mandag 1. mai 2017

Kveld i hvitveisskogen

Etter å ha stått med åpne kronblader hele dagen, bøyer hvitveisen hodet mot kveld. Kronbladene lukkes og blomstene gjør seg klare for natten.

 

lørdag 29. april 2017

Vårlyset

Etter en kald og guffen vår ser det ut til at våren endelig kommer. Og jeg kan ikke tenke meg et finere lys å vandre i enn vårlyset. Denne dagen var det meningen å besøke deler av en bekk, der eventuelle hvitveis kunne kranse breddene.

Jeg har vært der mange ganger, men aldri gått lenger nedover i skogen. Den består av fuktig løvskog med en trivelig bekk som renner gjennom den. Og trass i kjølig vær fant jeg hvitveis på bekkekantene. Det ble en del krabbing og åling for å komme i de rette stillingene.


Ut på formiddagen ville jeg ha en matbit. Men istedenfor å gå bort til en kolle i nærheten valgte jeg å gå nedover i skogen. Og her har jeg aldri vært før. Jeg gikk på en liten kolle som grenser til dyrket mark mot vest og her fant jeg en fin sitteplass. En mosegrodd stein fungerte som bord.


Både bokfink og rødvingetrost sang av full hals i nærheten og lenger unna kurret en ringdue. Hasselbuskene hadde så vidt slått ut enkelte av bladene sine, og hvitveis og vårkål var på vei ut i det sterke vårlyset. Etter maten gikk jeg en tur nedover i skogen - og plutselig hadde jeg grantrær rundt meg. Jeg måtte stoppe opp for å suge inn eimen av gran. Bekken renner også gjennom den lille granteigen før den fortsetter ned til stranden.


Her inne blant grantrærne er bakken tørrere med hvitveisen som et eneste grønt teppe. Det er nesten merkelig at jeg etter drøye 40 år som naturfotograf aldri har vært i denne skogen. Og den ligger bare en halvtimes gange hjemmefra. 


Og da jeg står ved den lille bekken og ser det sterke vårlyset, kan jeg ikke tenke meg et finere bilde av nettopp vårlyset. Sola skinner uhemmet inn mellom trærne, vannet som glinser i det sterke lyset og den grønne fargen. Nå er det vår! 
 
 

 

tirsdag 25. april 2017

Besøk i hagen

Jeg bor i skogkanten. Fra verandaen har jeg orkesterplass til et variert og mangfoldig liv av både fugler og dyr. Noen titalls meter inne i skogen går rådyrenes faste tråkk, noe det har gjort i mange, mange år. Når hvitveisen stikker nesa over marken blir rådyrene værende og beiter hvitveis i store mengder, bare meter fra plenen.


Bukken på bildet har vært her i flere år. Han er en riktig Don Juan for råa han går sammen med, og bukken er far til de unge, håpefulle kalvene som fødes i området. Her er han fotografert mens han står i kanten av plenen og bildet er tatt fra min egen veranda. At kameraet ga lyd fra seg brydde han seg ikke om. Sånt varmer.  

søndag 9. april 2017

Det våres i marka

Våren begynner å gjøre seg merkbar ute i marka. De første spirene strekker seg mot lyset, men den mosegrodde eineren vil nok ikke forandre seg så mye.

fredag 31. mars 2017

Ormeskrekk - et elendig arvegods

Vi er i en tid på året da krypdyrene kommer ut i lyset. Og det betyr for mange at det er mer eller mindre slutt på turene i skog og mark. Årsaken er nettopp krypdyr og i særdeleshet hoggormen. Mange mennesker har en stor og unødvendig frykt for disse dyrene.


Jeg har utallige ganger spurt folk hvorfor de er redde, men de kan ikke gi et svar på det. Uttrykk som: "de er kvalme" eller "ufyselige når de kryper av gårde", er syltynne grunner å bygge en frykt på. Men det finnes en grunn som er mer sikker enn noen, nemlig som arvegods.


Jeg er temmelig sikker på at i over 90 % av tilfellene er frykten overført fra foreldrene, som i sin tur fikk den fra sine. Det er og blir et elendig arvegods alle kan være foruten! Til syvende og sist er det krypdyrene det går utover.


Krypdyrene har en viktig funksjon å utføre for å opprettholde balansen i naturen, selv om frykten sier at det bare er tull. Her er det om å gjøre å bli kvitt alt som heter krypdyr. Men dessverre er frykten alt annet enn kreativ, den skal bare bli kvitt problemet.


Jeg vil oppfordre alle med nedarvet frykt å prøve å gjøre noe med den. Nå på våren er det livsviktig for ormen å få sol på kroppen. Den legger seg derfor i sola like i nærheten av hiet. Skulle vi komme til å skremme den så ta det med ro, sett dere forsiktig ned og vent. Det tar ikke lange tiden før den kommer frem igjen. Nødvendigheten av sol og varme er sterkere enn frykten for det ukjente.


Ta gjerne frem kaffen, Kvikk-Lunsjen eller hva dere måtte ha med. Sitt på litt avstand å se hva ormen gjør. Den gjør nemlig ingen ting! Jo, forresten den soler seg - av nødvendighet. Og så håper jeg dere etter hvert finner ut at det slett ikke er farlig å dele en solrik helling med vår eneste giftslange.

 
 
  

onsdag 11. januar 2017

Opplevelser fra marka

Det gir en egen ro å være ute i marka med kamerautstyr, kaffe, skiver  og sjokolade. Når jeg sitter og nyter en kopp kaffe kommer det gjerne en idé eller to til bilder. Og bildene tar jeg etter kaffen. Noen ganger blir jeg til og med fornøyd med resultatene.
Noen av disse resultatene håper jeg dere også liker, og at dere kan tenke å ha dem på veggen? Da vet jeg i så fall at fotograferingen blir satt pris på. Jeg fotograferer for å dele turene og opplevelsene med dere som liker å se bildene mine. Noe jeg har stor glede av.


Det er særlig kystlandskapet jeg liker å ferdes i. Lyset her ute er spesielt året gjennom og det er spennende å få følelser og opplevelser inn i bildene. En utfordring som ikke er lett.









 

mandag 9. januar 2017

Mystikk i sene kvelder

Jeg liker den mystikken som åpner seg når kveldene siger på ute i kystlandskapet. Noen ganger er den nesten til å ta og føle på. Helt hva som er årsaken til mystikken kan jeg ikke sette fingeren på, men den er der.


Kanskje er det blåtonen som forsterkes, kanskje er det noe annet? En ting som er helt sikkert er at blåtonen er kald. At mystikken forsterkes på grunn av den?


I sene høst- og vinterkvelder kryper kulda innenfor klærne. Da får jeg spennende følelser, men også en travelhet for å fange blåtonen og mystikken. Noen ganger føler jeg at jeg klarer det, andre ganger ikke. Det er ikke enkelt å fange stemning og følelse inn i et bilde. Men det er spennende å prøve.


Nettopp derfor har jeg mange turer bak meg i sene kveldstimer ute ved havet. Og jeg kommer til å være der i mange år fremover. Jeg blir aldri lei av kystlandskapet og jeg blir aldri lei av mystikken jeg føler der ute.