Spasertur i vinterland

Det hender en gang imellom at jeg bare tar spaserturer "uten mål og mening". Rett og slett går en tur. Men likevel henger kamera og et middels teleobjektiv på brystet. Jeg vet aldri hva som kan dukke opp. Denne kjølige dagen var intet unntak. Planen var først å gå opp til ei større eng. Der stikker frøbærende planter sine strå opp av snøen og frister frøspisende fugler. Så også i dag.

Et antall gråsisik var på iherdig matjakt, og mange frø fant veien ned i sultne fuglemager. I om med at det ikke var mulig å søke skjul bestemte jeg for å ta et skritt om gangen. Men etter hvert skjønte jeg at gråsisikene ikke tok særlig notis av meg. 

De ble rolig sittende å spise. Selv da jeg sto på kloss hold forholdt fuglene seg rolige. Jeg kunne studere og fotografere så mye jeg orket. Gråsisiken kan være svært så tillitsfull.

Jeg ble værende der ute på enga sammen med gråsisikene en god stund. Men etter nærmere en times tid bestemte fugleflokken seg for å dra videre. De lettet i samlet flokk og fløy sydover i landskapet. De hadde kanskje peiling på nye, frøfulle jaktmarker?

Turen min fortsatte inn i skogen øst for enga. Etter en stund nærmer jeg meg en større uthogst. Da hørte jeg banking fra en spett. Antagelig en flaggspett, tenkte jeg. Jeg var kommet ut til kanten av uthogsten, men så ingen spett. Men spetten var der et eller annet sted. 

10-15 meter foran meg sto en mannshøy granstubbe. Bankelydene hørtes ut til å komme fra den stubben. Jeg gikk noen forsiktige meter nærmere og satte meg på huk. Noen øyeblikk senere tittet et svart hode med rød nakkeflekk frem. En svartspett. Jeg vil tro at svartspetten hadde sett meg, men den tok ingen særlig notis av meg, den heller. I likhet med gråsisikene valgte den å fokusere på maten den fant under barken. 

Og mat var det tydeligvis under granbarken. I søkeren så jeg et sirlig mønster etter svartspettens godbiter. Ikke rart den valgte å fokusere på mat denne kjølige vinterdagen. 

Turen ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde forestilt meg. To arter som var meget tillitsfulle, selv om et tobein sto på kloss hold. Særlig var møtet med svartspetten spennende. Den pleier ikke å være så tillitsfull.