Vårlyset

Etter en kald og guffen vår ser det ut til at våren endelig kommer. Og jeg kan ikke tenke meg et finere lys å vandre i enn vårlyset. Denne dagen var det meningen å besøke deler av en bekk, der eventuelle hvitveis kunne kranse breddene.

Jeg har vært der mange ganger, men aldri gått lenger nedover i skogen. Den består av fuktig løvskog med en trivelig bekk som renner gjennom den. Og trass i kjølig vær fant jeg hvitveis på bekkekantene. Det ble en del krabbing og åling for å komme i de rette stillingene.

Ut på formiddagen ville jeg ha en matbit. Men istedenfor å gå bort til en kolle i nærheten valgte jeg å gå nedover i skogen. Og her har jeg aldri vært før. Jeg gikk på en liten kolle som grenser til dyrket mark mot vest og her fant jeg en fin sitteplass. En mosegrodd stein fungerte som bord.

Både bokfink og rødvingetrost sang av full hals i nærheten og lenger unna kurret en ringdue. Hasselbuskene hadde så vidt slått ut enkelte av bladene sine, og hvitveis og vårkål var på vei ut i det sterke vårlyset. Etter maten gikk jeg en tur nedover i skogen - og plutselig hadde jeg grantrær rundt meg. Jeg måtte stoppe opp for å suge inn eimen av gran. Bekken renner også gjennom den lille granteigen før den fortsetter ned til stranden.

Her inne blant grantrærne er bakken tørrere med hvitveisen som et eneste grønt teppe. Det er nesten merkelig at jeg etter drøye 40 år som naturfotograf aldri har vært i denne skogen. Og den ligger bare en halvtimes gange hjemmefra. 

Og da jeg står ved den lille bekken og ser det sterke vårlyset, kan jeg ikke tenke meg et finere bilde av nettopp vårlyset. Sola skinner uhemmet inn mellom trærne, vannet som glinser i det sterke lyset og den grønne fargen. Nå er det vår!