Hardhausen i vinterelva

Snøen ligger dyp, men en traktor har laget fine spor å gå i. Jeg vandrer langs elva. Kulda stikker i ansiktet. Bare i enkelte partier av elva er det små åpninger. Her renner elva hurtigere. Ellers er den lukket under et panser av is og snø.

Det er et av de åpne partiene jeg er på vei til. Her er det mer fart i elva, men kulda ligger knugende fast. Og selv om kulda er godt merkbar, er det et fint sted å fotografere fossekallen. Og fossekallen var i full aktivitet da jeg kom. Den dukket stadig ut i det kalde vannet, og hver gang den kom opp igjen hadde den godbiter i nebbet.

Noen ganger satt fossekallen i skyggen. Da var det nesten som den satt i blåtimen. Fargen fremhevet det iskalde landskapet, men fortalte også om en fugl som er skapt for et liv i kulda.
Jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg sto godt kledd i varme klær, mens fossekallen hadde samme klesdrakta som i sommer. Bortsett fra at den hadde byttet gamle fjær med nye.
Langs iskantene lå restene etter fossekallens mange måltider. Vanninsekter og deres larver er hovedføden, men når det passer seg tar den også rumpetroll og småfisk.

Etter hvert ble det kaldt å tilbringe tid ved elva. Selv om jeg var godt kledd begynte tærne å gi tegn på frost. Etter noen timer brøt jeg derfor opp og bega meg mot bilen. Men jeg kommer så absolutt tilbake til den lille åpningen i fossekallens iskalde elv.