De fleste av oss har vel spesielle vårtegn vi ser etter når vinteren går mot slutten. Så også jeg. Men jeg ser ikke nødvendigvis etter nyankomne fugler. Det jeg ser etter er glansen og lyset i furu- og granbar. Eller lyset som reflekteres fra snøen på trærnes skyggesider. Det høres kanskje litt snålt ut, men det er vårtegn for meg. Furu- og granbaret får en egen glans når vi kommer ut i februar. Det samme gjelder trærnes skyggesider. Særlig synes jeg fargen på furuas skyggesider blir sterkere på grunn av lyset som reflekteres fra snøen.
På solrike, milde dager har jeg lett for å nyte solvarmen. Jeg finner et sted i lé hvor jeg kan tilbringe mye tid. Gjerne på en solrik furukolle hvor jeg får både solvarme og stammenes sterkere farge. Et sted jeg kan tilbringe tid er nettopp på en slik kolle. Sitteplassen er også vakkert farget i grønt. Mosen ligger fortsatt tykk selv om trærne syd for kollen ble hugget for en del år siden.
Og her kan jeg sitte i lange tider. Nyte en varm kopp kaffe, et par brødskiver og noen Bamsemums. Bedre kan jeg neppe få det! Kanskje en kjøttmeis eller blåmeis prøver seg med noen sangstrofer, kanskje rusler et rådyr forbi meg på kollen. Det er faste tråkk både til elg og rådyr her. Vi går mot en flott tid.
