søndag 25. mars 2018

Våren

Det er noe spesielt med våren. Når lyset tiltar, sola begynner å ta og snø og is tiner i sydvendte hellinger. Ute ved kysten tiner det gjerne først. Små, mørke renner nedetter svabergene forteller om is og snø på retrett.


Her ute er det godt å sitte på stille vårdager. Med kaffekoppen i hånden og ellers ikke gjøre noen verdens ting. Lenger inne fylles bekkene med vann fra smeltet snø, de kan vokse seg store etter hvert. I skogspartiene helt ut mot kysten går det mange bekker i mine områder, alle med kurs for havet.


Her inne i stillheten er det enda bedre å nyte sola. varmen tar i ansiktet og det er godt å bare være. Fortsatt går snøen til midt opp på støvelskaftene, men den reduseres for hver dag som går. Rådyrene ligger ofte og hviler i sola. Det samme gjør reven. De liker også å ligge i lé for å suge til seg solvarmen.


Godt inne i skogen, langt fra havet, vokser bekkene til rene innsjøer på sine steder. Snøsmeltingen er i full gang og det kan være skummelt å være uforsiktig. Vannet presser seg inn i snøen over store områder og gjør den til en tykk suppe. Men det er våren som presser seg frem, varmen fra sola gjør underverker i marka.


Oppe i heiene har ikke våren kommet fullt så langt. Likevel er det god fart i elvene, våren er på vei også her. Snøen ligger fortsatt dyp og skiføret vil vare en god stund til. Men uansett om vi er ved kysten, i skogen eller på heia, er våren på god vei inn i norsk natur. 
 



torsdag 22. mars 2018

Vårlyset

Det begynner å bli noen år siden jeg begynte å fotografere natur. Godt over 40 år er gått siden jeg tok de første, vaklende skritt med et gammelt belgkamera. Helt siden den gang har kysten vært et viktig område og jeg er der så ofte jeg kan.
Uansett tid på døgnet eller året har kysten mye å gi og det har blitt mange bilder siden den gang. Hvis dere synes bildene er bra og kan tenke dere å ha dem på veggene i deres hjem eller hytte, så ta gjerne kontakt.

onsdag 28. februar 2018

Kulde over landet

Kulda har satt seg skikkelig fast over landet i disse dager. Heldigvis er det ikke mer snø i mine områder enn at frøbærende planter stikker godt over snøen. Gråsisiken er nok glad for det.

onsdag 31. januar 2018

Grønne rom

For meg betyr grønne rom skog med grønn mose, halvmørke og gode stemninger. Å vandre i slike landskaper gir meg ro, jeg kommer i harmoni med meg selv.


Jeg må aldri gjøre så mye når jeg er der, det holder å sitte på sekken, ta en kopp kaffe, noen skiver og litt sjokolade. Dessuten er utsikten begrenset, det er de nære detaljene som får oppmerksomhet. Jeg liker meg i mer intime landskaper.





mandag 1. mai 2017

Kveld i hvitveisskogen

Etter å ha stått med åpne kronblader hele dagen, bøyer hvitveisen hodet mot kveld. Kronbladene lukkes og blomstene gjør seg klare for natten.

 

lørdag 29. april 2017

Vårlyset

Etter en kald og guffen vår ser det ut til at våren endelig kommer. Og jeg kan ikke tenke meg et finere lys å vandre i enn vårlyset. Denne dagen var det meningen å besøke deler av en bekk, der eventuelle hvitveis kunne kranse breddene.

Jeg har vært der mange ganger, men aldri gått lenger nedover i skogen. Den består av fuktig løvskog med en trivelig bekk som renner gjennom den. Og trass i kjølig vær fant jeg hvitveis på bekkekantene. Det ble en del krabbing og åling for å komme i de rette stillingene.


Ut på formiddagen ville jeg ha en matbit. Men istedenfor å gå bort til en kolle i nærheten valgte jeg å gå nedover i skogen. Og her har jeg aldri vært før. Jeg gikk på en liten kolle som grenser til dyrket mark mot vest og her fant jeg en fin sitteplass. En mosegrodd stein fungerte som bord.


Både bokfink og rødvingetrost sang av full hals i nærheten og lenger unna kurret en ringdue. Hasselbuskene hadde så vidt slått ut enkelte av bladene sine, og hvitveis og vårkål var på vei ut i det sterke vårlyset. Etter maten gikk jeg en tur nedover i skogen - og plutselig hadde jeg grantrær rundt meg. Jeg måtte stoppe opp for å suge inn eimen av gran. Bekken renner også gjennom den lille granteigen før den fortsetter ned til stranden.


Her inne blant grantrærne er bakken tørrere med hvitveisen som et eneste grønt teppe. Det er nesten merkelig at jeg etter drøye 40 år som naturfotograf aldri har vært i denne skogen. Og den ligger bare en halvtimes gange hjemmefra. 


Og da jeg står ved den lille bekken og ser det sterke vårlyset, kan jeg ikke tenke meg et finere bilde av nettopp vårlyset. Sola skinner uhemmet inn mellom trærne, vannet som glinser i det sterke lyset og den grønne fargen. Nå er det vår! 
 
 

 

tirsdag 25. april 2017

Besøk i hagen

Jeg bor i skogkanten. Fra verandaen har jeg orkesterplass til et variert og mangfoldig liv av både fugler og dyr. Noen titalls meter inne i skogen går rådyrenes faste tråkk, noe det har gjort i mange, mange år. Når hvitveisen stikker nesa over marken blir rådyrene værende og beiter hvitveis i store mengder, bare meter fra plenen.


Bukken på bildet har vært her i flere år. Han er en riktig Don Juan for råa han går sammen med, og bukken er far til de unge, håpefulle kalvene som fødes i området. Her er han fotografert mens han står i kanten av plenen og bildet er tatt fra min egen veranda. At kameraet ga lyd fra seg brydde han seg ikke om. Sånt varmer.