Kanskje jeg skulle ...?

Etter en tur langs det store vannet står jeg endelig ved den gamle setra. Hvem som bygde setra vet jeg ikke, men gressbakken rundt huset og ned mot vannet, tyder på at det har gått dyr på beite her for mange år siden. Da jeg var i ungdomsårene overnattet jeg mange ganger på setra. Det var speiderne som disponerte setra den gangen, og slik tror jeg det er fortsatt.

Setra ligger fint øverst på gressbakken med utsikt til vannet. Jeg setter meg på trappa og tar en kaffekopp. Borte ved en liten kolle, og et stykke utover gressbakken står hvitveisen fortsatt. Helt nede ved vannet vokser en tue med soleiehov. Svarttrosten og linerla er stadig ute på gressbakken, og jeg tipper at de har stiftet bo i nærheten.

Etter kaffen går jeg ned til soleiehoven, og mens jeg plasserer kamerastativet setter linerla seg i en buske like ved meg. Og der sitter den tålmodig og følger meg med øynene. Etter å ha tatt bilder av soleiehoven går jeg opp til setra, skifter objektiv - og går ned til soleiehoven igjen. Kanskje linerla kommer tilbake?

Og det gjør den. Den sitter så lenge at jeg får de bildene jeg vil ha. Jeg setter meg på setertrappa igjen. Denne gangen for å gå gjennom bildene. Da lander plutselig svarttrosten på en stor bjørkekubbe bare noen meter unna. Også den viser stor tålmodighet.

Senere går jeg rundt og suger til meg atmosfæren ved den gamle setra. Da slår en tanke ned i meg: Kanskje jeg skulle gå inn i speiderbevegelsen igjen? Da har jeg anledning til å låne setra. Det er mye å hente for en naturfotograf i disse omgivelsene.