Jeg liker rot

Jeg må vel sies å være over middels interessert i rot. Ikke nødvendigvis i mitt eget hjem, men ute i marka. Der trær ligger som de har gjort etter sterk vind, eller buskas truer med å kaste meg ut. Hvor jeg rett og slett snubler meg frem etter beste evne. For det finnes motiver der også. De fleste ville neppe brydd seg med slike områder. Jeg gjør altså det.

Det må gjerne være vann i forbindelse med rotet også. Det fordi at det som er dødt går tilbake til kretsløpet. Vannet er liv. Og kretsløpet får næring fra vann. Uten vann er vi ikke rare sakene. Så både dødt, liv og livgivende vann i samme smell. En fin måte å dokumentere kretsløpet på. Synes i hvert fall jeg.

Jeg har flere slike områder jeg ofte besøker. Når jeg er i de aktuelle områdene, stikker jeg alltid bortom for å se etter nye muligheter. Og som regel finner jeg noe hver gang. Ikke tenk på at andre naturfotografer neppe ville stikke beina inn i det der. Tenk på deg selv og hva du ønsker å formidle. Liker du å løfte beina å se hvor du plasserer dem, kan du få mange, spennende stunder. Du vil garantert få en utfordring.    

Mitt lille sted

Det er vel naturlig at vi som ferdes mye i naturen, finner steder vi setter ekstra pris på. Sånn er det i hvert fall for meg. Mitt sted er et skogsområde som består av mye løvskog, større teiger med stemningsfull barskog og fjellkoller. Her vokser furu, einer, røsslyng og blåbær. Fjellkollene er det tre stykker av. De ligger relativt tett, men er ikke store. Likevel store nok til at hele området har veldig mye å by på for en nysgjerrig naturvandrer.

For meg er det naturlig å stikke oppom når jeg velger skogen. Jeg har også begynt å følge med på forandringene årstidene gir. For noen dager siden opplevde jeg årets første snøfall mens jeg satt på den søndre kollen.

 

Med mindre det ikke blåser storm i kastene, eller snø og regn kommer vannrett, kan jeg være der oppe. Og jeg er gjerne innom hele området når jeg er der. Det er ikke større enn det. På siste tur fikk jeg morgenlyset som lyste opp skogen med sine gylne stråler. Jeg har aldri noe bestemt mål når jeg besøker området. Det har jeg forresten aldri hatt uansett hvor jeg har vært. Som naturfotograf synes jeg det er mer spennende å utnytte mulighetene der og da. Og jeg kommer alltid hjem med nye inntrykk.

Hver gang jeg skal ha en matbit og en kaffekopp, går jeg alltid opp på en av kollene. Det er en rutine jeg har lagt meg til. Nede i skogen går jeg alltid mellom måltidene. For noen er det sikkert merkelig at jeg har et så lite favorittsted. Og mange av bildene jeg tar der ville sikkert mange naturfotografer ikke tatt. Det får så være. Jeg har mitt lille sted jeg setter umåtelig stor pris på.      

I grenseland

I mine områder har jeg kort vei fra natur- til kulturmark. Noe jeg synes er spennende. Bare noen meter unna jordbruksmarkene ligger urørt natur. Som dem har gjort siden de første mennesker tok områdene i bruk. Og flere steder er det faktisk sånn. Trange skar og kløfter er ubrukelige som jordbruksmark. De har fått ligge urørte. Kanskje tok de første menneskene ut noe virke til husbygging, men det var også alt. Fjellkollene ligger tett, noe som kommer dyrene til gode. Her har dem gode muligheter til å stikke seg vekk.

Jeg vandrer ofte i disse områdene. Det er bare få meter fra ren natur til menneskeskapte kulturmarker. Men kulturmarkene blir holdt i hevd. Det eneste menneskeskapte inne i skogen er steingardene. Et vakkert skille mellom eiendommene. Ellers får skog og eng, skar og kløfter vokse og gro som de er ment å gjøre. 

Det er noe eget ved slike områder. Der menneskene virker og naturen får stelle seg selv. Jeg kan ikke helt sette navn på hva jeg føler, men det gir meg noe ekstra. Menneskene har vært her i tusener av år, men den urørte naturen har vært her mye lenger. Og mye tyder på at den fortsatt skal være urørt. 

Jeg kan ikke tenke meg at verken de små fjellkollene eller områdene mellom dem, noen gang vil gi utkomme av noe slag. Kollene ligger for tett. Men i dagens samfunn skal man være svært forsiktig med å uttale seg. Det virker som natur i dag er der for å misbrukes. Vi ser mange meningsløse eksempler på det. 

Men jeg håper at områdene i mine hjemmemarker får ligge urørte i all fremtid. At rådyrene har steder å stikke seg vekk, og jeg har stemningsfulle områder å vandre i.