En dag i vann

 Overskriften høres unektelig litt rar ut. Jeg var ikke i vann hele dagen, men tiden jeg tilbrakte i skogen var både i dammer og bekk. Selv i vanndammene inne mellom trærne gikk jeg i vann til langt opp på støvelskaftene. Men jeg liker vann til bildene. Vann er liv. Og vann gir liv. Etter lange tider med mye regn hadde bekken blitt fylt godt opp.

 Det er ikke ofte jeg ser så mye vann i bekken som i dag. Bekken er ikke stor. Men etter kraftige regnvær går den gjerne ut over breddene sine. Dagen var tenkt å arbeide med det gjenværende høstløvet. Det som fortsatt hang på trærne. Vi hadde noen dager med kraftig vind; en vind som sendte de fleste blader langt innover i skogen. Det meste av løvet la seg pent blant annet løv på marken, men mange fikk et ublidt møte med kaldt vann.

 De ble sendt nedover bekkevannet i stor fart. En del av dem satte seg fast i røttene langs breddene, mens andre la seg sammen med annet løv i ei bakevje. Andre igjen mistet jeg av syne langt der nede i bekken. Som sagt liker jeg vann til bildene mine. I dag var en slik dag. 

"Bare" en steingard

 Det skal vel en del til før vi reagerer på en steingard. Hauger med stein som er lagt i lange rekker. Og visst er det det. Men hva ligger det i en steingard? Hva forteller steingarden oss? Først og fremst ligger det svært mye slit, blod og svette i en pent oppbygd steingard. Traktor hadde dem neppe, så det var hesten som måtte dra steinene til stedet. Så skulle steinene plasseres pent på hverandre så steingarden skulle holde i generasjoner.

Og de fleste steingarder har gjort nettopp det. Mange av dem står like støtt som de alltid har gjort. Inne i tett skog har steingardene fått lag av mose på seg. Steingarden er kledd i grønt. Et vakkert kulturminne som oser av respekt for eiendommer. Eiendommer som skulle skilles på en fin og respektfull måte. Og det var det steingarden ble bygget for. Det skulle være et vakkert og holdbart skille mellom de forskjellige eiendommene.

I dag står steingardene og forteller om respektfull kulturhistorie. Vi burde tenke over det neste gang vi står og ser på en steingard. Hvilket slit det ligger i steingarden og hvorfor den står nettopp der. Den står der som et vakkert skille mellom eiendommer, og den er et kulturminne det står dyp respekt av!