En tur på stranden

Vel, definitivt ikke for å bade, temperaturen i vann og luft hadde ingen ting med den slags utskeielser å gjøre. Fotografen Svenn Dvergastein og jeg ville forevige strandområdet på Omrestranda i Brunlanes.

Det var et kjølig drag fra nordøst og overskyet, men likevel et spennende lys ute i havet. Sola kom og gikk, men det var gråværet som dominerte der ute. Men været til tross, lyset er spennende uansett årstid og temperatur.

Vi er så heldige å ha et utrolig flott landskap å vandre i! Og vi er her ute både høst, vinter og godt ut på våren. Sommertid overlater vi området til turistene. Det er særlig lyset her ute som er spennende å oppleve. To dager er sjelden like. Og selv om vi har fotografert her ute i mange år allerede, finner vi alltid nye motiver på de samme stedene hver gang vi kommer dit.

    

  

Rundt Svartangen

Etter en drøy kjøretur på smale og bratte skogsveier kunne vi endelig parkere bilen ved Svartangen. Litt kjølig i lufta, men turen langs vannet får opp varmen i kroppen. Både Trude, Mille og jeg trives godt her oppe og den første delen av turen går gjerne til en liten vik helt vest i vannet.

Her blir det en lengre rast med mat og drikke. Sist vi var der sto blåbærene fortsatt i mengder på risene, men i dag var de blitt vasne. Det har nok vært kulde her oppe de siste dagene.

Det var ikke mye vann i verken elver eller bekker. Lite nedbør den siste tiden har forvandlet vannveiene til små skygger av seg selv. Men litt vann fikk jeg i hvert fall til bildene.

Etter rasten fortsatte vi turen. Vi endte opp med å gå rundt hele Svartangen. Det er utrolig godt å være i disse omgivelsene: det er helt stille. Ikke en lyd hører vi. Kanskje passerer det en bil en gang i mellom, men det er også alt. Trolig var dette siste turen til Svartangen for i år, men når veiene åpnes igjen til våren vil vi igjen besøke stedet. 

 

Høst i kulturmarkene

Å kunne vandre inn i stillheten er noe av det fineste som finnes. André og jeg tok turen inn til en gammel husmannsplass vi har besøkt før, men aldri blir lei av. Turen fra parkeringsplassen og inn, en tur på en drøy halvtime, tar oss flere hundre år bakover i tid.

Midtveis kommer vi til et lite tjern hvor huldra visstnok er sett helt opp til vår tid. Men selv etter en god rast så vi henne ikke. Sola var nok litt for påtrengende for henne i dag. Tjernet lå badet i høstsol, men i skyggene lå rimet fortsatt etter nattens kulde.

Da vi kom inn til husmannsplassen var dyrene tatt inn. Beitemarkene lå ensomme og vil ikke få beitende husdyr før til våren igjen. Denne plassen ble trolig ryddet rundt 1600 og på den tiden, skal vi tro et oppslag på eiendommen, "var det tjukt med bjørn i skogene." I 1750 ble en bjørn felt av en av husmennene på plassen.

Vi tok en ekstra tur til en annen stue noen kilometer unna. Stigningen var merkbar, men der landskapet begynte å gå nedover hadde noen satt opp en benk. Et svært passende sted for en god hvil.

Ved den andre stua var det satt opp en fin skigard. Eiendommen var stemningsfull og lå fint i landskapet. I den varmende høstsola var det godt å sitte en god stund før vi bega oss på tilbaketur.