lørdag 29. april 2017

Vårlyset

Etter en kald og guffen vår ser det ut til at våren endelig kommer. Og jeg kan ikke tenke meg et finere lys å vandre i enn vårlyset. Denne dagen var det meningen å besøke deler av en bekk, der eventuelle hvitveis kunne kranse breddene.

Jeg har vært der mange ganger, men aldri gått lenger nedover i skogen. Den består av fuktig løvskog med en trivelig bekk som renner gjennom den. Og trass i kjølig vær fant jeg hvitveis på bekkekantene. Det ble en del krabbing og åling for å komme i de rette stillingene.


Ut på formiddagen ville jeg ha en matbit. Men istedenfor å gå bort til en kolle i nærheten valgte jeg å gå nedover i skogen. Og her har jeg aldri vært før. Jeg gikk på en liten kolle som grenser til dyrket mark mot vest og her fant jeg en fin sitteplass. En mosegrodd stein fungerte som bord.


Både bokfink og rødvingetrost sang av full hals i nærheten og lenger unna kurret en ringdue. Hasselbuskene hadde så vidt slått ut enkelte av bladene sine, og hvitveis og vårkål var på vei ut i det sterke vårlyset. Etter maten gikk jeg en tur nedover i skogen - og plutselig hadde jeg grantrær rundt meg. Jeg måtte stoppe opp for å suge inn eimen av gran. Bekken renner også gjennom den lille granteigen før den fortsetter ned til stranden.


Her inne blant grantrærne er bakken tørrere med hvitveisen som et eneste grønt teppe. Det er nesten merkelig at jeg etter drøye 40 år som naturfotograf aldri har vært i denne skogen. Og den ligger bare en halvtimes gange hjemmefra. 


Og da jeg står ved den lille bekken og ser det sterke vårlyset, kan jeg ikke tenke meg et finere bilde av nettopp vårlyset. Sola skinner uhemmet inn mellom trærne, vannet som glinser i det sterke lyset og den grønne fargen. Nå er det vår! 
 
 

 

tirsdag 25. april 2017

Besøk i hagen

Jeg bor i skogkanten. Fra verandaen har jeg orkesterplass til et variert og mangfoldig liv av både fugler og dyr. Noen titalls meter inne i skogen går rådyrenes faste tråkk, noe det har gjort i mange, mange år. Når hvitveisen stikker nesa over marken blir rådyrene værende og beiter hvitveis i store mengder, bare meter fra plenen.


Bukken på bildet har vært her i flere år. Han er en riktig Don Juan for råa han går sammen med, og bukken er far til de unge, håpefulle kalvene som fødes i området. Her er han fotografert mens han står i kanten av plenen og bildet er tatt fra min egen veranda. At kameraet ga lyd fra seg brydde han seg ikke om. Sånt varmer.  

søndag 9. april 2017

Det våres i marka

Våren begynner å gjøre seg merkbar ute i marka. De første spirene strekker seg mot lyset, men den mosegrodde eineren vil nok ikke forandre seg så mye.

Mystikk over stille vann

 Sola er på ved bak åsen i vest. Et kjølig drag sveiper over vannet. Jeg står helt ute på den frosne torva. Frosten henger i her inne ved va...