onsdag 12. oktober 2016

En tur på stranden

Vel, definitivt ikke for å bade, temperaturen i vann og luft hadde ingen ting med den slags utskeielser å gjøre. Fotografen Svenn Dvergastein og jeg ville forevige strandområdet på Omrestranda i Brunlanes.


Det var et kjølig drag fra nordøst og overskyet, men likevel et spennende lys ute i havet. Sola kom og gikk, men det var gråværet som dominerte der ute. Men været til tross, lyset er spennende uansett årstid og temperatur.



Vi er så heldige å ha et utrolig flott landskap å vandre i! Og vi er her ute både høst, vinter og godt ut på våren. Sommertid overlater vi området til turistene. Det er særlig lyset her ute som er spennende å oppleve. To dager er sjelden like. Og selv om vi har fotografert her ute i mange år allerede, finner vi alltid nye motiver på de samme stedene hver gang vi kommer dit.



    

  

mandag 10. oktober 2016

Rundt Svartangen

Etter en drøy kjøretur på smale og bratte skogsveier kunne vi endelig parkere bilen ved Svartangen. Litt kjølig i lufta, men turen langs vannet får opp varmen i kroppen. Både Trude, Mille og jeg trives godt her oppe og den første delen av turen går gjerne til en liten vik helt vest i vannet.


Her blir det en lengre rast med mat og drikke. Sist vi var der sto blåbærene fortsatt i mengder på risene, men i dag var de blitt vasne. Det har nok vært kulde her oppe de siste dagene.



Det var ikke mye vann i verken elver eller bekker. Lite nedbør den siste tiden har forvandlet vannveiene til små skygger av seg selv. Men litt vann fikk jeg i hvert fall til bildene.


Etter rasten fortsatte vi turen. Vi endte opp med å gå rundt hele Svartangen. Det er utrolig godt å være i disse omgivelsene: det er helt stille. Ikke en lyd hører vi. Kanskje passerer det en bil en gang i mellom, men det er også alt. Trolig var dette siste turen til Svartangen for i år, men når veiene åpnes igjen til våren vil vi igjen besøke stedet. 
 



fredag 7. oktober 2016

Høst i kulturmarkene

Å kunne vandre inn i stillheten er noe av det fineste som finnes. André og jeg tok turen inn til en gammel husmannsplass vi har besøkt før, men aldri blir lei av. Turen fra parkeringsplassen og inn, en tur på en drøy halvtime, tar oss flere hundre år bakover i tid.


Midtveis kommer vi til et lite tjern hvor huldra visstnok er sett helt opp til vår tid. Men selv etter en god rast så vi henne ikke. Sola var nok litt for påtrengende for henne i dag. Tjernet lå badet i høstsol, men i skyggene lå rimet fortsatt etter nattens kulde.


Da vi kom inn til husmannsplassen var dyrene tatt inn. Beitemarkene lå ensomme og vil ikke få beitende husdyr før til våren igjen. Denne plassen ble trolig ryddet rundt 1600 og på den tiden, skal vi tro et oppslag på eiendommen, "var det tjukt med bjørn i skogene." I 1750 ble en bjørn felt av en av husmennene på plassen.


Vi tok en ekstra tur til en annen stue noen kilometer unna. Stigningen var merkbar, men der landskapet begynte å gå nedover hadde noen satt opp en benk. Et svært passende sted for en god hvil.


Ved den andre stua var det satt opp en fin skigard. Eiendommen var stemningsfull og lå fint i landskapet. I den varmende høstsola var det godt å sitte en god stund før vi bega oss på tilbaketur.
 
  
 

onsdag 7. september 2016

Inspirert av vann

Ja, jeg har i alle år blitt inspirert av vann. Enten det slår mot land ved kysten, ligger som et speil i skogen eller renner i elv eller bekk. At vann er liv gir ikke inspirasjonen dårligere næring.


Jeg får også en egen ro over meg når jeg er i nærheten av vann. Særlig rennende vann har denne egenskapen. Derfor liker jeg meg godt i vannrike landskaper ved kysten, i skogen og på fjellet.





mandag 29. august 2016

Høsten

Det er noe eget når året går mot høst. Kveldene kommer tidligere og blomstene visner. Det som står igjen skifter farger; det ser nesten ut som de tar på seg festdrakter. Og det er vel nettopp det dem gjør. En hyllest til høsten før de går inn i årets mørke hviletid.


Lyset forandrer seg også og skaper en forsiktig tone i landskapet. På grunn av det går fargene mer i pastell utover høsten. Men rognebærene, det gule gresset og høstløvet skal først få utfolde seg i munter fargefest.


Jeg liker høsten. Luften blir klar og høy og et litt skarpere drag sveper inn fra havet. Genseren ligger klar i sekken hvis kveldene blir kjølige og kaffen smaker ekstra godt sammen med en sjokolade eller to. Jo, jeg gleder meg til høsten.


  
 

mandag 8. juni 2015

Det var noen der, men ...?

Noen ganger skjer det noe som setter fantasien kraftig i sving. Dessuten blir jeg ydmyk og stolt over å få være med på noe slikt. I hvert fall tok jeg bilen og reiste opp til en elv hvor det for flere hundre år siden ble brøtet tømmer. Å brøte er det samme som å fløte, men under brøtningen trenger tømmeret hjelp av oppdemmet vann.


Jeg gikk til den største demningen fra den tiden, en gråsteinsmur på nærmere 30 meter. Og det flotteste kulturminnet fra brøtningsperioden. Jeg satte fra meg sekken ved en sitteplass, fylte opp trekoppen og ruslet ned til demningen. Gikk over en liten klopp og sto på demningen en solrik formiddag i mai. Da gikk det opp for meg at jeg hørte stemmer - mange stemmer. Og jeg hørte både menn og kvinner, men jeg så ingen. Ikke en kjeft var å se. Og stemmene kom fra et lite platå foran meg.


Jeg hørte tydelig stemmene, men jeg kunne ikke høre hva de sa. Stien går over demningen og i enden møter den en annen sti. Jeg gikk bortover muren, men på et bestemt punkt ble det stille. Og jeg syntes det var stille som i graven. Men da jeg var på vei tilbake kom stemmene tilbake. Etter hvert gikk det klart opp for meg at det var ingen mennesker der - i hvert fall ikke fra nåtiden.


Da jeg hadde drukket opp kaffen gikk jeg opp til sitteplassen for å fylle opp koppen igjen, men da jeg kom tilbake var alt stille. Ingenting annet enn en svak vind i trærne brøt stillheten. Det ble nesten rart å stå der. Men jeg var stolt over å ha vært med på noe sånt. Kanskje var det rasten deres jeg fikk være en del av, kanskje noe annet? Jeg vet ikke. Men et spørsmål skulle jeg gjerne hatt svar på: Så de meg?

 

fredag 5. juni 2015

Inn i fortiden

Allerede når jeg går innover skogsveien fra parkeringsplassen får jeg fornemmelser om eldre tider. Veien jeg går på er gammel og stammer fra tiden da husmannsplassen lenger inne ble ryddet.
Midtveis mellom parkeringen og plassen ligger et lite vann på høyre side. Det ligger mellom veien og fjellet på andre siden. Ulevann og Ulefjell gir vel ikke så mange assosiasjonene, men når vi vet at det gamle, lokale navnet på Huldra var Ula, begynner fantasien å svinge litt.


Det hører med til historien at første gang jeg var her inne, og sto og leste den lille tavla med opplysninger, hørte jeg et kraftig plask. Jeg skvatt himmelhøyt, men synderen i det tilfelle var bare en usikker bever.
Og da jeg endelig står inne ved husmannsplassen har jeg beveget meg 400 år inn i fortiden. Et helt utrolig sted hvor stillheten er påtagelig. Eieren av plassen har fortsatt dyrene sine på beite her og holder dermed beitemarkene åpne. Den viktige kulturen holdes i hevd.



Den første saga ble oppført  i 1612 så husmannsplassen er sannsynlig ryddet rundt 1600. Et sted som gir en egen ro, og hvor vi får et aldri så lite innblikk i hvordan det har sett ut for flere hundre år siden. Husdyrene er nysgjerrige av natur og er vant til folk. De kommer gjerne bort for å undersøke når jeg kommer. Men det varer ikke lenge: når de har fått stilt nysgjerrigheten sin forsetter dem med sitt.


En kjølig høstdag for noen år siden fikk jeg en rar fornemmelse av at noen så på meg. Dyrene gikk fortsatt på beite, men det var ikke dem jeg reagerte på. Nei, jeg hadde en fornemmelse av at noen sto bak gardinene i huset og holdt øye med meg. Jeg får alltid en kløe i nakken i slike tilfeller. Men det var ingen i huset, eieren av plassen bor der bare om sommeren. Det var noen i huset, men ikke fra i dag. Men at folk vil tilbake hit skjønner jeg godt. Jeg får en ro over meg her inne som jeg ikke får andre steder.

Tenk om dette huset kunne prate!