søndag 11. desember 2011

fredag 2. desember 2011

Grønnsak på brødskiva


Fortsatt kan jeg gå uhindret langs strand og svaberg. Slippe å subbe meg rundt i dyp snø. Og fortsatt kan jeg finne bladene til skjørbuksurten. De er grønne, saftige og fulle av C-vitaminer. Og nydelige som grønnsaker på brødskivene. Særlig sammen med gulost og leverpostei.

søndag 27. november 2011

lørdag 29. oktober 2011

Endelig alene!

Endelig kan steinkobba trekke inn i den lille vika igjen. Turistene er reist hjem og det blir levelig for kystens egne beboere. Da er ingenting bedre enn å strekke seg i ren latskap på en kjølig sofa som stikker opp av vannet.

søndag 16. oktober 2011

Lete etter noe


Går det an å lete etter sjelen i et landskap? Ikke bare lete etter et greit motiv, men prøve å finne noe mer? Etter at jeg stilte meg selv det spørsmålet ble det mer spennende å lete etter motiver. Det er ikke lett å finne etter noe vi ikke vet hva er, eller hvor det befinner seg.

Tillitsfull lomvi

Den lå på samme flekken i nesten en halv time, mens jeg satt på bare noen få meter.

fredag 27. mai 2011

Mårrastrekken

Jeg tilbrakte noen morgen- og formiddagstimer sammen med et par linerler. De var svært så opptatte av hverandre, og fløy frem og tilbake over en hogstflate. De var et par, og det var tydelig at de hadde seriøse hensikter. Etter en stund satte den ene seg i et tre og foretok noen hastige øvelser, før den fløy ned til den andre. Og så var det på'n igjen.

tirsdag 24. mai 2011

Vakker blomst med vond lukt

Orkideene er noen av de vakreste blomstene vi har. Her i Norge er vi også velsignet med orkideer, og den første av dem kommer allerede i mai. Mens restene av gjenværende hvitveis gjør sitt beste for å synes, strekker vårmarihånd seg mot lyset. En kraftig plante hvor en stor blomsterstand omkranser den øverste delen av en tykk stilk. Der vårmarihånd vokser kan skogbunnen være fiolett. Den kan danne tette bestander.


Mange har nok falt for fristelsen å plukke en bukett vårmarihånd med hjem. Og tanken er i utgangspunktet god, den. Men det blir med den ene gangen, for vårmarihånd sender ut en livlig lukt som minner om kattepiss. Så velbekomme!

søndag 22. mai 2011

Ikke giftig, men hissig

Den er ikke en art det mysser av, slettsnoken. En relativt sjelden art som har sin utbredelse langs kysten fra Østfold til Stavanger. Det finnes en bestand her i mine områder også, og hvert år har jeg kontakt med noen få av dem.


Slettsnoken er ikke giftig, men den har et hissig gemytt og biter gjerne. Jeg ble bitt av en slettsnok for noen år siden: Jeg ville bare løfte den opp, men den slags plukking ville ikke snoken finne seg i. Så den satte like godt tennene i høyre tommelfinger. Det kjennes når sylkvasse slangetenner kommer på hastig visitt, og det blødde en del etter bittet.
Slettsnoken på bildet lå på en steingard i le for vinden. Den er den mest varmekjære av våre tre slangearter, og den står på rødlista over truede arter. Og for ordens skyld: Alle viltlevende slangearter i Norge er totalfredet!

fredag 20. mai 2011

Kanskje jeg skulle ...?

Etter en tur langs det store vannet står jeg endelig ved den gamle setra. Hvem som bygde setra vet jeg ikke, men gressbakken rundt huset og ned mot vannet, tyder på at det har gått dyr på beite her for mange år siden. Da jeg var i ungdomsårene overnattet jeg mange ganger på setra. Det var speiderne som disponerte setra den gangen, og slik tror jeg det er fortsatt.


Setra ligger fint øverst på gressbakken med utsikt til vannet. Jeg setter meg på trappa og tar en kaffekopp. Borte ved en liten kolle, og et stykke utover gressbakken står hvitveisen fortsatt. Helt nede ved vannet vokser en tue med soleiehov. Svarttrosten og linerla er stadig ute på gressbakken, og jeg tipper at de har stiftet bo i nærheten.



Etter kaffen går jeg ned til soleiehoven, og mens jeg plasserer kamerastativet setter linerla seg i en buske like ved meg. Og der sitter den tålmodig og følger meg med øynene. Etter å ha tatt bilder av soleiehoven går jeg opp til setra, skifter objektiv - og går ned til soleiehoven igjen. Kanskje linerla kommer tilbake?



Og det gjør den. Den sitter så lenge at jeg får de bildene jeg vil ha. Jeg setter meg på setertrappa igjen. Denne gangen for å gå gjennom bildene. Da lander plutselig svarttrosten på en stor bjørkekubbe bare noen meter unna. Også den viser stor tålmodighet.



Senere går jeg rundt og suger til meg atmosfæren ved den gamle setra. Da slår en tanke ned i meg: Kanskje jeg skulle gå inn i speiderbevegelsen igjen? Da har jeg anledning til å låne setra. Det er mye å hente for en naturfotograf i disse omgivelsene.

tirsdag 17. mai 2011

Myras godlukt

Allerede tidlig om våren begynner porsen å sende ut godlukt. De rødbrune hannraklene (bildet) har også den, men det er særlig når bladene springer ut at lukten blir sterk: De er forsynte med kjertler som er fylte med eteriske oljer.
Når raklene springer ut om våren (porsen blomstrer på bar kvist) pleier jeg å rulle noen av dem mellom fingrene. Den lukten jeg tilfører hendene sitter en god stund før den slipper taket. Og lukten er god!


Porsen trives på våte myrer og gjerne helt ute på myrkanten. Den er avhengig av vann og kan danne tette og store bestander. Busken er særbu, noe som betyr at hannrakler og hunnblomster vokser på hver sine busker.
Før ble de eteriske oljene brukt som krydder i øl. Det var egentlig merkelig, fordi porsølet fremkalte kraftig hodepine. I dag brukes porsbladene i enkelte likører og aquavit. Det fortelles derimot ingenting om eventuell hodepinen av dem.

søndag 15. mai 2011

Den gamle veien

Det var mens jeg gikk på en grusvei inne på skogen at jeg fikk se en bestand med strutseving nedenfor meg. De sto på et relativt åpent sted. Jeg kom meg gjennom noen hauger med visne grankvister før jeg kunne hoppe ned fra en rett og tydelig kant. En rett flate like ved strutsevingene var kledd med gress. Et eller annet fortalte meg at jeg sto på gammel kulturmark, og at gresset og strutsevingene vokste på restene av en gammel vei.


Når denne veien sist var i bruk vet jeg ikke, men at det er lenge siden er sikkert. Å kunne stå på eldgammel og glemt kulturmark å fotografere gir en større dimensjon til bildene. Landskapet forteller oss at vi var her før, men at vi glemte området da vi la det ned. I dag får naturen igjen råde grunnen, men at den tar langsomt igjen den tapte marken. Kanskje nettopp for at vi en gang i mellom skal bli minnet på vår egen historie.

lørdag 14. mai 2011

Morgen ved skogsvannet

Da jeg kom inn til skogsvannet sto sola like over skogen i øst. Et tynt lag med dis gjorde at sola ikke var for sterk, noe som øket stemningen. Vannflaten lå som et speil, bare ørreten brøt stillheten med små vak. Langs vannet er det mange og gode fiskeplasser, og på et sted lå en liten abbor. En fisker har latt den ligge igjen etter fisketuren. Han valgte nok ørreten i steden.


Løvtrærne står med grønne blader og porsen sender godlukt over landskapet. Et godt sted å tilbringe en tidlig morgenstund.

lørdag 7. mai 2011

Et mangfoldig landskap

Allerede før jeg kommer ut av skogholtet hører jeg måkene. De er ikke kjente for å være lavmælte, noe de heller ikke er denne morgenen. Men jeg hører også andre og større fugler, nemlig grågjess. Det har dukket opp en del grågjess på stedet, og de har vært her i flere år allerede. Men å snike seg inn på 30 - 40 årvåkne grågjess er ingen enkel sak, så det ender med at de går på vingene med en forferdelig kjefting! Etter en liten flytur lander de så lenger ute i vika.


Takrørene har så vidt begynt å spire, og på flere steder stikker spisse skudd opp av bakken. Strandnelliken har kommet med blomsterknopper, og noen ytterst få har allerede sprunget ut.



I løv- og einerbuskene synger nyankomne sangere, gulspurv og tornirisk, og en gang fikk jeg besøk av en nysgjerrig steinskvett. Jeg rakk en del bilder av den før den fortsatte med sitt.



Kysten av Brunlanes er utrolig rik på natur! På bare små områder veksler landskapet mellom havstrand, blankskurt svaberg, enger, takrørskoger og myr. Bare få meter innenfor stranden står løvbusker og særegne kystskoger. Her vokser enorme mengder blomster allerede fra tidlig om våren.
Jeg sitter og tar en kaffekopp da tre storspover lander på steinene lenger ute. At de har sett meg er det ingen tvil om, men de blir rolig sittende. Etter hvert kommer måkene innover og fyller opp steinene i vika, og et steinkast fra stranden, på en stor øy, ligger knoppsvana på redet. Paret hekker på det samme stedet hvert år.





Senere trekker jeg inn på et lite platå. Det ligger bare noen meter fra vannet, og er den ytre delen av en artsrik kystskog. Og i en åpen del, mellom spirende gress og aldrende hvitveis, står gule og nyutsprungne Maria nøkleblom. Et mer vårlig sted å innta mat og kaffe kan jeg neppe tenke meg.

onsdag 4. mai 2011

Mer lys og varme

Måtte bare en tur til ut i marka for å prøve å fange mer av lyset og varmen. Eller våren om man vil.



tirsdag 3. mai 2011

Lyset og varmen

Våren gjør stadige fremskritt. Knoppene på trærne brister og slår ut bladene i vårlyset. Selv de mer varmekjære tresortene har kommet lenger enn vanlig. Den lille rogna i skogkanten setter i hvert fall pris på lyset og varmen. Det er utrolig hvilken innvirkning de to har på livet.

lørdag 30. april 2011

Et brennhett legemiddel

Knuskkjuken har fått navnet sitt fordi den har evnen til å fange opp gnister, men at den også hadde en lang glødetid. Gamle funn i steinalderbosetninger i Danmark, og funn i en hule ved Star Carr i Yorkshire i England, viser at knuskkjuke har vært brukt lengst av alle sopper. Funnet ved Star Carr er datert til år 8000 f.Kr. Men det var som legemiddel at knuskkjuken virkelig gjorde susen!


Samene brukte knuskkjuke for å kurere smerter i lemmene. Måten de gjorde det på er derimot ikke for pyser: De trevlet opp soppen, la en haug der smerten hadde satt seg - og tente på herligheta! Og det var svært viktig å fullføre behandlingen. For hvis pasienten ikke ble bra, hadde vedkommende enten ikke anvendt den i tide, eller ikke klart å fullføre den. En grei garanti for legen. Pasienten burde fått pris bare for å holde ut, for dette må ha vært en helvetes form for behandling! Personlig ville jeg rømt legekontoret for evig og alltid.

torsdag 28. april 2011

På nattekvist

Like utenfor plenkanten vår står det noen grantrær. Det var under en pause i skrivingen at jeg kastet et blikk ut på skogen. Da fikk jeg se en fasanhane i den ene grana. Han satt midt i treet og vendt ut mot husene.
Sola hadde fortsatt en bane å gå før den gikk ned, men den begynte å bli rød mellom trærne. Jeg listet meg forsiktig ut på verandaen med kameraet. Fikk noen bilder, men ble ikke helt fornøyd. Syntes ikke skarpheten ble som jeg ville ha den. Så derfor monterte jeg utstyret på stativet og listet meg ut igjen.


Nå ble bildene bra, men denne listingen kunne jeg ha spart meg for: Naboen hadde besøk, og en gang en gutt og naboens hund var ute og lekte, krøp fasanhanen bare sammen i kroppen. Han ville gjøre seg så liten som mulig. Men så fort gutten og hunden gikk inn igjen var alt greit.
Det gikk etter hvert opp for meg at fasanhanen ville overnatte i grana. For langt ut på kvelden gikk jeg ut på verandaen. Og gjennom kikkerten, i det svake skinnet fra husene, så jeg han i grana. Han sov!
Tidlig neste morgen, mens den første grålysningen farget himmelen, gikk jeg ut i stua for å se. Og fasanhanen satt fortsatt i grana, men nå hadde han reist seg i full høyde. Han ristet søvnen ut av kroppen. Det var på tide å starte en ny dag.

mandag 25. april 2011

Hvorfor akkurat der?

Hvorfor setter fuglene seg akkurat på den spesielle plassen? Hvorfor ikke et annet sted hvor de er mer synlige? De fleste organismer har vel et innebygget ønske om å være synlige for verden? Særlig om våren er det mer enn tydelig nok hos hannene når de synger. Da er det om å gjøre og være godt synlige med de beste sangene. Først da kan hannene oppnå den oppmerksomheten de ønsker. En oppmerksomhet som skal lokke til seg hunner, men samtidig holde andre hanner unna.


Men hva med ringdua på bildet? Bildet er tatt for noen dager siden. Og våren til tross valgte den å sette seg slik at den smeltet sammen med omgivelsene. Hvorfor gjorde den det? Jeg tror fuglene, uansett årstid, velger å være så anonyme som mulig. At de vet hvilke områder som gir den beste beskyttelsen.
For en ting er sikkert: En hann som sitter og synger fra en godt synlig plass utsetter seg for ytterste livsfare! Rovfuglene har, som de fleste vet, et eminent syn. Sangen er første ledd i en viktig kjede - å bringe slekten videre. For hvis ikke fordelene ved fuglesangen hadde oppveiet bakdelene, hadde fuglene sluttet å synge for lenge siden.
 

lørdag 23. april 2011

Møte med en bokfink

Ikke langt unna hjemmet mitt ligger en liten, men stemningsfull skog. Den er halvmørk og marken er dekket med grønn mose. Det er ikke så mange fugleartene her inne, men en av dem er bokfinken. Og en dag jeg var på vei hjem satt en bokfink stille på en tørr grankvist.

torsdag 21. april 2011

Den nysgjerrige rødstrupa

Rødstrupa er en av mine favorittfugler. Den liker seg hvor den lett kan smette inn i busker og kratt, men samtidig har den en stor porsjon nysgjerrighet. Rødstrupa sitter aldri langt unna, for stadig dukker den lille fuglen opp for å ta meg nærmere i øyesyn. Likevel kommer den nødig helt ut i åpent lende. Men gjør den det setter den seg på steder hvor den smelter inn med omgivelsene.


Mange ganger har jeg stått på kloss hold av rødstrupa uten å se den. Selv når den sitter og synger relativt åpent er den vanskelig å se. Den vet hva den gjør, rødstrupa.

mandag 18. april 2011

En stor overraskelse og et kort møte

Jeg ble svært overrasket da jeg kom frem til fossen. To gangbruer var borte og ingen muligheter for å komme over. Det går en kultursti over fossen, men nå må det andre omveier til. Her må det ha vært uhyggelige krefter i sving, for dette er isens og vannets verk. Den minste gangbrua er helt borte, mens det bare henger noen sørgelige rester igjen av den største.
På den østre bredden av fossen var gangbrua festet i et flere hundre kilo tungt betongfundament. Det er røsket løs fra fjellet og ligger flere titalls meter nedenfor selve fossen. Og jernkonstruksjonen under selve gangbrua av tre er krøllet sammen som papir og bøyd helt inn til fjellet under det vestre festet. Her henger altså de sørgelige restene av gangbrua igjen. På bildet er de synlige på venstre side av der fossen kaster seg utfor helt øverst til høyre i bildet.


Men en hyggelig overraskelse var at jeg så vintererla i flukt over fossen da jeg kom. Jeg satte meg til rette under en gran øverst ved fossen og tok en kopp kaffe. Måtte fordøye alt dette her. Og sannelig kom vintererla tilbake. Den satte seg i en løvbusk nedenfor meg og småkjeftet en stund før den fløy videre nedover elva. Landskapsfotograferingen fikk ligge i dag. Det ble bare dette ene bildet, for lyset var beinhardt. Kontrastene mellom de lyse og mørke partiene var svært store. Neste gang skal jeg også ta med kamuflasjen.


lørdag 16. april 2011

Vær oppmerksom

Det er ikke alltid lett å oppdage livet ute i skog og mark. Ikke nødvendigvis fordi det er vanskelig tilgjengelig, men mest fordi vi mennesker er så elendige til å følge med. Vi er uten sammenligning verdens minst oppmerksomme dyr. For mange er klokka viktigere enn naturopplevelsene, og selv dyr som oppholder seg relativt åpent, går vi forbi.
Jeg må innrømme at jeg selv kan være uoppmerksom, og mange ganger har jeg blitt irritert på meg selv når jeg har støkket et dyr eller en fugl.


Denne hoggormen lå godt sammenrullet i det lyse gresset og var egentlig godt synlig. Men likevel så jeg den ikke før jeg var på kloss hold.
Det første bildet viser omtrent situasjonen slik den var da jeg kom gående. Jeg var ikke på jakt etter krypdyr i det hele tatt, men så etter motiver i takrørskogen. Nok et eksempel på det uventede ved naturfotografering. Vi vet aldri hva som dukker opp. Så derfor - vær oppmerksom!

tirsdag 12. april 2011

En vårtur til kysten

Jeg bestemte meg for å ta turen ut til kysten. Det er en stund siden jeg har vært der, og det nesten sommerlige været gjorde turen til en god opplevelse.


Den lille hoggormen i einerbuska hadde rullet seg sammen i sola, og snuta hadde den stukket ned i kveilene. Det var så vidt øyet var synlig. Den kunne neppe være mer enn 12 - 15 centimeter lang. Et vakkert barn fra i fjor. Da jeg fortsatte utover mot svabergene gikk jeg på to adskillig større familiemedlemmer av den.


Det er full fart hos de fleste fuglene, og ærfuglene gjør mer enn de fleste: Hannene går helt fra sans og samling ved synet av vakre hunner. De sparker og biter, slår med vingene og er alt annet enn kamerater. Og midt i denne kakofonien av løse fjær og hakkende nebb, sitter årsaken til hele sirkuset, nemlig hunnene.
Et stykke bortenfor meg holdt en flokk hanner på å vise seg skikkelig fram for et par hunner, men den ene hunnen ga tydeligvis blaffen i hele moroa: Hun vraltet ned til vannet og la på svøm. Etter en del åling og krabbing på alle fire kom jeg i såpass posisjon at jeg fikk tatt noen bilder.



Og da jeg var på vei tilbake kom en stor flokk gjess i formasjon over meg. Ut fra nærmere studier av bildene, så det ut til å være sædgjess.




Nå på vårparten får svaberget en nesten blank overflate. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men på flere steder går det nesten i ett med havet. Særlig virker det slik der granitten er lys. Kanskje det rett og slett er våren som får alt til å virke lysere?
Det er litt tidlig for plantene ennå, men blant vissent gress skyter de første spirene opp av bakken. Og mellom noen steiner prøver skjørbuksurten seg med å slå ut de første blomstene.



Ut på dagen blir det helt eventyrlig, og det ender med at jeg går rundt med oppbrettede skjorteermer. Og før jeg ruslet mot bilen ut på ettermiddagen, tok jeg en kaffeskvett ved en dam omkranset av grønne alger.

fredag 8. april 2011

"Bare" en hogstflate

Hvorfor i all verden gidder jeg å tilbringe tid på en hogstflate? Fordi det er et spennende område med mye lys og mange arter.


Før skogen ble hugget var det relativt få arter i den halvmørke, men stemningsfulle skogen. Men etter hogsten slapp lyset til, og et stort artsmangfold kunne skape seg et liv ute på flaten. På marken lå det mange frø. Frø som ikke kunne vokse fordi lyset var for dårlig. Kanskje det var vinden som hadde ført frøene dit? Men etter hogsten kunne frøene spire fordi lyset slapp til. Blomstene slo ut sine kronblader mot sola, og nektarsultne insekter var straks på pletten. Dette middagsbordet kunne dem ikke fly forbi. Og etter insektene kom småfuglene. Menyen deres består for en stor del av insekter. Småfuglene kan heller ikke føle seg for trygge, fordi rovfuglene ligger dem hakk i hæl. Og slik fortsatte det til flatehogsten var full av liv.


Vi har hatt hogst i landet siden den første skogeieren så dagens lys. Og det vil vi også ha i fremtiden. Det jeg vil oppfordre til er å konsentrere om det positive ved en hogstflate, i steden for å bare se det negative ved den. Enten vi liker å rusle med en kikkert, eller dra rundt på svintungt kamerautstyr, så har faktisk en hogstflate mye å gi. Men se bort fra det estetiske. En hogstflate er stygg som juling!


Selv en ihuga landskapsfotograf kan finne noe av interesse, og på stubbene vokser forskjellige sopper som kan gi noe. Det er bare, som ved all fotografering, om å gjøre å se.

torsdag 31. mars 2011

Alt lysner


Det er rart med vårlyset. Både vekster, dyr, fugler og mennesker våkner etter vinteren. For det er bare å innrømme det: Hele organismen vår får et oppsving, den også. Derfor er jeg glad for at vi har fire årstider. Vi føler nemlig årstidene like mye som alt annet.

tirsdag 29. mars 2011

Vinteren renner bort

Endelig går det mot vår! Bekker og elver begynner å vokse, og mange av dem går lenger enn sitt opprinnelige leie. De legger både skog, åker og eng under sin fuktige buk.


Hensikten min i dag er å få frem kontrasten mellom den solbelyste skogen og de mørke skyggene. Og denne kontrasten blir ikke sterkere enn nå om våren når snøen fortsatt ligger. Men jeg vil også få med rennende vann. Vann som skapes av snø og is som smelter. Dessuten er vannets brune farge med på å øke kontrastene. Jeg liker å se brune smeltevannsbekker i sterkt lys, fordi dem forteller om vår.



Turen gikk derfor til et område i Telemark jeg liker godt: Her står ranke furuer på moene, men også stemningsfull granskog med vann, bekker og myrsøkk. Og etter en tid sammen med vann, sol og råtten snø fikk jeg det jeg ville ha.

Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved va...