Lys og farger

 Det er ganske spennende hvor mye lyset og fargene forandrer seg gjennom dagen. Særlig ute ved kysten er det påtagelig hvor store forandringene er. Denne dagen kom jeg ut til kysten på formiddagen. Sola lå bak et slør av skyer og skapte et fint, dempet lys. Noen ganger kom sola såpass frem at den skapte skygger, men for det meste lå den og hvilte bak det tynne skydekket.

Vi skriver midt i november. Selv midt på dagen ligger et gyllent lys på himmelen. Det var også helt stille denne dagen. Hensikten min var å nyte en fin høstdag ved havet, men etter hvert forandret det seg til å fange lyset og fargene gjennom dagen. Jeg liker når havet låner farge av himmelen. Gjennom dagen forandret både lyset og fargene seg. Og når det nærmet seg solnedgang kom også de spesielle fargene på himmelen. Her er vel kanskje jeg litt rar. Jeg foretrekker å snu ryggen til solnedgangen. Den veien blir det bare håpløse silhuettbilder av svaberg med et voldsomt lys i bakgrunnen.

Med ryggen mot solnedgangen får jeg både fantastiske farger og detaljer i landskapet. Og langt mer spennende bilder! Like etter solnedgang ble landskapet rosa på grunn av skyene der oppe. Alt lånte farge av de fantastiske, rosa skyene! Både hav, svaberg, dammer og gress ble forvandlet til et eventyrlandskap. En bedre avslutning på dagen kunne jeg neppe fått.

   

Mye vann i bevegelse

 Den siste tiden har det vært mye vær med kraftige vinder her i området. Det har ført til at havet har vært hissig og gitt mye lyd fra seg. Andre steder i landet har hatt det mye verre enn oss her i Sør-Norge. Men det har vært spennende langs strand og svaberg for å følge med på havets hissige utfall. 

Mange ganger har jeg stått i nærmeste laget av bølger som slår innover svabergene. Men det jeg aldri lærer er at ingen bølger er like. Noen er større enn andre. Og de noen sier heller ikke ifra at de kommer. De bare kommer med en kaskade av vann, som får meg til å tviholde i kamerastativet. For mange år siden tok ei stor bølge tak i stativet. Sendte det bortetter svaberget, mens jeg sprang etter i frådende skum. Det gikk bra heldigvis. Rasmus kilte stativet fast i ei fjellsprekk. Stativet fikk noen skrubbsår på leggene, men ellers var alt greit.

Derfor er jeg ekstra forsiktig i dag. Vil ikke ha reprise på den hendelsen. Men de siste dagers frådende hav har vært opplevelser jeg ikke har villet unngå. Jeg har vært ute på både dags- og kveldsturer. 

  

En dag i vann

 Overskriften høres unektelig litt rar ut. Jeg var ikke i vann hele dagen, men tiden jeg tilbrakte i skogen var både i dammer og bekk. Selv i vanndammene inne mellom trærne gikk jeg i vann til langt opp på støvelskaftene. Men jeg liker vann til bildene. Vann er liv. Og vann gir liv. Etter lange tider med mye regn hadde bekken blitt fylt godt opp.

 Det er ikke ofte jeg ser så mye vann i bekken som i dag. Bekken er ikke stor. Men etter kraftige regnvær går den gjerne ut over breddene sine. Dagen var tenkt å arbeide med det gjenværende høstløvet. Det som fortsatt hang på trærne. Vi hadde noen dager med kraftig vind; en vind som sendte de fleste blader langt innover i skogen. Det meste av løvet la seg pent blant annet løv på marken, men mange fikk et ublidt møte med kaldt vann.

 De ble sendt nedover bekkevannet i stor fart. En del av dem satte seg fast i røttene langs breddene, mens andre la seg sammen med annet løv i ei bakevje. Andre igjen mistet jeg av syne langt der nede i bekken. Som sagt liker jeg vann til bildene mine. I dag var en slik dag. 

"Bare" en steingard

 Det skal vel en del til før vi reagerer på en steingard. Hauger med stein som er lagt i lange rekker. Og visst er det det. Men hva ligger det i en steingard? Hva forteller steingarden oss? Først og fremst ligger det svært mye slit, blod og svette i en pent oppbygd steingard. Traktor hadde dem neppe, så det var hesten som måtte dra steinene til stedet. Så skulle steinene plasseres pent på hverandre så steingarden skulle holde i generasjoner.

Og de fleste steingarder har gjort nettopp det. Mange av dem står like støtt som de alltid har gjort. Inne i tett skog har steingardene fått lag av mose på seg. Steingarden er kledd i grønt. Et vakkert kulturminne som oser av respekt for eiendommer. Eiendommer som skulle skilles på en fin og respektfull måte. Og det var det steingarden ble bygget for. Det skulle være et vakkert og holdbart skille mellom de forskjellige eiendommene.

I dag står steingardene og forteller om respektfull kulturhistorie. Vi burde tenke over det neste gang vi står og ser på en steingard. Hvilket slit det ligger i steingarden og hvorfor den står nettopp der. Den står der som et vakkert skille mellom eiendommer, og den er et kulturminne det står dyp respekt av!   

Elvelangs

 Det gir mye å vandre langs elva. Denne dagen var høstfargene kommet et stykke på vei. Vindfall lå på kryss og tvers både over og langs elva. Å snuble hører med i sånt terreng, men det får jeg tåle. Elva har gravd seg ned i grunnen som for en stor del består av sand. Mye vann i bevegelse har derfor lett vei gjennom landskapet. Noen steder ligger elva så dypt i terrenget at jeg må skli ned bratte skråninger for å komme til.

 Her nede ligger trærne grønne med tykk mose. Fuktigheten bidrar til at soppen trives både på friske og døde trær. Det er i det hele tatt et stemningsfullt område å vandre i. Vannet hjelper også til at vegetasjonen er variert og rik. På et åpent område inntil elva bruker jeg som "base" når jeg oppholder meg her. Den høye sandbrinken bak meg er et yndet sted for grevlingen. Åpningene til hiet er mange og strekker seg over et større område.

 Det er ikke mange mennesker som besøker elva. I hvert fall ikke på de stedene jeg liker meg med kameraet. Det er for mye rot til at folk ønsker å gå hit. Det gagner både meg og grevlingene i det store hiet. Men jeg stortrives i området! Nettopp fordi jeg liker rot. Og når jeg kan få rennende vann til alt rotet trives jeg som best.   

En kveld i gult

 Ja, det høres unektelig noe rart ut, men slik ble det. Tanken var å fotografere svaberg og hav i kveldslyset. Men da jeg kom ut ble jeg bare stående å se utover et mer eller mindre gult landskap. Hele den store enga foran meg var farget gul av blomstrende strandvortemelk. Et utrolig syn! Det står strandvortemelk her hvert år, men maken til dette har jeg neppe sett. Så da ble svaberg og hav byttet ut med blomster.

Selv i små sprekker utover sto tuer med strandvortemelk. Og når planten kan bli 1,5 meter høy og bortimot meteren i omkrets, fyller den godt ut. 

  Det ble en del kaving for å komme i rett posisjon. Noe som ble vrient med et 3-bein stativ. Men moro var det! Sammen med strandvortemelk sto også strandkvann og hundekjeks i skjønn forening. På flere steder blomstret nyperosene vakkert rosa. 

Denne kvelden ble veldig spesiell. Jeg fokuserte mer eller mindre helt på strandvortemelk. De siste bildene tok jeg litt etter solnedgang. For meg var det viktig å få mest mulig av det blomstrende havet. Til neste år blir det kanskje "bare" et vanlig år.

 

Naturen tar tilbake

 Det er flere tiår siden grustaket sist var i drift. Så en dag var det slutt. Hjullasteren forsvant og det samme gjorde lastebilen. Bare noe skrot ble liggende igjen. Selv husker jeg godt da det ble tatt ut masse fra grustaket. Så gikk det noen år. Skrotet ble liggende, men i sydvendte hellinger begynte de første spirer å dekke til. Midt i grustaket var det en fordypning som fylte seg med vann i regnvær. Den ligger der fortsatt og her har jeg sett både salamander, frosk og buorm.

På nordsiden av grustaket, inn mot ei fjellside, blir det magasinert mye varme. Det var også der vegetasjonen først fikk feste. Selje, vier og en mengde blomster begynte å skyte i været. Grusvollene som holder på vannet midt i grustaket ble kledd med hestehov, skogsnelle, oksetunge, jordbær og mange andre. Her blomstrer det fra tidlig vår til sen høst.

En tidlig vårdag tok jeg en tur innom det gjenvokste grustaket. Selv i dag mange tiår senere, er det fortsatt enkelt å se at det har vært et grustak. Men naturen gjør en formidabel jobb med å dekke til arr fra menneskelig virksomhet. Denne dagen var både dagpåfugløye (bildet) og sitronsommerfugl på flagrende vinger for å sikre seg vårens nektar. 

 Og inne ved den ene grusvollen hadde en hoggorm lagt seg for å slikke varmende vårsol. På vissent løv hadde den funnet en perfekt seng å tilbringe dagen. Flere ganger har jeg også skremt ut rådyr når jeg har gått gjennom grustaket. De står godt skjult inne mellom halvhøye løvtrær. Men et menneske som trår for nær blir for mye for dem. 

Det er interessant å følge med på naturen når den tar tilbake tapt land. Selvfølgelig kan det ikke bli som det engang var, men den gjør så godt den kan. En vakker dag er de siste sporene av menneskelig virksomhet borte.