Vårslapp

Sola har vært oppe en stund. Like innenfor skogkanten går to dyr og beiter, ei drektig rågeit og kavaleren hennes. Hun er tung i kroppen, men han er spenstig og rank med bastkledd gevir. Noen ganger passerer de hverandre på kloss hold, noen ganger glir de lenger fra hverandre. Men begge har til en hver tid kontroll på hvor de er i forhold til hverandre.

Nå skulle jeg vel tro at bukken er en sprek og veltrent gubbe, men etter hvert begynner han å ta hvilepauser: han står på stedet hvil i korte stunder av gangen. Jasså, tenkte jeg, er du vårslapp? Men jeg sa det ikke høyt. Han begynner å se seg rundt, går noen runder, napper noen spirende blader, men stanser igjen.

Så går han bort til et oretre, stanser med hodet mot treet og blir stående. Men i all verden, tenkte jeg, står du og sover som hesten? Men se det gjør han ikke for plutselig knekker forbeina; bukken vil legge seg nedpå en stund. Han legger seg vel til rette i sola, snur hodet og lukker øynene.

Og slik blir han liggende en halv times tid. Jeg vet ikke hva jeg følte, men jeg vet at jeg ble varm og takknemlig over å få være med på noe sånt. Det oser fred og harmoni ut av gubben der han ligger i sola. Og det beste av alt - bildene er tatt fra min egen veranda! Jeg behøver ikke å vasse marka rundt, men kan stå på verandaen. Denne opplevelsen glemmer jeg ikke!