Naturen tar tilbake

 Det er flere tiår siden grustaket sist var i drift. Så en dag var det slutt. Hjullasteren forsvant og det samme gjorde lastebilen. Bare noe skrot ble liggende igjen. Selv husker jeg godt da det ble tatt ut masse fra grustaket. Så gikk det noen år. Skrotet ble liggende, men i sydvendte hellinger begynte de første spirer å dekke til. Midt i grustaket var det en fordypning som fylte seg med vann i regnvær. Den ligger der fortsatt og her har jeg sett både salamander, frosk og buorm.

På nordsiden av grustaket, inn mot ei fjellside, blir det magasinert mye varme. Det var også der vegetasjonen først fikk feste. Selje, vier og en mengde blomster begynte å skyte i været. Grusvollene som holder på vannet midt i grustaket ble kledd med hestehov, skogsnelle, oksetunge, jordbær og mange andre. Her blomstrer det fra tidlig vår til sen høst.

En tidlig vårdag tok jeg en tur innom det gjenvokste grustaket. Selv i dag mange tiår senere, er det fortsatt enkelt å se at det har vært et grustak. Men naturen gjør en formidabel jobb med å dekke til arr fra menneskelig virksomhet. Denne dagen var både dagpåfugløye (bildet) og sitronsommerfugl på flagrende vinger for å sikre seg vårens nektar. 

 Og inne ved den ene grusvollen hadde en hoggorm lagt seg for å slikke varmende vårsol. På vissent løv hadde den funnet en perfekt seng å tilbringe dagen. Flere ganger har jeg også skremt ut rådyr når jeg har gått gjennom grustaket. De står godt skjult inne mellom halvhøye løvtrær. Men et menneske som trår for nær blir for mye for dem. 

Det er interessant å følge med på naturen når den tar tilbake tapt land. Selvfølgelig kan det ikke bli som det engang var, men den gjør så godt den kan. En vakker dag er de siste sporene av menneskelig virksomhet borte. 

Vårlyset

 Den fineste tiden på året synes mange. Og jeg er så enig. Etter en lang og kald vinter er våren etterlengtet og befriende. Denne dagen var stille, solrik og mild. Riktignok ned mot null i tidlige morgentimer, men temperaturen steg godt utover dagen. Sekken ble pakket og kursen satt mot strand og svaberg. 

Jeg begynner gjerne inne ved en langgrunn strand med siv, og noen bekker som renner ut i havet. Sola sto allerede et stykke opp på himmelen og speilet seg i stille vann da jeg kom dit. Etter noen opptak tok jeg et par brødskiver og en kaffekopp. Sivet foran meg sto fortsatt vissent og holdt litt igjen med å spire. Men det skal ikke mange, slike dager til før grønne skudd stikker opp av sanden.

  Lenger ute hadde gresset kommet lenger. En vissen eng ned mot vannet hadde allerede kledd seg i årets første grønnfarge. Et betagende syn! Og borte på en lav fjellrygg satt sannelig årets første steinskvett. Jo, det begynner å dra seg til nå. Endelig har vårlyset fått såpass makt at livet igjen kan utfolde seg i skog og mark.