Endelig alene!

Endelig kan steinkobba trekke inn i den lille vika igjen. Turistene er reist hjem og det blir levelig for kystens egne beboere. Da er ingenting bedre enn å strekke seg i ren latskap på en kjølig sofa som stikker opp av vannet.

Porten til det ukjente

Lurer på hva som befinner seg bak denne porten?

Lete etter noe

Går det an å lete etter sjelen i et landskap? Ikke bare lete etter et greit motiv, men prøve å finne noe mer? Etter at jeg stilte meg selv det spørsmålet ble det mer spennende å lete etter motiver. Det er ikke lett å finne etter noe vi ikke vet hva er, eller hvor det befinner seg.

Tillitsfull lomvi

Den lå på samme flekken i nesten en halv time, mens jeg satt på bare noen få meter.

Mårrastrekken

Jeg tilbrakte noen morgen- og formiddagstimer sammen med et par linerler. De var svært så opptatte av hverandre, og fløy frem og tilbake over en hogstflate. De var et par, og det var tydelig at de hadde seriøse hensikter. Etter en stund satte den ene seg i et tre og foretok noen hastige øvelser, før den fløy ned til den andre. Og så var det på'n igjen.

Vakker blomst med vond lukt

Orkideene er noen av de vakreste blomstene vi har. Her i Norge er vi også velsignet med orkideer, og den første av dem kommer allerede i mai. Mens restene av gjenværende hvitveis gjør sitt beste for å synes, strekker vårmarihånd seg mot lyset. En kraftig plante hvor en stor blomsterstand omkranser den øverste delen av en tykk stilk. Der vårmarihånd vokser kan skogbunnen være fiolett. Den kan danne tette bestander.

Mange har nok falt for fristelsen å plukke en bukett vårmarihånd med hjem. Og tanken er i utgangspunktet god, den. Men det blir med den ene gangen, for vårmarihånd sender ut en livlig lukt som minner om kattepiss. Så velbekomme!

Ikke giftig, men hissig

Den er ikke en art det mysser av, slettsnoken. En relativt sjelden art som har sin utbredelse langs kysten fra Østfold til Stavanger. Det finnes en bestand her i mine områder også, og hvert år har jeg kontakt med noen få av dem.

Slettsnoken er ikke giftig, men den har et hissig gemytt og biter gjerne. Jeg ble bitt av en slettsnok for noen år siden: Jeg ville bare løfte den opp, men den slags plukking ville ikke snoken finne seg i. Så den satte like godt tennene i høyre tommelfinger. Det kjennes når sylkvasse slangetenner kommer på hastig visitt, og det blødde en del etter bittet.
Slettsnoken på bildet lå på en steingard i le for vinden. Den er den mest varmekjære av våre tre slangearter, og den står på rødlista over truede arter. Og for ordens skyld: Alle viltlevende slangearter i Norge er totalfredet!