Det blomstrer i kystlandskapet

Denne dagen bestemte jeg meg for en tur langs kysten. Jeg vet om en liten bekk som renner ut i havet, og langs denne blomstrer gjerne soleiehoven i store tuer. Det var den muligheten som bestemte turen. Men jeg vet også at stedet har et stort antall blomster å vise frem. Så jeg pakket sekken med mat og drikke og bega meg i vei.

Den lille bekken skuffet ikke! Eller kanskje jeg skal si at soleiehoven skuffet ikke. For den sto med flotte blomster i mange, store tuer. Et betagende syn. Tuer som får smilet frem. Fordi vi er kommet til den solrike og varmende våren. Årstiden som får de fleste av oss til å våkne igjen etter en kald og mørk vinter.

Tuene med soleiehov står bare noen meter fra en godt brukt sti. Så jeg er nok ikke førstemann til å fotografere dem. Den lille bekken er ikke god å se der den renner under vissen vegetasjon. Tuene med soleiehov står langs bekkekanten. 

Senere går jeg utover mot svabergene. Her vet jeg det er mye strandnellik. Så mulighetene for bilder er store i dag. Bare et svakt vinddrag kjennes i ansiktet. På små gressbakker sto flere tuer med strandnellik som ga fine muligheter. Men da jeg skrår opp på svaberget lenger ute får jeg se flere vårmarihånd inne ved noen einerbusker. 

Noen av dem sto fullt utsprungne, mens andre bare var i startfasen. Og her tok ikke vinden i det hele tatt. Blikk stille var det inne ved einerbuskene. Vårmarihånd er en flott orkidé som kommer tidlig om våren. Allerede i april kan den blomstre. Det kan nok være fristende å plukke noen hjem for å sette i vase. Men det gjør man bare én gang: de har en stram eim av kattepiss. Så vel bekomme! 

Med verandaen som kamuflasje

I mange tiår har jeg bodd med skogen som nærmeste nabo. Bare 20 meter fra huset begynner skogen med noen fine, tette graner. Der har både måltrost og ringdue hekket, noe sistnevnte gjør i år også. Mange er nedom plenen for å finne mat i form av insekter og meitemark. Det som er spennende er at også rådyr og fasan benytter seg av planen. Begge disse holder seg gjerne i skogkanten, men som nevnt er den bare 20 meter unna huset.

Bukken på bildet har hatt tilhold her i mange år. Hvert år blir han litt staseligere enn den var året før. På bildet står den med flott bastkledd gevir og viser seg frem. Selv står jeg på verandaen med kaffekoppen på bordet ved siden av. Bedre kan jeg neppe få det. Bukken er nesten alltid i selskap med råa. Som regel er det hun som kommer ut på plenen. Han er litt mer tilbakeholden og forsiktig. Denne dagen byttet dem roller. 

Fasanhanen på bildet hadde selskap av to høner da bildet ble tatt. Han gikk stolt på kanten av plenen, mens hønene holdt seg ned i ei lita grøft som skiller plen og skog. De gikk fantastisk i ett med omgivelsene der de holdt seg. Bringebærbuskene skjulte dem godt. Hanen derimot kunne vel ikke nedlate seg til å gå i grøfta. Det fikk være måte på med det utseendet han har.

Et bedre sted å studere fugler og dyr får jeg ikke. Når trekkfuglene kommer om våren er det et yrende liv her i skogkanten. Det samme gjelder om høsten før fuglene trekker sydover. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på verandaen.