Mystikk i sene kvelder

Jeg liker den mystikken som åpner seg når kveldene siger på ute i kystlandskapet. Noen ganger er den nesten til å ta og føle på. Helt hva som er årsaken til mystikken kan jeg ikke sette fingeren på, men den er der.

Kanskje er det blåtonen som forsterkes, kanskje er det noe annet? En ting som er helt sikkert er at blåtonen er kald. At mystikken forsterkes på grunn av den?

I sene høst- og vinterkvelder kryper kulda innenfor klærne. Da får jeg spennende følelser, men også en travelhet for å fange blåtonen og mystikken. Noen ganger føler jeg at jeg klarer det, andre ganger ikke. Det er ikke enkelt å fange stemning og følelse inn i et bilde. Men det er spennende å prøve.

Nettopp derfor har jeg mange turer bak meg i sene kveldstimer ute ved havet. Og jeg kommer til å være der i mange år fremover. Jeg blir aldri lei av kystlandskapet og jeg blir aldri lei av mystikken jeg føler der ute.