lørdag 29. januar 2011

Landskapet

De fleste naturfotografer har sine spesielle motiver. Motiver de liker å fotografere mer enn andre. Som de brenner etter å utvikle. Selv er jeg hekta på landskapet. Landskapets skiftninger i lys og farger er spennende å arbeide med. Og det må ikke være dramatiske motlysbiler, men et "fargeløst" fargebilde er også en del av den norske naturen.


En naturfotograf sa for mange år siden at landskapsfotografering er naturfotografens svennestykke. Og det er like aktuelt i dag som den gang. Landskapet ligger der. Det stikker ikke av i en håndvending. Landskapet gir fotografen god tid, men likevel er det ikke lett å få til et godt bilde.



Jeg har også en forkjærlighet for vann i bildene. Både i fast og flytende form. Vannet er liv, og selv midt på vinteren i streng kulde, representerer vannet liv. Det er noe eget når vannet fryser til solid is langs breddene, og frostrøyken driver over åpent vann. Det dukker nok opp flere landskapsbilder fremover.

søndag 23. januar 2011

Det har begynt

Ikke så langt unna hjemmet mitt står det stolper langs veien. Det i seg selv er ingenting å slå panna i veggen av, men de har deksler av blekk på toppen. Og hvert år, når det begynner å sitre innenfor fjærhammene, sitter flaggspetten og trommer. Dekslene gir god ressonans, noe flaggspetten har funnet ut for lenge siden.


Og i dag, 22.1, sitter ikke bare en, men to flaggspetter og trommer. En på hver sin stolpe. Dagen er blitt 1,5 timer lenger siden vintersolhverv, i hvert fall her i distriktet. Det var mildt og stille med et par plussgrader i lufta. Nok til at to flaggspetter fikk lyst til å prøve seg.
Så selv om vi fortsatt skriver vinter, dukker det opp små tegn som forteller om lys og varme lenger fremme. Det har begynt!

lørdag 22. januar 2011

Stillheten rår ved elva

Som jeg nevnte for noen dager siden vil jeg starte en serie her på bloggen. En serie som tar for seg naturen akkurat nå. Følge et bestemt landskap gjennom et års tid - med et innlegg hver uke. Sånn omtrent. Jeg valgte meg en elv.


Det ligger mye snø langs elva. I mildværet for en tid siden sakk snøen en god del, men det er fortsatt så mye at trugene må tas i bruk. Likevel er det største problemet å få parkert bilen. Det er dårlig brøytet og jeg må presse den så langt opp i brøytekanten som mulig. Den må ikke stå i veien for noen.
Fortsatt ligger stillheten over elva. En del av isen har gått i mildværet og elva er blitt noe mer høyrøstet. Dette fordi at elva igjen renner oppe i dagen flere steder. Men ennå holder isen et grepa tak i elvebreddene på begge sider. Den gir seg ikke så lett.


Noen ganger stryker fossekallen forbi i hastig flukt, andre ganger dykker den iherdig fra de mange steinene i elva. Minksporene i snøen forteller at livet ikke er helt trygt, og minken har tatt fossekall i elva tidligere. Så fossekallen har all grunn til å være forsiktig.
Ellers er det landskapets skiftninger i lys og skygge som skaper de største forandringene. Og selv om elva for det meste lever et liv i skyggene foreløpig, er det likevel spennende å være i dens nærhet.
 

torsdag 20. januar 2011

onsdag 19. januar 2011

Fortjener noen mer mat enn andre?

I dag er det mange som legger ut mat til fugler og dyr vinterstid. Det er et godt tiltak som kan tjene flere formål: For det første så hjelper vi dyrene over vinteren. Ved å legge ut mat behøver ikke fugler og dyr slite for å finne maten. Den ligger lett tilgjengelig. I strenge vintre forbruker dyr og fugler mye energi på å lete etter mat.


Mange mener at det er feil å legge ut mat til fugler og dyr. Det er vinteren som er minimumsfaktoren for dyrelivet. Og det er riktig - en hard vinter luker ut syke og svake dyr, slik at bestanden blir sunn og frisk. Å legge ut mat til småfuglene er det svært mange som gjør. Det er stuerent for de fleste. Men å legge ut allerede døde dyr til havørn og kongeørn er ikke fullt så stuerent. Da får mange problemer. De artene fortjener ikke hjelp, men får klare seg selv. Men å legge ut solsikkefrø, brødsmuler og korn til havørn og kongeørn fungerer ikke så bra. De skal ha mer kjøtt på beina - bokstavelig talt. Det er nemlig ingen forskjell på å mate småfugler og større rovfugler. Forskjellen ligger i maten vi legger ut. Alle arter fortjener mat, og alle arter har like stor rett til hjelp.



En annen ting er jo at vi som driver som naturfotografer, kan få uforglemmelige øyeblikk i kamuflasjen. Og det enten vi fotograferer kjøttmeis og granmeis som havørn og kongeørn.



Rådyrbildene er tatt fra bilen. Grunneieren har lagt ut gulrøtter og høy til dyrene, og ved en anledning hadde jeg 8 dyr i søkeren samtidig. Det er første gang jeg har fått så mange rådyr på en gang.

søndag 16. januar 2011

En elv - et prosjekt

Jeg har alltid påstått at det er viktig å bli kjent i egne nærområder. Det gjelder like mye for naturfotografer som andre. Det var også det viktigste for meg da jeg startet min løpebane som naturfotograf for godt over 30 år siden.


På grunn av det fikk jeg en ide om å starte en serie her på bloggen. En serie om naturen akkurat nå - sånn omtrent en gang i uka. Og jeg velger en elv som mitt område. En elv jeg trives ved og som ikke ligger lange bilturen hjemmefra.
Der elva renner ut fra vannet ligger en gammel og for lengst nedlagt mølle. I dag lever kulturhistorien videre i restaurerte bygninger.
Elvas vei gjennom landskapet ligger noen steder ganske dypt, mens den andre steder går like under bakkenivå.



Nå vinterstid skjer det ikke så mye fra uke til uke, men noe dukker nok opp. Ikke minst landskapet forandrer seg med lyset. To dager er aldri like.



I et parti renner elva gjennom tette kratt. Hit kommer det sjelden folk, og her har jeg et av mine favorittsteder. Det krever tålmodighet å baske meg gjennom krattet, men det er en egen stemning på stedet.
Følg gjerne med videre.

torsdag 13. januar 2011

En tur i havna

Jeg fikk lyst til å ta en tur ned i båthavna. Hørte at det er mye svaner der nede nå, så det kan jo bli noen bilder av det.


Været var grått og lyset ikke det aller beste. Tidligere i morges hang tåka tykk og grå. Og grått var det da jeg kom ned i havna. Men svanene var der, faktisk ganske mange av dem. Når så mange oppholder seg på et sted blir det gjerne litt klabb og babb, og noen av dem var ganske hissige mot de andre.



Etter en tid begynte skydekket å briste. Sola tvang seg gjennom og skapte et fint vinterlys. En ungsvane lå akkurat der jeg ville ha den, og et par av de voksne pusset fjærene i kanten av lyskjeglen.



Noen ganger behøver vi ikke å gå så langt etter motiver. Turer i nærområdet kan også gi resultater.

tirsdag 11. januar 2011

Opprinnelig landskap


Helt siden jeg startet med naturfotografering for godt over 30 år siden, har kysten alltid vært viktig. Jeg søkte alltid ut til strand og svaberg. En av grunnene til det er lyset. To dager er aldri like, uansett hvor "like" de måtte se ut til å være. En annen grunn er at jeg er født og oppvokst ved havet (og bor her fortsatt), og at jeg seilte mange år på langfart. Da var supertankere mine arbeidsplasser. Og særlig på kvelds- og nattevaktene på brua hadde jeg alltid tankene helt andre steder enn ombord. Jeg så frem til avmønstring og nye turer med kamerautstyret.




Selvfølgelig trives jeg i alle typer natur, og de siste årene har skogen og fjellet vært viktige områder for fotogarferingen. Men kysten vil aldri slippe taket i meg. Jeg har alltid tanken om at kysten på en måte er et opprinnelig landskap. Et landskap som ikke er så forskjellig fra tiden da isen trakk seg tilbake for mange år siden. Da var landet goldt og nakent med blankskurt svaberg, smeltevannsbekker og dammer. Og helt ytterst mot havet er det også goldt og nakent. Bare enkelte planter har funnet feste i sprekker og revner.



Også i dag opplever vi smeltevannsbekker og dammer når vårsola begynner å varme. Når varmen vender tilbake etter vinteren, smelter isen og snøen, akkurat som den gangen for 12 000 år siden.
Jo, jeg innbiller meg at landskapet helt ytterst mot havet er et opprinnelig landskap. Et landskap som er formet av isen for ufattelige år siden. Og hvor vi fortsatt kan se hva isen gjorde. Sporene ligger i dagen fremdeles.


mandag 3. januar 2011

Hardhausen i vinterelva

Snøen ligger dyp, men en traktor har laget fine spor å gå i. Jeg vandrer langs elva. Kulda stikker i ansiktet. Bare i enkelte partier av elva er det små åpninger. Her renner elva hurtigere. Ellers er den lukket under et panser av is og snø.


Det er et av de åpne partiene jeg er på vei til. Her er det mer fart i elva, men kulda ligger knugende fast. Og selv om kulda er godt merkbar, er det et fint sted å fotografere fossekallen. Og fossekallen var i full aktivitet da jeg kom. Den dukket stadig ut i det kalde vannet, og hver gang den kom opp igjen hadde den godbiter i nebbet.


Noen ganger satt fossekallen i skyggen. Da var det nesten som den satt i blåtimen. Fargen fremhevet det iskalde landskapet, men fortalte også om en fugl som er skapt for et liv i kulda.
Jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg sto godt kledd i varme klær, mens fossekallen hadde samme klesdrakta som i sommer. Bortsett fra at den hadde byttet gamle fjær med nye.
Langs iskantene lå restene etter fossekallens mange måltider. Vanninsekter og deres larver er hovedføden, men når det passer seg tar den også rumpetroll og småfisk.




Etter hvert ble det kaldt å tilbringe tid ved elva. Selv om jeg var godt kledd begynte tærne å gi tegn på frost. Etter noen timer brøt jeg derfor opp og bega meg mot bilen. Men jeg kommer så absolutt tilbake til den lille åpningen i fossekallens iskalde elv.

lørdag 1. januar 2011

2011 er skogens år

Året vi nå har gått inn i er valgt til skogens år. Kanskje ikke så dumt, for mye skog i Norge er blitt forsømt. Skogen er svært viktig for økosystemet i naturen og hjelper til med å opprettholde balansen. Dessuten gir den beskyttelse til fugler og dyr. For oss gir den ro og harmoni. Det er godt å dukke inn mellom stammene i en mørk og stemningsfull skog.




Inne i skogen er det gjerne få arter. Men de som trives her har et godt grunnlag å bygge livet sitt på. Om vinteren beskytter både trærne og snøen marken. Telen går ikke dypt her inne. Selv i snøfattige vintre beskytter trærne. Sammen med mose og et tykt lag barnåler holdes telen tilbake.





Skogen har blitt hugget så lenge det har vært skogeiere. Og den åpne uthogsten er alt annet enn pen. Det estetiske er blåst så langt unna det går an! Det som skogeiere skal tenke over er å bevare den viktige verneskogen inn mot den økonomiske. Den hindrer barskogen i å blåse over ende i sterk vind. Uten verneskog går det som på bildet over - store rotvelter i enden av fint trevirke. Det ender gjerne med at trærne ligger til de råtner. De fylles med skadeinsekter som barkbiller og deres larver - til stor glede for blant andre tretåspetten. Spesialisten på barkbiller og deres larver.
I mine områder har det blitt en vane å felle skog i mai-juni. Altså midt i den viktige hekke- og yngletiden. Hvor mange reder som går i bakken, og hvor mange bakkerugere som blir knust under tunge skogsmaskiner tør jeg knapt tenke på. Det er da jeg lurer på vitsen med båndtvang? Mens skogeiere kan ture frem så mye de vil, må hundeeiere ha hundene sine i bånd. Forstå det dem som vil.


En skog er fattig uten vann. Faktisk er små og store skogsvann som pustende lunger i skogen. På grunn av fuktigheten er artsmangfoldet langt større rundt vannene enn lenger ute. Det er derfor viktig å bevare skogen rundt de pustende lungene.

Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved va...