mandag 8. juni 2015

Det var noen der, men ...?

Noen ganger skjer det noe som setter fantasien kraftig i sving. Dessuten blir jeg ydmyk og stolt over å få være med på noe slikt. I hvert fall tok jeg bilen og reiste opp til en elv hvor det for flere hundre år siden ble brøtet tømmer. Å brøte er det samme som å fløte, men under brøtningen trenger tømmeret hjelp av oppdemmet vann.


Jeg gikk til den største demningen fra den tiden, en gråsteinsmur på nærmere 30 meter. Og det flotteste kulturminnet fra brøtningsperioden. Jeg satte fra meg sekken ved en sitteplass, fylte opp trekoppen og ruslet ned til demningen. Gikk over en liten klopp og sto på demningen en solrik formiddag i mai. Da gikk det opp for meg at jeg hørte stemmer - mange stemmer. Og jeg hørte både menn og kvinner, men jeg så ingen. Ikke en kjeft var å se. Og stemmene kom fra et lite platå foran meg.


Jeg hørte tydelig stemmene, men jeg kunne ikke høre hva de sa. Stien går over demningen og i enden møter den en annen sti. Jeg gikk bortover muren, men på et bestemt punkt ble det stille. Og jeg syntes det var stille som i graven. Men da jeg var på vei tilbake kom stemmene tilbake. Etter hvert gikk det klart opp for meg at det var ingen mennesker der - i hvert fall ikke fra nåtiden.


Da jeg hadde drukket opp kaffen gikk jeg opp til sitteplassen for å fylle opp koppen igjen, men da jeg kom tilbake var alt stille. Ingenting annet enn en svak vind i trærne brøt stillheten. Det ble nesten rart å stå der. Men jeg var stolt over å ha vært med på noe sånt. Kanskje var det rasten deres jeg fikk være en del av, kanskje noe annet? Jeg vet ikke. Men et spørsmål skulle jeg gjerne hatt svar på: Så de meg?

 

fredag 5. juni 2015

Inn i fortiden

Allerede når jeg går innover skogsveien fra parkeringsplassen får jeg fornemmelser om eldre tider. Veien jeg går på er gammel og stammer fra tiden da husmannsplassen lenger inne ble ryddet.
Midtveis mellom parkeringen og plassen ligger et lite vann på høyre side. Det ligger mellom veien og fjellet på andre siden. Ulevann og Ulefjell gir vel ikke så mange assosiasjonene, men når vi vet at det gamle, lokale navnet på Huldra var Ula, begynner fantasien å svinge litt.


Det hører med til historien at første gang jeg var her inne, og sto og leste den lille tavla med opplysninger, hørte jeg et kraftig plask. Jeg skvatt himmelhøyt, men synderen i det tilfelle var bare en usikker bever.
Og da jeg endelig står inne ved husmannsplassen har jeg beveget meg 400 år inn i fortiden. Et helt utrolig sted hvor stillheten er påtagelig. Eieren av plassen har fortsatt dyrene sine på beite her og holder dermed beitemarkene åpne. Den viktige kulturen holdes i hevd.



Den første saga ble oppført  i 1612 så husmannsplassen er sannsynlig ryddet rundt 1600. Et sted som gir en egen ro, og hvor vi får et aldri så lite innblikk i hvordan det har sett ut for flere hundre år siden. Husdyrene er nysgjerrige av natur og er vant til folk. De kommer gjerne bort for å undersøke når jeg kommer. Men det varer ikke lenge: når de har fått stilt nysgjerrigheten sin forsetter dem med sitt.


En kjølig høstdag for noen år siden fikk jeg en rar fornemmelse av at noen så på meg. Dyrene gikk fortsatt på beite, men det var ikke dem jeg reagerte på. Nei, jeg hadde en fornemmelse av at noen sto bak gardinene i huset og holdt øye med meg. Jeg får alltid en kløe i nakken i slike tilfeller. Men det var ingen i huset, eieren av plassen bor der bare om sommeren. Det var noen i huset, men ikke fra i dag. Men at folk vil tilbake hit skjønner jeg godt. Jeg får en ro over meg her inne som jeg ikke får andre steder.

Tenk om dette huset kunne prate!



mandag 1. juni 2015

Vårslapp

Sola har vært oppe en stund. Like innenfor skogkanten går to dyr og beiter, ei drektig rågeit og kavaleren hennes. Hun er tung i kroppen, men han er spenstig og rank med bastkledd gevir. Noen ganger passerer de hverandre på kloss hold, noen ganger glir de lenger fra hverandre. Men begge har til en hver tid kontroll på hvor de er i forhold til hverandre.


Nå skulle jeg vel tro at bukken er en sprek og veltrent gubbe, men etter hvert begynner han å ta hvilepauser: han står på stedet hvil i korte stunder av gangen. Jasså, tenkte jeg, er du vårslapp? Men jeg sa det ikke høyt. Han begynner å se seg rundt, går noen runder, napper noen spirende blader, men stanser igjen.


Så går han bort til et oretre, stanser med hodet mot treet og blir stående. Men i all verden, tenkte jeg, står du og sover som hesten? Men se det gjør han ikke for plutselig knekker forbeina; bukken vil legge seg nedpå en stund. Han legger seg vel til rette i sola, snur hodet og lukker øynene.


Og slik blir han liggende en halv times tid. Jeg vet ikke hva jeg følte, men jeg vet at jeg ble varm og takknemlig over å få være med på noe sånt. Det oser fred og harmoni ut av gubben der han ligger i sola. Og det beste av alt - bildene er tatt fra min egen veranda! Jeg behøver ikke å vasse marka rundt, men kan stå på verandaen. Denne opplevelsen glemmer jeg ikke!

fredag 29. mai 2015

Lys og farger

Det er ingen tvil om at lyset og fargene gjør noe med oss etter vinteren. Etter en mørk vinter er lyset og fargene mer enn velkomne og får oss tilbake til gleden og varmen. Og det er heller ingen tvil om at mange av oss ikke trives så godt om vinteren. Vintermørket er en plage, derfor er våren, lyset og fargene et kjærkomment møte.



Og ingen steder klarer å få oss mer tilbake til lyset og fargene enn ute i naturen. Den beste medisin mot tungsinn, depresjon og stress som finnes! Bare det å sitte på en utvalgt plass å se på omgivelsene gir utrolig mye tilbake til oss. Langt flere burde gi seg tid til nettopp det. Kanskje ta med en skive eller to, en kaffeslurk og god tid. Dere vil neppe angre.

 


 

lørdag 23. mai 2015

Kulturlandskapet

Noe av det viktigste vi har i Norge er kulturlandskapet vårt. Og ingen steder vi ser det bedre enn i landbruket. Et landskap som har utviklet seg gjennom generasjoner, men som fortsatt spiller på lag med naturen. Dyre- og fuglelivet trives i kulturlandskapet fordi dem finner både mat og skjul. Og på en måte er det greit: Vi henter mat hos dem i form av bær, frukter, sopp og urter, mens dyrene spiser av grøden vår.



Men det er ikke til å komme bort fra at mange sliter med pollen i sesongen, noe som fører til store problemer for disse. Men likevel må vi ha råd til å beholde de blomsterrike vei- og grøftekantene som er blomsterenger i seg selv. I det minste må vi beholde dem i hvert fall til St. Hans før de klippes.



Det er godt å kjøre i landskaper som får oss i godt humør og som viser et landskap som ikke er så forskjellig fra tidligere tider. Særlig får jeg den følelsen på grusveiene. Når grusveiene kantes av rader med knallgule løvetann og åkrene står grønne med nye spirer. Men noen steder klippes kantene alt for tidlig, noe som gjør at humler og bier ikke får sjanse til å pollinere blomstene. I dag er det også stor fare for bestandene av humler og bier, noe som gir oss plikt til å hjelpe disse. Det er ikke særlig pent når veikantene er snauet slik som på bildet under.

torsdag 28. november 2013

Sen høst på Gautefallheia

Sammen med Tor Tallaksen var jeg en tur på Gautefallheia i Telemark. Vi hadde en flott tur ut i terrenget som har et stort antall vann, elver og bekker. Personlig kaller jeg området for "Landskapet med de 1000 vann". Det blåste friskt på turen, men temperaturen var absolutt hyggelig med sine drøye 10 pluss. Isen hadde lagt seg på vannene, og den var tykk inne ved land, men den var livsfarlig å gå på da smeltevannet lå på overflaten. Sola var fremme en times tid etter soloppgangen, men et lag skyer kom og stengte for det spennende lyset. Men likevel var det fotomuligheter gjennom hele dagen. Nå er det nok ikke lenge til snøen kommer.


 
 



lørdag 23. november 2013

Min bortgjemte elv

Elva renner ut fra et stort vann, og like etter tar den veien forbi en gammel mølle. Den ble oppført på 1300-tallet, kanskje før, og er et stemningsfullt sted om vinteren. Men noen hundre meter lenger ned i landskapet skjærer den seg lenger ned i grunnen og skaper et trangt og ufremkommelig område. Og her liker jeg meg! Folk er det aldri her og landskapet innbyr til kreativt arbeid med kameraet. Elva er ikke bortgjemt hele veien, den renner også gjennom frodig jordbruksland med åkrer på begge sidene. Men det er et område på en kilometer eller så som jeg liker å kalle min bortgjemte elv. Denne strekningen får jeg ha i fred.