Helt siden jeg begynte å fotografere natur har Brunlanes utenfor Stavern vært mitt spesielle sted. I drøye 50 år har jeg styrt skrittene ut til de samme områdene. Og de leverer hver eneste gang jeg er der. Før kunne jeg også være der sommertid da turistantallet var langt mindre. I dag er den saken totalt forandret. Svaberg og strender er fulle av folk og jeg får ikke den roen jeg trenger. Men bevare meg vel! Jeg forstår hver eneste turist som søker til de samme svaberg og strender jeg har besøkt i alle år. Antall hytter og campingplasser beviser det mer enn klart nok.
Skal jeg ut sommertid tar jeg heller noen sene kveldsturer. Da er de fleste trukket seg tilbake til hytter, campingvogner og telt. Og en sen sommerkveld kan være noe for seg selv der ute.
Det er ganske merkelig at jeg har gått på de samme svabergene og strendene i alle disse årene. Men jeg blir aldri lei! Uansett når jeg kommer dit har de noe nytt å by på. Som naturfotograf kjenner jeg områdene som mine egne bukselommer. Jeg vet når jeg må ut for å få spesielle bilder, og jeg vet hvilket sted jeg må gå til. Bare det er verdifullt. Å være godt kjent i et område er gull verd.
Fordelen med områdene er variasjonen de byr på. Selv om de er relativt begrensede har dem likevel store variasjoner å by på. Her ute kan jeg vandre i kystskog, strender, svaberg, enger og myr. Det er også grunnen til at artsrikdommen er stor. Både fugler og blomster er rike på arter og individer og stedet har også en grei bestand hoggorm. Som sikkert mange ikke setter så stor pris på.
Før fotograferte jeg både landskap, fugler, krypdyr og blomster. Men alltid har landskapet vært mitt område. Og nettopp landskapet er mitt hovedfelt i dag også. Jeg har mer eller mindre gått helt over til å fotografere landskapet. Et spennende felt som alltid har noe nytt å tilby. Selv om jeg altså har gått langs strand og svaberg i Brunlanes i drøye 50 år. Og så lenge beina bærer en gammel skrott vil jeg aldri slutte å gå der ute.
