Opprinnelig landskap

Helt siden jeg startet med naturfotografering for godt over 30 år siden, har kysten alltid vært viktig. Jeg søkte alltid ut til strand og svaberg. En av grunnene til det er lyset. To dager er aldri like, uansett hvor "like" de måtte se ut til å være. En annen grunn er at jeg er født og oppvokst ved havet (og bor her fortsatt), og at jeg seilte mange år på langfart. Da var supertankere mine arbeidsplasser. Og særlig på kvelds- og nattevaktene på brua hadde jeg alltid tankene helt andre steder enn ombord. Jeg så frem til avmønstring og nye turer med kamerautstyret.

Selvfølgelig trives jeg i alle typer natur, og de siste årene har skogen og fjellet vært viktige områder for fotogarferingen. Men kysten vil aldri slippe taket i meg. Jeg har alltid tanken om at kysten på en måte er et opprinnelig landskap. Et landskap som ikke er så forskjellig fra tiden da isen trakk seg tilbake for mange år siden. Da var landet goldt og nakent med blankskurt svaberg, smeltevannsbekker og dammer. Og helt ytterst mot havet er det også goldt og nakent. Bare enkelte planter har funnet feste i sprekker og revner.

Også i dag opplever vi smeltevannsbekker og dammer når vårsola begynner å varme. Når varmen vender tilbake etter vinteren, smelter isen og snøen, akkurat som den gangen for 12 000 år siden.
Jo, jeg innbiller meg at landskapet helt ytterst mot havet er et opprinnelig landskap. Et landskap som er formet av isen for ufattelige år siden. Og hvor vi fortsatt kan se hva isen gjorde. Sporene ligger i dagen fremdeles.