Det var mens jeg gikk på en grusvei inne på skogen at jeg fikk se en bestand med strutseving nedenfor meg. De sto på et relativt åpent sted. Jeg kom meg gjennom noen hauger med visne grankvister før jeg kunne hoppe ned fra en rett og tydelig kant. En rett flate like ved strutsevingene var kledd med gress. Et eller annet fortalte meg at jeg sto på gammel kulturmark, og at gresset og strutsevingene vokste på restene av en gammel vei.
Når denne veien sist var i bruk vet jeg ikke, men at det er lenge siden er sikkert. Å kunne stå på eldgammel og glemt kulturmark å fotografere gir en større dimensjon til bildene. Landskapet forteller oss at vi var her før, men at vi glemte området da vi la det ned. I dag får naturen igjen råde grunnen, men at den tar langsomt igjen den tapte marken. Kanskje nettopp for at vi en gang i mellom skal bli minnet på vår egen historie.
Ja tänk om man kunde resa i tiden...vad har denna väg att berätta för historier? Vem har trampat denna vägen ? Det har alltid fascinerat mig - tänk om man hade en tidsmaskin.
SvarSlettFina blog inlägg du har Svein!
Jeg blir ofte sentimental når jeg ser slike plasser. Tenk på de som har arbeidet og lagt ned masse arbeid for å få til denne veien. Og nå gror den igjen. Det er da man setter livet i persåektiv. Flott bilde du har tatt. ha en god 17.mai til deg.
SvarSlettGodt dokumentert med bilde og fin lesing. Kan være greit å stoppe opp innimellom og tenke tilbake.
SvarSlettketil
Kultur og natur hånd i hånd. Det er kvalitet over det også. Fint bilde der strutsevingene er dekorative :)
SvarSlett