fredag 5. juni 2015

Inn i fortiden

Allerede når jeg går innover skogsveien fra parkeringsplassen får jeg fornemmelser om eldre tider. Veien jeg går på er gammel og stammer fra tiden da husmannsplassen lenger inne ble ryddet.
Midtveis mellom parkeringen og plassen ligger et lite vann på høyre side. Det ligger mellom veien og fjellet på andre siden. Ulevann og Ulefjell gir vel ikke så mange assosiasjonene, men når vi vet at det gamle, lokale navnet på Huldra var Ula, begynner fantasien å svinge litt.


Det hører med til historien at første gang jeg var her inne, og sto og leste den lille tavla med opplysninger, hørte jeg et kraftig plask. Jeg skvatt himmelhøyt, men synderen i det tilfelle var bare en usikker bever.
Og da jeg endelig står inne ved husmannsplassen har jeg beveget meg 400 år inn i fortiden. Et helt utrolig sted hvor stillheten er påtagelig. Eieren av plassen har fortsatt dyrene sine på beite her og holder dermed beitemarkene åpne. Den viktige kulturen holdes i hevd.



Den første saga ble oppført  i 1612 så husmannsplassen er sannsynlig ryddet rundt 1600. Et sted som gir en egen ro, og hvor vi får et aldri så lite innblikk i hvordan det har sett ut for flere hundre år siden. Husdyrene er nysgjerrige av natur og er vant til folk. De kommer gjerne bort for å undersøke når jeg kommer. Men det varer ikke lenge: når de har fått stilt nysgjerrigheten sin forsetter dem med sitt.


En kjølig høstdag for noen år siden fikk jeg en rar fornemmelse av at noen så på meg. Dyrene gikk fortsatt på beite, men det var ikke dem jeg reagerte på. Nei, jeg hadde en fornemmelse av at noen sto bak gardinene i huset og holdt øye med meg. Jeg får alltid en kløe i nakken i slike tilfeller. Men det var ingen i huset, eieren av plassen bor der bare om sommeren. Det var noen i huset, men ikke fra i dag. Men at folk vil tilbake hit skjønner jeg godt. Jeg får en ro over meg her inne som jeg ikke får andre steder.

Tenk om dette huset kunne prate!



4 kommentarer:

  1. Flott at slike plasser kan holdes i hevd og ikke blir ødelagt av flatehogster og grantrehager. Om enkelte sjeler kan finne tilbake til sine røtter er jo et vanskelig spørsmål å besvare men jeg i hvert fall syntes en slik tanke er både forlokkende og spennende! :)

    SvarSlett
  2. Helt enig, Knut! Vi trenger slike steder hvor vi kan koble fullstendig av. Og denne plassen er noe helt for seg selv.

    SvarSlett
  3. It's wonderful your infos. Thank you very much
    _______
    Fashions

    SvarSlett