystisk og spennende landskap. Og for min del finnes det knapt noe landskap som gjør bedre enn skogsvann og myr. 

Nye farger

 Endelig begynner planter og trær å kle seg i nye farger. Det er fortsatt kjølig i lufta med sur vind, men sola tar. Langs strand og svaberg skyter de første, grønne blad i planter og busker, og grønne spirer presser seg gjennom vissent fjorårsgress. Det finnes ingen årstid som slår våren. Det synes i hvert fall ikke jeg.

Foreløpig er det stille på svabergene. Men det lakker og lir mot en hektisk sesong for det levende livet her ute. Og jeg skjønner hvorfor menneskene trekker ut til strand og svaberg. Et bedre stede å tilbringe noen hektiske uker finnes knapt. Denne dagen sto allerede store tuer med skjørbuksurt i full blomst.

 De ligner gjenglemte snøflekker der de står. Strandnelliken står i knopp og flere steder sto stemorsblomsten fullt utsprungen. Godt inntil fjell eksponert av sol hele dagen, representerer de årets første farger ute på svabergene. Nå er det godt å leve! 

Stemning i rennende vann

Jeg må vel sies å være over gjennomsnittet glad i vann. Særlig rennende vann. Å sitte ved en elvekant inne i skogen gir veldig gode stemninger. Rundt meg står skogen mosegrodd og mystisk. Og elva haster forbi på sin vei mot havet. På veien nedover vokser elva av bekker som renner ut i den. Og noen ganger treffer den en annen elv og blir til en stor, hastende vannvei.

 Bildene viser elva et stykke på nedsiden av utløpet. Et lite utløp som ikke er annet enn en bekk den første biten. Her renner elva nede i et søkk i landskapet. De eneste lydene er elvas egne. Småpratende og positiv. Her og der et lite fossefall som hever stemmene en del, men fortsatt forsiktig i sin fremferd.

 Jeg liker å sitte og lytte til elva. Kroppen kommer mer i harmoni med seg selv. Å lytte til vann i bevegelse er noe av det fineste jeg vet om. Og særlig når skogen omkring hever stemningen. Elva var også svært viktig i eldre tid som vannvei for tømmeret. Langs elva ligger i dag demninger fra en svunnen tid. Det ligger mye historie langs mange vannveier i Norge.