Sen høst på Gautefallheia

Sammen med Tor Tallaksen var jeg en tur på Gautefallheia i Telemark. Vi hadde en flott tur ut i terrenget som har et stort antall vann, elver og bekker. Personlig kaller jeg området for "Landskapet med de 1000 vann". Det blåste friskt på turen, men temperaturen var absolutt hyggelig med sine drøye 10 pluss. Isen hadde lagt seg på vannene, og den var tykk inne ved land, men den var livsfarlig å gå på da smeltevannet lå på overflaten. Sola var fremme en times tid etter soloppgangen, men et lag skyer kom og stengte for det spennende lyset. Men likevel var det fotomuligheter gjennom hele dagen. Nå er det nok ikke lenge til snøen kommer.

 

 





Min bortgjemte elv

Elva renner ut fra et stort vann, og like etter tar den veien forbi en gammel mølle. Den ble oppført på 1300-tallet, kanskje før, og er et stemningsfullt sted om vinteren. Men noen hundre meter lenger ned i landskapet skjærer den seg lenger ned i grunnen og skaper et trangt og ufremkommelig område. Og her liker jeg meg! Folk er det aldri her og landskapet innbyr til kreativt arbeid med kameraet. Elva er ikke bortgjemt hele veien, den renner også gjennom frodig jordbruksland med åkrer på begge sidene. Men det er et område på en kilometer eller så som jeg liker å kalle min bortgjemte elv. Denne strekningen får jeg ha i fred.

I høstskogen

Nå i disse dager er det fortsatt mye blåbær på risene, men fargene begynner å bli høstlige. Blåbærriset er flott når rødfargen lyser i skogen om høsten, og kontrastene står godt til himmel og skog. Disse bildene er tatt for et par dager siden og jeg fikk mange opplevelser den dagen jeg var her. Selv om lyset fortsatt er hardt midt på dagen er det bare om å gjøre å utnytte mulighetene som er der.

På besøk hos tistelsommerfuglen

Nå på sensommeren kan vi oppleve tistelsommerfuglen. Den er en immigrant i Norge og kommer hit fra middelhavslandene. På grunn av det ser vi den derfor hyppigst i Sør-Norge. Den opptrer forskjellig hvert år og kan være nesten borte i mange år før den dukker opp igjen i store antall. Den klarer ikke å overvintre i Norge. Den kan dukke opp i Norge allerede i mai, men det er gjerne utover sensommeren den finnes i størst antall.
Som navnet sier foretrekker den tistler, men også andre planter har godsaker den setter stor pris på. Da jeg var på besøk foretrakk den faktisk gullris. De fleste bildene fikk jeg på formiddagen, for utover ettermiddagen ble vinden for lei mot høye planter og skjøre vinger. De blafret som flagg i vinden.

Sopptid

Nå er tiden inne for å plukke mye god mat ute i skog og mark. Og mange er det som velger å plukke kurver fulle med god matsopp. Det smaker godt med soppstuing til en god middag. Men ikke alle soppene egner seg til mat. Derfor er det viktig å bli godt kjent med denne ressursen som vi kan plukke gratis ute i marka. Men selv om mange sopp er dårlig egnet til mat, er alle godt egnet som motiver for en krypende naturfotograf.

Ny kveldstur til blomsterenga

Kunne ikke slippe taket i blomsterenga helt, så jeg tok en ny tur i går kveld. Lyset var like flott og nye planter hadde skutt i været siden forrige tur. Kleggen var lei og beit i et sett hele kvelden, men litt må jeg tåle for å få gode bilder en sen sommerkveld.

Mot solefall

Det gylne lyset sprer seg over landskapet mot kveld. Vinden stilner og planter og blomster får en spesiell glød i kveldslyset. Insektene får sin sjanse når vinden stilner, og myriader med draculadamer er på jakt etter nektar. Med andre ord mygg og blod. Men jeg lar dem sitte til de er ferdige. Da er sjansene for hevelser og kløe mindre. Jeg rusler rundt på enga og nyter blomstene, fargene og lyset. Har ingen andre planer enn å fange lyset i pantene før sola går ned bak åsen i nordvest. Det er sånne kvelder som lader batteriene i kroppen.

Der stillheten råder

Langt inne på skogen ligger et vann. Stillheten er total og vannet blinker i sola. Enorme skogsområder ligger og venter på en naturvandrer, men noen ganger liker jeg bare å sitte og se utover vannet. På andre siden ligger et stort fjell i skygge, og kanskje lever det en Jutul inne i de skyggene? I en sprekk i en stein har en blåbærplante slått rot. Det skal ikke mye til før de slår seg til ro.
Å sitte ved et stille skogsvann noen timer er godt for kroppen. Hvor mange bilder jeg får med hjem har jeg aldri brydd meg om. Det er naturfølelsen og roen som er viktigst.

Ved et lite vannhull

Etter at skogen ble hugget lå det dype spor igjen etter de store skogsmaskinene. Sporene ble fort fylte med vann under regnvær, og insektene samlet seg ved vannhullene. Vannløperne sprang bortover vannflatene og gjorde livet utrygt for små insekter.
Men over dem alle sto øyestikkerne. I supersonisk fart pløyde de luftrommet over vannet. Jeg er virkelig imponert over øyestikkernes evne til å manøvrere i luften, og en dreining på 90 grader i hurtig fart var ingen problemer.
Men denne dagen var øyestikkerne, som forresten var firflekklibeller, også opptatt av formering av sin egen art: Flere ganger paret de seg i luften. Og like etter var hunnene nede i vannet med bakkroppene sine. Det var om å gjøre å legge eggene så fort som mulig.
Men noen ganger må selv supersoniske insekter unne seg en liten pause. Da slo de seg ned på tørre kvister som stakk opp av vannet. Men lenge satt dem ikke, så jeg måtte være rask på utløseren.