Ut i sola og varmen

Er det noen som virkelig har behov for sol og varme er det våre krypdyr. De har ligget i dvale gjennom hele vinteren. For å få kroppen tilbake til normalen må kroppen ha vårvarme. Det gjelder også den ikke helt populære hoggormen. Hannen er først ute og finner sin faste plass som han bruker hver vår. I mine områder har jeg faste plasser jeg vender tilbake til for å se dem. Og de ligger der. Som de gjorde året før og året før der. At andre hoggormer også finner de samme plassene er sannsynlig. De ligger jo flere sammen vinteren gjennom.

Hoggormen over har hatt sin plass i flere år. Men det hender ofte at den ligger sammen med både en og flere under eineren. Fjellet blir fort varmet opp av sola og den ligger i lé for sur vind fra nord. Blir det riktig kjølig trekker dem inn under eineren, men finner likevel en solrik plass. Da er dem ikke lette å få øye på.

Selv om hoggormen ligger trygt og godt inne i eineren er dem likevel svært så årvåkne. Det skal ikke mye til før dem løfter hodet. Da er det om å gjøre å at vi oppfører oss med stor forsiktighet. En aldri så liten, uforsiktig bevegelse får dem til å trekke unna. Og det skal vi ikke gjøre! Som vekselvarme dyr er dem avhengig av å få den nødvendige varmen etter en kald vinter i bakken. Og til de av dere som er livredde for hoggorm og andre krypdyr - gjør et forsøk på å bytte ut redselen med nysgjerrighet. At det er vanskelig er jeg fullt klar over. Men da vil vårturene i skog og mark bli langt mer innholdsrike. Og det er ikke så farlig likevel å dele en gressbakke eller fjellpalt med noen av våre krypdyr. Ha en fin tur!    

Når vinteren slipper taket

De fleste av oss har vel spesielle vårtegn vi ser etter når vinteren går mot slutten. Så også jeg. Men jeg ser ikke nødvendigvis etter nyankomne fugler. Det jeg ser etter er glansen og lyset i furu- og granbar. Eller lyset som reflekteres fra snøen på trærnes skyggesider. Det høres kanskje litt snålt ut, men det er vårtegn for meg. Furu- og granbaret får en egen glans når vi kommer ut i februar. Det samme gjelder trærnes skyggesider. Særlig synes jeg fargen på furuas skyggesider blir sterkere på grunn av lyset som reflekteres fra snøen.

På solrike, milde dager har jeg lett for å nyte solvarmen. Jeg finner et sted i lé hvor jeg kan tilbringe mye tid. Gjerne på en solrik furukolle hvor jeg får både solvarme og stammenes sterkere farge. Et sted jeg kan tilbringe tid er nettopp på en slik kolle. Sitteplassen er også vakkert farget i grønt. Mosen ligger fortsatt tykk selv om trærne syd for kollen ble hugget for en del år siden. 

Og her kan jeg sitte i lange tider. Nyte en varm kopp kaffe, et par brødskiver og noen Bamsemums. Bedre kan jeg neppe få det! Kanskje en kjøttmeis eller blåmeis prøver seg med noen sangstrofer, kanskje rusler et rådyr forbi meg på kollen. Det er faste tråkk både til elg og rådyr her. Vi går mot en flott tid.      

Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera og et middels teleobjektiv på brystet. Jeg vet aldri hva som kan dukke opp. Denne kjølige dagen var intet unntak. Planen var først å gå opp til ei større eng. Der stikker frøbærende planter sine strå opp av snøen og frister frøspisende fugler. Så også i dag.

Et antall gråsisik var på iherdig matjakt, og mange frø fant veien ned i sultne fuglemager. I om med at det ikke var mulig å søke skjul bestemte jeg for å ta et skritt om gangen. Men etter hvert skjønte jeg at gråsisikene ikke tok særlig notis av meg. 

De ble rolig sittende å spise. Selv da jeg sto på kloss hold forholdt fuglene seg rolige. Jeg kunne studere og fotografere så mye jeg orket. Gråsisiken kan være svært så tillitsfull.

Jeg ble værende der ute på enga sammen med gråsisikene en god stund. Men etter nærmere en times tid bestemte fugleflokken seg for å dra videre. De lettet i samlet flokk og fløy sydover i landskapet. De hadde kanskje peiling på nye, frøfulle jaktmarker?

Turen min fortsatte inn i skogen øst for enga. Etter en stund nærmer jeg meg en større uthogst. Da hørte jeg banking fra en spett. Antagelig en flaggspett, tenkte jeg. Jeg var kommet ut til kanten av uthogsten, men så ingen spett. Men spetten var der et eller annet sted. 

10-15 meter foran meg sto en mannshøy granstubbe. Bankelydene hørtes ut til å komme fra den stubben. Jeg gikk noen forsiktige meter nærmere og satte meg på huk. Noen øyeblikk senere tittet et svart hode med rød nakkeflekk frem. En svartspett. Jeg vil tro at svartspetten hadde sett meg, men den tok ingen særlig notis av meg, den heller. I likhet med gråsisikene valgte den å fokusere på maten den fant under barken. 

Og mat var det tydeligvis under granbarken. I søkeren så jeg et sirlig mønster etter svartspettens godbiter. Ikke rart den valgte å fokusere på mat denne kjølige vinterdagen. 

Turen ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde forestilt meg. To arter som var meget tillitsfulle, selv om et tobein sto på kloss hold. Særlig var møtet med svartspetten spennende. Den pleier ikke å være så tillitsfull.   

Jeg liker rot

Jeg må vel sies å være over middels interessert i rot. Ikke nødvendigvis i mitt eget hjem, men ute i marka. Der trær ligger som de har gjort etter sterk vind, eller buskas truer med å kaste meg ut. Hvor jeg rett og slett snubler meg frem etter beste evne. For det finnes motiver der også. De fleste ville neppe brydd seg med slike områder. Jeg gjør altså det.

Det må gjerne være vann i forbindelse med rotet også. Det fordi at det som er dødt går tilbake til kretsløpet. Vannet er liv. Og kretsløpet får næring fra vann. Uten vann er vi ikke rare sakene. Så både dødt, liv og livgivende vann i samme smell. En fin måte å dokumentere kretsløpet på. Synes i hvert fall jeg.

Jeg har flere slike områder jeg ofte besøker. Når jeg er i de aktuelle områdene, stikker jeg alltid bortom for å se etter nye muligheter. Og som regel finner jeg noe hver gang. Ikke tenk på at andre naturfotografer neppe ville stikke beina inn i det der. Tenk på deg selv og hva du ønsker å formidle. Liker du å løfte beina å se hvor du plasserer dem, kan du få mange, spennende stunder. Du vil garantert få en utfordring.    

Mitt lille sted

Det er vel naturlig at vi som ferdes mye i naturen, finner steder vi setter ekstra pris på. Sånn er det i hvert fall for meg. Mitt sted er et skogsområde som består av mye løvskog, større teiger med stemningsfull barskog og fjellkoller. Her vokser furu, einer, røsslyng og blåbær. Fjellkollene er det tre stykker av. De ligger relativt tett, men er ikke store. Likevel store nok til at hele området har veldig mye å by på for en nysgjerrig naturvandrer.

For meg er det naturlig å stikke oppom når jeg velger skogen. Jeg har også begynt å følge med på forandringene årstidene gir. For noen dager siden opplevde jeg årets første snøfall mens jeg satt på den søndre kollen.

 

Med mindre det ikke blåser storm i kastene, eller snø og regn kommer vannrett, kan jeg være der oppe. Og jeg er gjerne innom hele området når jeg er der. Det er ikke større enn det. På siste tur fikk jeg morgenlyset som lyste opp skogen med sine gylne stråler. Jeg har aldri noe bestemt mål når jeg besøker området. Det har jeg forresten aldri hatt uansett hvor jeg har vært. Som naturfotograf synes jeg det er mer spennende å utnytte mulighetene der og da. Og jeg kommer alltid hjem med nye inntrykk.

Hver gang jeg skal ha en matbit og en kaffekopp, går jeg alltid opp på en av kollene. Det er en rutine jeg har lagt meg til. Nede i skogen går jeg alltid mellom måltidene. For noen er det sikkert merkelig at jeg har et så lite favorittsted. Og mange av bildene jeg tar der ville sikkert mange naturfotografer ikke tatt. Det får så være. Jeg har mitt lille sted jeg setter umåtelig stor pris på.      

I grenseland

I mine områder har jeg kort vei fra natur- til kulturmark. Noe jeg synes er spennende. Bare noen meter unna jordbruksmarkene ligger urørt natur. Som dem har gjort siden de første mennesker tok områdene i bruk. Og flere steder er det faktisk sånn. Trange skar og kløfter er ubrukelige som jordbruksmark. De har fått ligge urørte. Kanskje tok de første menneskene ut noe virke til husbygging, men det var også alt. Fjellkollene ligger tett, noe som kommer dyrene til gode. Her har dem gode muligheter til å stikke seg vekk.

Jeg vandrer ofte i disse områdene. Det er bare få meter fra ren natur til menneskeskapte kulturmarker. Men kulturmarkene blir holdt i hevd. Det eneste menneskeskapte inne i skogen er steingardene. Et vakkert skille mellom eiendommene. Ellers får skog og eng, skar og kløfter vokse og gro som de er ment å gjøre. 

Det er noe eget ved slike områder. Der menneskene virker og naturen får stelle seg selv. Jeg kan ikke helt sette navn på hva jeg føler, men det gir meg noe ekstra. Menneskene har vært her i tusener av år, men den urørte naturen har vært her mye lenger. Og mye tyder på at den fortsatt skal være urørt. 

Jeg kan ikke tenke meg at verken de små fjellkollene eller områdene mellom dem, noen gang vil gi utkomme av noe slag. Kollene ligger for tett. Men i dagens samfunn skal man være svært forsiktig med å uttale seg. Det virker som natur i dag er der for å misbrukes. Vi ser mange meningsløse eksempler på det. 

Men jeg håper at områdene i mine hjemmemarker får ligge urørte i all fremtid. At rådyrene har steder å stikke seg vekk, og jeg har stemningsfulle områder å vandre i.    

  

Så kom snøen

Dagen ville jeg tilbringe i skogen. Jeg gikk ut tidlig på formiddagen med kurs for tre fjellkoller omgitt av skog. Det er ikke så store området, men det gir mye hver gang jeg er der. I dag stoppet jeg på den østre kollen for å spise et par brødskiver sammen med en kopp kaffe. Denne kollen var jeg mye på i tidligere år, men av en eller annen grunn ble den gått forbi. Jeg endte opp på den vestre kollen. I dag er den østre kollen igjen et fast holdepunkt når jeg er i området.

Etter skivene og kaffen gikk jeg ned i skogen mellom den østre og vestre kollen. Her er det fortsatt fin, høystammet granskog med stemning mellom granleggene. Vår og sommer er det lite vegetasjon her inne på grunn av det dunkle halvmørke. Det er bare bregner, gjøksyre og småmarimjelle som trives her.

Jeg rusler langs en større uthogst og står en stund og ser etter liv. Det er mye rådyr i området, og for en liten stund siden hørte jeg et rådyr støyte flere ganger. Lyden kom bakenfor den sydlige kollen. Jeg bruker for lettvinthets skyld himmelretningene når jeg nevner de forskjellige kollene. Etter å ha stått en stund går jeg inn i skogen og helt inntil kollen. Så rusler jeg så opp på den sydlige kollen. Her setter jeg meg ved siden av ei furu som gikk over ende for noen år siden. Nå skal det smake med en kopp kaffe og et par sukkerbiter. 

Det er da jeg sitter med kaffekoppen i hånd at noe smått faller foran ansiktet mitt. Hva i all verden? Snø! Joda, små korn som stadig faller tettere og blir større. Tørr er den ikke, det ser jeg fort på kamerautstyret. Dette er en av de første gangene jeg opplever årets første snø mens jeg er på fototur. Snøen blir tettere og jeg trekker en plastpose over utstyret. Det er ingen vind så snøen faller loddrett mot marken. Det blir noen opptak av landskapet med årets første snø før jeg bryter opp fra kollen.