Det var noen der, men ...?

Noen ganger skjer det noe som setter fantasien kraftig i sving. Dessuten blir jeg ydmyk og stolt over å få være med på noe slikt. I hvert fall tok jeg bilen og reiste opp til en elv hvor det for flere hundre år siden ble brøtet tømmer. Å brøte er det samme som å fløte, men under brøtningen trenger tømmeret hjelp av oppdemmet vann.

Jeg gikk til den største demningen fra den tiden, en gråsteinsmur på nærmere 30 meter. Og det flotteste kulturminnet fra brøtningsperioden. Jeg satte fra meg sekken ved en sitteplass, fylte opp trekoppen og ruslet ned til demningen. Gikk over en liten klopp og sto på demningen en solrik formiddag i mai. Da gikk det opp for meg at jeg hørte stemmer - mange stemmer. Og jeg hørte både menn og kvinner, men jeg så ingen. Ikke en kjeft var å se. Og stemmene kom fra et lite platå foran meg.

Jeg hørte tydelig stemmene, men jeg kunne ikke høre hva de sa. Stien går over demningen og i enden møter den en annen sti. Jeg gikk bortover muren, men på et bestemt punkt ble det stille. Og jeg syntes det var stille som i graven. Men da jeg var på vei tilbake kom stemmene tilbake. Etter hvert gikk det klart opp for meg at det var ingen mennesker der - i hvert fall ikke fra nåtiden.

Da jeg hadde drukket opp kaffen gikk jeg opp til sitteplassen for å fylle opp koppen igjen, men da jeg kom tilbake var alt stille. Ingenting annet enn en svak vind i trærne brøt stillheten. Det ble nesten rart å stå der. Men jeg var stolt over å ha vært med på noe sånt. Kanskje var det rasten deres jeg fikk være en del av, kanskje noe annet? Jeg vet ikke. Men et spørsmål skulle jeg gjerne hatt svar på: Så de meg?