Svein E. Børresens blogg

Viktig å fortelle historier

2012-03-03T23:06:00.000-08:00

Det er viktig å fortelle historier med bildene vi tar. Naturen er full av historier uansett hvor vi er og når vi er der. Disse trærne gikk i bakken for mange år siden, og i dag er det ikke mye igjen. De er tatt like ved hjemmet mitt, noe som også forteller at vi ikke behøver å reise land og strand rundt for å finne motiver. Denne skogen besøker jeg så ofte jeg kan.

Skogen består av alt fra små skudd til gamle trær som ligger som næring for det levende livet. Denne skogen forteller historier over alt. Det er bare om å gjøre å finne dem.

Tålmodig perleugle

2012-02-29T10:47:00.000-08:00

Møtte på denne perleugla her om dagen. Den var svært tillitsfull og lot meg fotografere meg rundt den. Da det var gjort hadde jeg fått drøyt 50 bilder av den. Jeg ble hos perleugla en times tid, og da jeg forlot stedet satt perleugla fortsatt på samme sted.

Kjærrafoss i Lågen

2012-02-26T22:08:00.000-08:00

I Kjærrafoss i Lågen, som ligger i Lardal kommune i Vestfold, foregår et intensivt fiske i laksesesongen. En del fin laks blir tatt opp og en gang i uka er det lakseauksjon på stedet. Det er laks som blir tatt opp fra ei spesiell tegne som blir auksjonert bort.

Vårtur

2012-02-18T02:54:00.000-08:00

Fotograf Svenn Dvergastein og jeg var på en vårlig kysttur her om dagen. I stille og mildt vær besøkte vi flere steder langs kysten av Brunlanes. Og sola gjorde sitt til at det ble en flott tur. Vi går definitivt mot vår!

En tur i sjøkanten

2012-02-10T03:29:00.000-08:00

I Stavern har vi et begrep: "Vi går bryggeslengen", sier vi. Det var det jeg ville gjøre denne dagen. En grå og småguffen dag. Men hensikten var å forlenge den videre fra bryggene, gjennom Fredriksvern verft (tidligere Luftforsvarets skoler) og ut til stranden.

Det begynte med et artig møte med en liten flokk byduer. De satt på kanten av råka innerst i kanalen. Hadde det vært en flokk ender eller måker hadde det vært forståelig, men duer? De tok også korte plasketurer ut i vannet, men kom seg fort opp igjen.

Noen få motiver inne på verftsstranda ble det også, før jeg avsluttet på stranden utenfor verftsområdet. Her var det svaberget like utenfor strandområdet som ga de beste resultatene.

Soloppgangen

2012-02-02T04:01:00.000-08:00

En ny dag blir født. Fargene på østhimmelen er dramatiske noen øyeblikk før de går over i dagslys. I de mørkeste krokene kommer detaljer frem, detaljer som forsvant i mørket kvelden før. Da døde den gamle dagen. Nå fødes en ny. En ny dag med nye muligheter for det levende livet.

Sola går ned, sier vi. Men det stemmer jo ikke, for sola går aldri ned. Den står aldri opp heller, men "tipper" bare over kanten i vest slik at andre kan få oppleve sin soloppgang. Og noen timer senere "ruller" den tilbake på motsatt side slik at vi kan oppleve soloppgangen igjen. Men sola var fullt oppegående på andre siden av kloden. Noe den vil være i rundt 10 milliarder år til! Det er fortsatt god fyr i den peisen.

Nyt vinteren

2012-01-31T03:26:00.000-08:00

Mange misliker både mørketid, snø og kulde. Selv må jeg innrømme at hverken snøen eller kulda har så stor status hos meg, men det er likevel stemningsfullt å tilbringe noen timer i stille og kald natur.

For meg er det ikke så interessant hvor mange bildene jeg har med hjem etter en tur, men det er samhørigheten og naturfølelsen som er viktigst.

Å sitte mellom kalde trestammer med kaffekopp og brødskiver gir en egen følelse. Stillheten og frostkneppene siger inn i kroppen og gjør godt! Den følelsen tror jeg mange har mistet i dag.

Tegne med lys

2011-12-12T04:06:00.001-08:00

I forbifarten

2011-12-11T03:00:00.000-08:00

Et motiv jeg så da jeg var på vei fra et sted til et annet.

Grønnsak på brødskiva

2011-12-02T23:16:00.000-08:00

Fortsatt kan jeg gå uhindret langs strand og svaberg. Slippe å subbe meg rundt i dyp snø. Og fortsatt kan jeg finne bladene til skjørbuksurten. De er grønne, saftige og fulle av C-vitaminer. Og nydelige som grønnsaker på brødskivene. Særlig sammen med gulost og leverpostei.

Trøst i mørket

2011-12-01T12:23:00.000-08:00

Morgenlyset

2011-11-29T22:48:00.000-08:00

Det var en gang ...

2011-11-27T22:20:00.000-08:00

En gang et blomstrende ørretoppdrett - nå en knapp skygge av seg selv.

Stille flyter elva

2011-11-27T01:34:00.000-08:00

På vindpinte dager kan det være godt å ta en tur langs en skogselv.

Endelig alene!

2011-10-29T23:39:00.000-07:00

Endelig kan steinkobba trekke inn i den lille vika igjen. Turistene er reist hjem og det blir levelig for kystens egne beboere. Da er ingenting bedre enn å strekke seg i ren latskap på en kjølig sofa som stikker opp av vannet.

Porten til det ukjente

2011-10-21T23:12:00.000-07:00

Lurer på hva som befinner seg bak denne porten?

Lete etter noe

2011-10-16T22:24:00.000-07:00

Går det an å lete etter sjelen i et landskap? Ikke bare lete etter et greit motiv, men prøve å finne noe mer? Etter at jeg stilte meg selv det spørsmålet ble det mer spennende å lete etter motiver. Det er ikke lett å finne etter noe vi ikke vet hva er, eller hvor det befinner seg.

Tillitsfull lomvi

2011-10-16T01:58:00.000-07:00

Den lå på samme flekken i nesten en halv time, mens jeg satt på bare noen få meter.

Mårrastrekken

2011-05-27T23:02:00.000-07:00

Jeg tilbrakte noen morgen- og formiddagstimer sammen med et par linerler. De var svært så opptatte av hverandre, og fløy frem og tilbake over en hogstflate. De var et par, og det var tydelig at de hadde seriøse hensikter. Etter en stund satte den ene seg i et tre og foretok noen hastige øvelser, før den fløy ned til den andre. Og så var det på'n igjen.

Vakker blomst med vond lukt

2011-05-24T22:53:00.000-07:00

Orkideene er noen av de vakreste blomstene vi har. Her i Norge er vi også velsignet med orkideer, og den første av dem kommer allerede i mai. Mens restene av gjenværende hvitveis gjør sitt beste for å synes, strekker vårmarihånd seg mot lyset. En kraftig plante hvor en stor blomsterstand omkranser den øverste delen av en tykk stilk. Der vårmarihånd vokser kan skogbunnen være fiolett. Den kan danne tette bestander.

Mange har nok falt for fristelsen å plukke en bukett vårmarihånd med hjem. Og tanken er i utgangspunktet god, den. Men det blir med den ene gangen, for vårmarihånd sender ut en livlig lukt som minner om kattepiss. Så velbekomme!

Ikke giftig, men hissig

2011-05-22T22:16:00.000-07:00

Den er ikke en art det mysser av, slettsnoken. En relativt sjelden art som har sin utbredelse langs kysten fra Østfold til Stavanger. Det finnes en bestand her i mine områder også, og hvert år har jeg kontakt med noen få av dem.

Slettsnoken er ikke giftig, men den har et hissig gemytt og biter gjerne. Jeg ble bitt av en slettsnok for noen år siden: Jeg ville bare løfte den opp, men den slags plukking ville ikke snoken finne seg i. Så den satte like godt tennene i høyre tommelfinger. Det kjennes når sylkvasse slangetenner kommer på hastig visitt, og det blødde en del etter bittet.
Slettsnoken på bildet lå på en steingard i le for vinden. Den er den mest varmekjære av våre tre slangearter, og den står på rødlista over truede arter. Og for ordens skyld: Alle viltlevende slangearter i Norge er totalfredet!

Kanskje jeg skulle ...?

2011-05-20T22:47:00.000-07:00

Etter en tur langs det store vannet står jeg endelig ved den gamle setra. Hvem som bygde setra vet jeg ikke, men gressbakken rundt huset og ned mot vannet, tyder på at det har gått dyr på beite her for mange år siden. Da jeg var i ungdomsårene overnattet jeg mange ganger på setra. Det var speiderne som disponerte setra den gangen, og slik tror jeg det er fortsatt.

Setra ligger fint øverst på gressbakken med utsikt til vannet. Jeg setter meg på trappa og tar en kaffekopp. Borte ved en liten kolle, og et stykke utover gressbakken står hvitveisen fortsatt. Helt nede ved vannet vokser en tue med soleiehov. Svarttrosten og linerla er stadig ute på gressbakken, og jeg tipper at de har stiftet bo i nærheten.

Etter kaffen går jeg ned til soleiehoven, og mens jeg plasserer kamerastativet setter linerla seg i en buske like ved meg. Og der sitter den tålmodig og følger meg med øynene. Etter å ha tatt bilder av soleiehoven går jeg opp til setra, skifter objektiv - og går ned til soleiehoven igjen. Kanskje linerla kommer tilbake?

Og det gjør den. Den sitter så lenge at jeg får de bildene jeg vil ha. Jeg setter meg på setertrappa igjen. Denne gangen for å gå gjennom bildene. Da lander plutselig svarttrosten på en stor bjørkekubbe bare noen meter unna. Også den viser stor tålmodighet.

Senere går jeg rundt og suger til meg atmosfæren ved den gamle setra. Da slår en tanke ned i meg: Kanskje jeg skulle gå inn i speiderbevegelsen igjen? Da har jeg anledning til å låne setra. Det er mye å hente for en naturfotograf i disse omgivelsene.

Myras godlukt

2011-05-17T22:25:00.000-07:00

Allerede tidlig om våren begynner porsen å sende ut godlukt. De rødbrune hannraklene (bildet) har også den, men det er særlig når bladene springer ut at lukten blir sterk: De er forsynte med kjertler som er fylte med eteriske oljer.
Når raklene springer ut om våren (porsen blomstrer på bar kvist) pleier jeg å rulle noen av dem mellom fingrene. Den lukten jeg tilfører hendene sitter en god stund før den slipper taket. Og lukten er god!

Porsen trives på våte myrer og gjerne helt ute på myrkanten. Den er avhengig av vann og kan danne tette og store bestander. Busken er særbu, noe som betyr at hannrakler og hunnblomster vokser på hver sine busker.
Før ble de eteriske oljene brukt som krydder i øl. Det var egentlig merkelig, fordi porsølet fremkalte kraftig hodepine. I dag brukes porsbladene i enkelte likører og aquavit. Det fortelles derimot ingenting om eventuell hodepinen av dem.

Den gamle veien

2011-05-15T22:21:00.000-07:00

Det var mens jeg gikk på en grusvei inne på skogen at jeg fikk se en bestand med strutseving nedenfor meg. De sto på et relativt åpent sted. Jeg kom meg gjennom noen hauger med visne grankvister før jeg kunne hoppe ned fra en rett og tydelig kant. En rett flate like ved strutsevingene var kledd med gress. Et eller annet fortalte meg at jeg sto på gammel kulturmark, og at gresset og strutsevingene vokste på restene av en gammel vei.

Når denne veien sist var i bruk vet jeg ikke, men at det er lenge siden er sikkert. Å kunne stå på eldgammel og glemt kulturmark å fotografere gir en større dimensjon til bildene. Landskapet forteller oss at vi var her før, men at vi glemte området da vi la det ned. I dag får naturen igjen råde grunnen, men at den tar langsomt igjen den tapte marken. Kanskje nettopp for at vi en gang i mellom skal bli minnet på vår egen historie.

Morgen ved skogsvannet

2011-05-14T07:03:00.000-07:00

Da jeg kom inn til skogsvannet sto sola like over skogen i øst. Et tynt lag med dis gjorde at sola ikke var for sterk, noe som øket stemningen. Vannflaten lå som et speil, bare ørreten brøt stillheten med små vak. Langs vannet er det mange og gode fiskeplasser, og på et sted lå en liten abbor. En fisker har latt den ligge igjen etter fisketuren. Han valgte nok ørreten i steden.

Løvtrærne står med grønne blader og porsen sender godlukt over landskapet. Et godt sted å tilbringe en tidlig morgenstund.

Et mangfoldig landskap

2011-05-07T10:37:00.000-07:00

Allerede før jeg kommer ut av skogholtet hører jeg måkene. De er ikke kjente for å være lavmælte, noe de heller ikke er denne morgenen. Men jeg hører også andre og større fugler, nemlig grågjess. Det har dukket opp en del grågjess på stedet, og de har vært her i flere år allerede. Men å snike seg inn på 30 - 40 årvåkne grågjess er ingen enkel sak, så det ender med at de går på vingene med en forferdelig kjefting! Etter en liten flytur lander de så lenger ute i vika.

Takrørene har så vidt begynt å spire, og på flere steder stikker spisse skudd opp av bakken. Strandnelliken har kommet med blomsterknopper, og noen ytterst få har allerede sprunget ut.

I løv- og einerbuskene synger nyankomne sangere, gulspurv og tornirisk, og en gang fikk jeg besøk av en nysgjerrig steinskvett. Jeg rakk en del bilder av den før den fortsatte med sitt.

Kysten av Brunlanes er utrolig rik på natur! På bare små områder veksler landskapet mellom havstrand, blankskurt svaberg, enger, takrørskoger og myr. Bare få meter innenfor stranden står løvbusker og særegne kystskoger. Her vokser enorme mengder blomster allerede fra tidlig om våren.
Jeg sitter og tar en kaffekopp da tre storspover lander på steinene lenger ute. At de har sett meg er det ingen tvil om, men de blir rolig sittende. Etter hvert kommer måkene innover og fyller opp steinene i vika, og et steinkast fra stranden, på en stor øy, ligger knoppsvana på redet. Paret hekker på det samme stedet hvert år.

Senere trekker jeg inn på et lite platå. Det ligger bare noen meter fra vannet, og er den ytre delen av en artsrik kystskog. Og i en åpen del, mellom spirende gress og aldrende hvitveis, står gule og nyutsprungne Maria nøkleblom. Et mer vårlig sted å innta mat og kaffe kan jeg neppe tenke meg.

Mer lys og varme

2011-05-04T23:07:00.000-07:00

Måtte bare en tur til ut i marka for å prøve å fange mer av lyset og varmen. Eller våren om man vil.

Lyset og varmen

2011-05-03T10:11:00.000-07:00

Våren gjør stadige fremskritt. Knoppene på trærne brister og slår ut bladene i vårlyset. Selv de mer varmekjære tresortene har kommet lenger enn vanlig. Den lille rogna i skogkanten setter i hvert fall pris på lyset og varmen. Det er utrolig hvilken innvirkning de to har på livet.

Et brennhett legemiddel

2011-04-30T23:15:00.000-07:00

Knuskkjuken har fått navnet sitt fordi den har evnen til å fange opp gnister, men at den også hadde en lang glødetid. Gamle funn i steinalderbosetninger i Danmark, og funn i en hule ved Star Carr i Yorkshire i England, viser at knuskkjuke har vært brukt lengst av alle sopper. Funnet ved Star Carr er datert til år 8000 f.Kr. Men det var som legemiddel at knuskkjuken virkelig gjorde susen!

Samene brukte knuskkjuke for å kurere smerter i lemmene. Måten de gjorde det på er derimot ikke for pyser: De trevlet opp soppen, la en haug der smerten hadde satt seg - og tente på herligheta! Og det var svært viktig å fullføre behandlingen. For hvis pasienten ikke ble bra, hadde vedkommende enten ikke anvendt den i tide, eller ikke klart å fullføre den. En grei garanti for legen. Pasienten burde fått pris bare for å holde ut, for dette må ha vært en helvetes form for behandling! Personlig ville jeg rømt legekontoret for evig og alltid.

På nattekvist

2011-04-28T22:42:00.000-07:00

Like utenfor plenkanten vår står det noen grantrær. Det var under en pause i skrivingen at jeg kastet et blikk ut på skogen. Da fikk jeg se en fasanhane i den ene grana. Han satt midt i treet og vendt ut mot husene.
Sola hadde fortsatt en bane å gå før den gikk ned, men den begynte å bli rød mellom trærne. Jeg listet meg forsiktig ut på verandaen med kameraet. Fikk noen bilder, men ble ikke helt fornøyd. Syntes ikke skarpheten ble som jeg ville ha den. Så derfor monterte jeg utstyret på stativet og listet meg ut igjen.

Nå ble bildene bra, men denne listingen kunne jeg ha spart meg for: Naboen hadde besøk, og en gang en gutt og naboens hund var ute og lekte, krøp fasanhanen bare sammen i kroppen. Han ville gjøre seg så liten som mulig. Men så fort gutten og hunden gikk inn igjen var alt greit.
Det gikk etter hvert opp for meg at fasanhanen ville overnatte i grana. For langt ut på kvelden gikk jeg ut på verandaen. Og gjennom kikkerten, i det svake skinnet fra husene, så jeg han i grana. Han sov!
Tidlig neste morgen, mens den første grålysningen farget himmelen, gikk jeg ut i stua for å se. Og fasanhanen satt fortsatt i grana, men nå hadde han reist seg i full høyde. Han ristet søvnen ut av kroppen. Det var på tide å starte en ny dag.

Hvorfor akkurat der?

2011-04-25T10:30:00.000-07:00

Hvorfor setter fuglene seg akkurat på den spesielle plassen? Hvorfor ikke et annet sted hvor de er mer synlige? De fleste organismer har vel et innebygget ønske om å være synlige for verden? Særlig om våren er det mer enn tydelig nok hos hannene når de synger. Da er det om å gjøre og være godt synlige med de beste sangene. Først da kan hannene oppnå den oppmerksomheten de ønsker. En oppmerksomhet som skal lokke til seg hunner, men samtidig holde andre hanner unna.

Men hva med ringdua på bildet? Bildet er tatt for noen dager siden. Og våren til tross valgte den å sette seg slik at den smeltet sammen med omgivelsene. Hvorfor gjorde den det? Jeg tror fuglene, uansett årstid, velger å være så anonyme som mulig. At de vet hvilke områder som gir den beste beskyttelsen.
For en ting er sikkert: En hann som sitter og synger fra en godt synlig plass utsetter seg for ytterste livsfare! Rovfuglene har, som de fleste vet, et eminent syn. Sangen er første ledd i en viktig kjede - å bringe slekten videre. For hvis ikke fordelene ved fuglesangen hadde oppveiet bakdelene, hadde fuglene sluttet å synge for lenge siden.

Møte med en bokfink

2011-04-23T03:25:00.000-07:00

Ikke langt unna hjemmet mitt ligger en liten, men stemningsfull skog. Den er halvmørk og marken er dekket med grønn mose. Det er ikke så mange fugleartene her inne, men en av dem er bokfinken. Og en dag jeg var på vei hjem satt en bokfink stille på en tørr grankvist.

Den nysgjerrige rødstrupa

2011-04-21T10:38:00.000-07:00

Rødstrupa er en av mine favorittfugler. Den liker seg hvor den lett kan smette inn i busker og kratt, men samtidig har den en stor porsjon nysgjerrighet. Rødstrupa sitter aldri langt unna, for stadig dukker den lille fuglen opp for å ta meg nærmere i øyesyn. Likevel kommer den nødig helt ut i åpent lende. Men gjør den det setter den seg på steder hvor den smelter inn med omgivelsene.

Mange ganger har jeg stått på kloss hold av rødstrupa uten å se den. Selv når den sitter og synger relativt åpent er den vanskelig å se. Den vet hva den gjør, rødstrupa.

En stor overraskelse og et kort møte

2011-04-18T23:12:00.000-07:00

Jeg ble svært overrasket da jeg kom frem til fossen. To gangbruer var borte og ingen muligheter for å komme over. Det går en kultursti over fossen, men nå må det andre omveier til. Her må det ha vært uhyggelige krefter i sving, for dette er isens og vannets verk. Den minste gangbrua er helt borte, mens det bare henger noen sørgelige rester igjen av den største.
På den østre bredden av fossen var gangbrua festet i et flere hundre kilo tungt betongfundament. Det er røsket løs fra fjellet og ligger flere titalls meter nedenfor selve fossen. Og jernkonstruksjonen under selve gangbrua av tre er krøllet sammen som papir og bøyd helt inn til fjellet under det vestre festet. Her henger altså de sørgelige restene av gangbrua igjen. På bildet er de synlige på venstre side av der fossen kaster seg utfor helt øverst til høyre i bildet.

Men en hyggelig overraskelse var at jeg så vintererla i flukt over fossen da jeg kom. Jeg satte meg til rette under en gran øverst ved fossen og tok en kopp kaffe. Måtte fordøye alt dette her. Og sannelig kom vintererla tilbake. Den satte seg i en løvbusk nedenfor meg og småkjeftet en stund før den fløy videre nedover elva. Landskapsfotograferingen fikk ligge i dag. Det ble bare dette ene bildet, for lyset var beinhardt. Kontrastene mellom de lyse og mørke partiene var svært store. Neste gang skal jeg også ta med kamuflasjen.

Vær oppmerksom

2011-04-16T11:23:00.000-07:00

Det er ikke alltid lett å oppdage livet ute i skog og mark. Ikke nødvendigvis fordi det er vanskelig tilgjengelig, men mest fordi vi mennesker er så elendige til å følge med. Vi er uten sammenligning verdens minst oppmerksomme dyr. For mange er klokka viktigere enn naturopplevelsene, og selv dyr som oppholder seg relativt åpent, går vi forbi.
Jeg må innrømme at jeg selv kan være uoppmerksom, og mange ganger har jeg blitt irritert på meg selv når jeg har støkket et dyr eller en fugl.

Denne hoggormen lå godt sammenrullet i det lyse gresset og var egentlig godt synlig. Men likevel så jeg den ikke før jeg var på kloss hold.
Det første bildet viser omtrent situasjonen slik den var da jeg kom gående. Jeg var ikke på jakt etter krypdyr i det hele tatt, men så etter motiver i takrørskogen. Nok et eksempel på det uventede ved naturfotografering. Vi vet aldri hva som dukker opp. Så derfor - vær oppmerksom!

En vårtur til kysten

2011-04-12T02:35:00.000-07:00

Jeg bestemte meg for å ta turen ut til kysten. Det er en stund siden jeg har vært der, og det nesten sommerlige været gjorde turen til en god opplevelse.

Den lille hoggormen i einerbuska hadde rullet seg sammen i sola, og snuta hadde den stukket ned i kveilene. Det var så vidt øyet var synlig. Den kunne neppe være mer enn 12 - 15 centimeter lang. Et vakkert barn fra i fjor. Da jeg fortsatte utover mot svabergene gikk jeg på to adskillig større familiemedlemmer av den.

Det er full fart hos de fleste fuglene, og ærfuglene gjør mer enn de fleste: Hannene går helt fra sans og samling ved synet av vakre hunner. De sparker og biter, slår med vingene og er alt annet enn kamerater. Og midt i denne kakofonien av løse fjær og hakkende nebb, sitter årsaken til hele sirkuset, nemlig hunnene.
Et stykke bortenfor meg holdt en flokk hanner på å vise seg skikkelig fram for et par hunner, men den ene hunnen ga tydeligvis blaffen i hele moroa: Hun vraltet ned til vannet og la på svøm. Etter en del åling og krabbing på alle fire kom jeg i såpass posisjon at jeg fikk tatt noen bilder.

Og da jeg var på vei tilbake kom en stor flokk gjess i formasjon over meg. Ut fra nærmere studier av bildene, så det ut til å være sædgjess.

Nå på vårparten får svaberget en nesten blank overflate. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men på flere steder går det nesten i ett med havet. Særlig virker det slik der granitten er lys. Kanskje det rett og slett er våren som får alt til å virke lysere?
Det er litt tidlig for plantene ennå, men blant vissent gress skyter de første spirene opp av bakken. Og mellom noen steiner prøver skjørbuksurten seg med å slå ut de første blomstene.

Ut på dagen blir det helt eventyrlig, og det ender med at jeg går rundt med oppbrettede skjorteermer. Og før jeg ruslet mot bilen ut på ettermiddagen, tok jeg en kaffeskvett ved en dam omkranset av grønne alger.

"Bare" en hogstflate

2011-04-08T04:06:00.000-07:00

Hvorfor i all verden gidder jeg å tilbringe tid på en hogstflate? Fordi det er et spennende område med mye lys og mange arter.

Før skogen ble hugget var det relativt få arter i den halvmørke, men stemningsfulle skogen. Men etter hogsten slapp lyset til, og et stort artsmangfold kunne skape seg et liv ute på flaten. På marken lå det mange frø. Frø som ikke kunne vokse fordi lyset var for dårlig. Kanskje det var vinden som hadde ført frøene dit? Men etter hogsten kunne frøene spire fordi lyset slapp til. Blomstene slo ut sine kronblader mot sola, og nektarsultne insekter var straks på pletten. Dette middagsbordet kunne dem ikke fly forbi. Og etter insektene kom småfuglene. Menyen deres består for en stor del av insekter. Småfuglene kan heller ikke føle seg for trygge, fordi rovfuglene ligger dem hakk i hæl. Og slik fortsatte det til flatehogsten var full av liv.

Vi har hatt hogst i landet siden den første skogeieren så dagens lys. Og det vil vi også ha i fremtiden. Det jeg vil oppfordre til er å konsentrere om det positive ved en hogstflate, i steden for å bare se det negative ved den. Enten vi liker å rusle med en kikkert, eller dra rundt på svintungt kamerautstyr, så har faktisk en hogstflate mye å gi. Men se bort fra det estetiske. En hogstflate er stygg som juling!

Selv en ihuga landskapsfotograf kan finne noe av interesse, og på stubbene vokser forskjellige sopper som kan gi noe. Det er bare, som ved all fotografering, om å gjøre å se.

Alt lysner

2011-03-31T02:27:00.000-07:00

Det er rart med vårlyset. Både vekster, dyr, fugler og mennesker våkner etter vinteren. For det er bare å innrømme det: Hele organismen vår får et oppsving, den også. Derfor er jeg glad for at vi har fire årstider. Vi føler nemlig årstidene like mye som alt annet.

Vinteren renner bort

2011-03-29T10:35:00.000-07:00

Endelig går det mot vår! Bekker og elver begynner å vokse, og mange av dem går lenger enn sitt opprinnelige leie. De legger både skog, åker og eng under sin fuktige buk.

Hensikten min i dag er å få frem kontrasten mellom den solbelyste skogen og de mørke skyggene. Og denne kontrasten blir ikke sterkere enn nå om våren når snøen fortsatt ligger. Men jeg vil også få med rennende vann. Vann som skapes av snø og is som smelter. Dessuten er vannets brune farge med på å øke kontrastene. Jeg liker å se brune smeltevannsbekker i sterkt lys, fordi dem forteller om vår.

Turen gikk derfor til et område i Telemark jeg liker godt: Her står ranke furuer på moene, men også stemningsfull granskog med vann, bekker og myrsøkk. Og etter en tid sammen med vann, sol og råtten snø fikk jeg det jeg ville ha.

Et elendig arvegods!

2011-03-16T23:42:00.000-07:00

Nå smelter snøen i sydvendte bakker og livet begynner å tine opp. Også det livet som mange ikke liker. Krypdyrene er ikke særlig populære, men ikke desto mindre er dem en viktig del av det økologiske systemet.

Hoggormen har ikke mange tilhengere, og noen mennesker er direkte redde for å gå ut i skog og mark når våren kommer. Helt uforståelig! Jeg har spurt mange om hvorfor de redde for hoggorm, men ingen av dem kan gi et fullgodt svar. De bare er det. -De er noen kvalme og ufyselige dyr, sier de gjerne. Men det er et elendig grunnlag å bygge en frykt på.
Mange har fått frykten "i gave" fra sine foreldre, som igjen har fått den fra sine. Frykten for orm er rett og slett et elendig arvegods!

Til dere som er redde vil jeg komme med en liten oppfordring: Neste gang dere ser orm så ta det med ro. Gjør noen forsøk på å bli stående for å se på den. Da vil dere se at den er like glad i sola som vi er, men også at det ikke er så farlig å dele en solvarm gressbakke med et av våre krypdyr.

Rødbrun solbader

2011-03-14T23:17:00.000-07:00

På denne tiden går ikke alltid reven i hi etter nattens jakt. En ting er at den har parringstiden sin nå, men en annen ting er sola: Den er like glad i sol som oss, og legger seg gjerne på en høytliggende plass hvor sola tar godt. Og hva kan skje her? Jo, reven sovner! Den ellers så sky og forsiktige reven blir plutselig ikke så forsiktig lenger.

At reven kan sovne har jeg mange eksempler på, og jeg har sittet på kloss hold av den ved flere anledninger. Reven var helt uvitende om mitt nærvær. Så det er, som sagt, ikke bare oss tobeinte som nyter sola når den begynner å varme.

Den kalde hviletiden

2011-03-13T23:18:00.000-07:00

At vinteren i Norge er hviletid for naturen er sikkert. Men likevel er det fantastisk hvordan de forskjellige artene velger å komme seg gjennom vinteren på.

Noen planter er ettårige, og visner for evig og alltid når blomstringen er over. Andre trekker næringen ned i rotsystemet. Her legger plantene seg til ro og sover som best dem kan. Stilkene som stikker opp over bakken dør. Og bare det er fantastisk: En del av planten lever, men sover dypt, mens andre deler er døde. Men i deler av det døde finnes kimer av liv: Frø som skal bringe slekten videre, men samtidig holde liv i andre, som fugler og dyr.

Tovingen på bildet skjønner tydeligvis ikke sitt eget beste, for den velger snø, skygge og kuldegrader som rekreasjon. Men noen insekter er hardføre. De har en innebygget frostvæske som hindrer dem i å fryse seg fordervet. De tåler noen kuldegrader ute i snøhaugen. Men selv om tovingen ikke tar til seg mye næring, blir den næring for andre. For et uslåelig system!

Omgitt av frost

2011-03-12T08:33:00.000-08:00

Det ser nesten ut som om bjørkestammen prøver å få til litt varme i kulda. Omgitt av rim skaper den kontrast med sin gulbrune tone.

Det holder nå!

2011-03-10T07:20:00.000-08:00

Jeg håper ikke dette er naturens måte å prøve å være morsom på, for det har jeg ingen sans for. Endelig har vi kommet inn i den første vårmåneden og vi får et snøvær tettere enn tåke. Jeg så knapt skogen 20 meter unna. Men etter at "tåka" trakk seg unna dryppet det av trærne, så snøen forsvinner nok fort. Det er et par plussgrader, så vi går nok mot ordentlig vår - håper jeg!

Husbesøk

2011-03-05T03:10:00.000-08:00

Jeg har skriveplassen min ved stuevinduet. Her har jeg utsikt til verandaen og skogen. For et par dager siden satt jeg og skrev da ei gråmåke landet på verandakanten bare et par meter unna. Her spankulerte den frem og tilbake noen minutter.

Ute i skjærgården er det ikke så lett å bedømme størrelsen på fuglene. Dels på grunn av at de blir små i det store landskapet, men også fordi fuglene ikke slipper oss så nære.
Det var da jeg fikk den unge gråmåka på kloss hold at jeg så hvor stor den virkelig er.

Vårtegn må man ha

2011-03-03T10:46:00.000-08:00

Ryggsekken var tung og velgjørende da jeg gikk opp lia. Jeg måtte ta det med ro på grunn av snøen, men likevel var jeg våt av svette da jeg nådde toppen.
Dette var den første virkelige vårdagen et par dager inn i den første vårmåneden. Et nydelig vær med sol fra nesten skyfri himmel, varmegrader og snø som tinet. Bedre kunne det ikke bli!

Inne på fjellet står haresporene som sirlige mønstre i snøen. Her og der også avtrykkene etter reven. På et sted står sporene ved siden av hverandre. To spor av to dyr som ikke liker hverandre. Eller rettere sagt: Den ene liker ikke den andre, men den andre liker den ene - som mat!

Jeg har et spesielt vårtegn: I februar-mars blir grønnfargen på bartrærne friskere grønn. Snodig kanskje, men det er bare sånn. Det er nok den stadig sterkere sola, som får frem glansen i vokslaget på barnålene.
Ytterst på fjellet, der utsikten ikke stanser før horisonten, tar rådyrtråkkene over. Det ser nesten ut til at haren og rådyret har delt fjellet mellom seg.

Under furuene ser jeg flere liggegroper, og spor etter rådyr går helt ut på kanten av fjellet. Et par meter til og rådyret hadde fått et ufrivillig fall på rundt 40 meter. Ikke mye å trakte etter!
Likevel! Det var ikke sola, varmegradene, snøen som smeltet eller grønnfargen på trærne som var det viktigste vårtegnet i dag, men ei flue som landet på pannen min. Det var vårtegn, det!

Med tåka som medspiller

2011-03-02T09:56:00.000-08:00

Noen ganger kan tåka være god å ha: Når den ligger tykk og kald kan vi konsentrere oss om de små motivene. La dem få en større betydning i bildene, å la bakgrunnen bli utvisket og nøytral.

Egentlig var jeg ute for å finne rådyr, og sporene fortalte om stor trafikk i området. Men i dag så jeg ingen rådyr, så jeg konsentrerte meg om landskapet og tåka i steden. Eller rettere sagt om de nære og små ting i tåka.

Men jeg skal tilbringe flere dager etter rådyr før snøen forsvinner. De er ikke langt unna.

Elva har åpnet seg

2011-02-03T10:33:00.000-08:00

Det er fortsatt vinter langs elva. Derfor skjer det ikke så mye ennå, men under en av turene hørte jeg kjøttmeisen. Forsiktige låter som lengter etter vår. Kjøttmeisen er en av de tidligste budbringere om vår og lysere dager.

Fossekallen er fast i elva nå, og jeg har sett den hver gang jeg har vært der. Men særlig fotogen er den ikke! I hvert fall ikke foreløpig. Bildene er tatt to dager etter hverandre, og viser samme motiv i to værtyper - den ene dagen var overskyet med regn i lufta, mens dagen etter var solrik og lys. Begge dagene var milde med flere varmegrader.

Jeg tror ikke det blir så kaldt at isen vil legge seg igjen. Sprengkulda vi har hatt i lang tid lukket elva under et panser av is, men dager med mildvær åpnet vannveien igjen.

Landskapet

2011-01-29T07:48:00.000-08:00

De fleste naturfotografer har sine spesielle motiver. Motiver de liker å fotografere mer enn andre. Som de brenner etter å utvikle. Selv er jeg hekta på landskapet. Landskapets skiftninger i lys og farger er spennende å arbeide med. Og det må ikke være dramatiske motlysbiler, men et "fargeløst" fargebilde er også en del av den norske naturen.

En naturfotograf sa for mange år siden at landskapsfotografering er naturfotografens svennestykke. Og det er like aktuelt i dag som den gang. Landskapet ligger der. Det stikker ikke av i en håndvending. Landskapet gir fotografen god tid, men likevel er det ikke lett å få til et godt bilde.

Jeg har også en forkjærlighet for vann i bildene. Både i fast og flytende form. Vannet er liv, og selv midt på vinteren i streng kulde, representerer vannet liv. Det er noe eget når vannet fryser til solid is langs breddene, og frostrøyken driver over åpent vann. Det dukker nok opp flere landskapsbilder fremover.

Det har begynt

2011-01-23T01:42:00.000-08:00

Ikke så langt unna hjemmet mitt står det stolper langs veien. Det i seg selv er ingenting å slå panna i veggen av, men de har deksler av blekk på toppen. Og hvert år, når det begynner å sitre innenfor fjærhammene, sitter flaggspetten og trommer. Dekslene gir god ressonans, noe flaggspetten har funnet ut for lenge siden.

Og i dag, 22.1, sitter ikke bare en, men to flaggspetter og trommer. En på hver sin stolpe. Dagen er blitt 1,5 timer lenger siden vintersolhverv, i hvert fall her i distriktet. Det var mildt og stille med et par plussgrader i lufta. Nok til at to flaggspetter fikk lyst til å prøve seg.
Så selv om vi fortsatt skriver vinter, dukker det opp små tegn som forteller om lys og varme lenger fremme. Det har begynt!

Stillheten rår ved elva

2011-01-22T03:41:00.000-08:00

Som jeg nevnte for noen dager siden vil jeg starte en serie her på bloggen. En serie som tar for seg naturen akkurat nå. Følge et bestemt landskap gjennom et års tid - med et innlegg hver uke. Sånn omtrent. Jeg valgte meg en elv.

Det ligger mye snø langs elva. I mildværet for en tid siden sakk snøen en god del, men det er fortsatt så mye at trugene må tas i bruk. Likevel er det største problemet å få parkert bilen. Det er dårlig brøytet og jeg må presse den så langt opp i brøytekanten som mulig. Den må ikke stå i veien for noen.
Fortsatt ligger stillheten over elva. En del av isen har gått i mildværet og elva er blitt noe mer høyrøstet. Dette fordi at elva igjen renner oppe i dagen flere steder. Men ennå holder isen et grepa tak i elvebreddene på begge sider. Den gir seg ikke så lett.

Noen ganger stryker fossekallen forbi i hastig flukt, andre ganger dykker den iherdig fra de mange steinene i elva. Minksporene i snøen forteller at livet ikke er helt trygt, og minken har tatt fossekall i elva tidligere. Så fossekallen har all grunn til å være forsiktig.
Ellers er det landskapets skiftninger i lys og skygge som skaper de største forandringene. Og selv om elva for det meste lever et liv i skyggene foreløpig, er det likevel spennende å være i dens nærhet.

Øyet

2011-01-20T01:56:00.000-08:00

Lurer på hvilke impulser dette øyet gir til hjernen?

Fortjener noen mer mat enn andre?

2011-01-19T04:28:00.000-08:00

I dag er det mange som legger ut mat til fugler og dyr vinterstid. Det er et godt tiltak som kan tjene flere formål: For det første så hjelper vi dyrene over vinteren. Ved å legge ut mat behøver ikke fugler og dyr slite for å finne maten. Den ligger lett tilgjengelig. I strenge vintre forbruker dyr og fugler mye energi på å lete etter mat.

Mange mener at det er feil å legge ut mat til fugler og dyr. Det er vinteren som er minimumsfaktoren for dyrelivet. Og det er riktig - en hard vinter luker ut syke og svake dyr, slik at bestanden blir sunn og frisk. Å legge ut mat til småfuglene er det svært mange som gjør. Det er stuerent for de fleste. Men å legge ut allerede døde dyr til havørn og kongeørn er ikke fullt så stuerent. Da får mange problemer. De artene fortjener ikke hjelp, men får klare seg selv. Men å legge ut solsikkefrø, brødsmuler og korn til havørn og kongeørn fungerer ikke så bra. De skal ha mer kjøtt på beina - bokstavelig talt. Det er nemlig ingen forskjell på å mate småfugler og større rovfugler. Forskjellen ligger i maten vi legger ut. Alle arter fortjener mat, og alle arter har like stor rett til hjelp.

En annen ting er jo at vi som driver som naturfotografer, kan få uforglemmelige øyeblikk i kamuflasjen. Og det enten vi fotograferer kjøttmeis og granmeis som havørn og kongeørn.

Rådyrbildene er tatt fra bilen. Grunneieren har lagt ut gulrøtter og høy til dyrene, og ved en anledning hadde jeg 8 dyr i søkeren samtidig. Det er første gang jeg har fått så mange rådyr på en gang.

En elv - et prosjekt

2011-01-16T02:15:00.000-08:00

Jeg har alltid påstått at det er viktig å bli kjent i egne nærområder. Det gjelder like mye for naturfotografer som andre. Det var også det viktigste for meg da jeg startet min løpebane som naturfotograf for godt over 30 år siden.

På grunn av det fikk jeg en ide om å starte en serie her på bloggen. En serie om naturen akkurat nå - sånn omtrent en gang i uka. Og jeg velger en elv som mitt område. En elv jeg trives ved og som ikke ligger lange bilturen hjemmefra.
Der elva renner ut fra vannet ligger en gammel og for lengst nedlagt mølle. I dag lever kulturhistorien videre i restaurerte bygninger.
Elvas vei gjennom landskapet ligger noen steder ganske dypt, mens den andre steder går like under bakkenivå.

Nå vinterstid skjer det ikke så mye fra uke til uke, men noe dukker nok opp. Ikke minst landskapet forandrer seg med lyset. To dager er aldri like.

I et parti renner elva gjennom tette kratt. Hit kommer det sjelden folk, og her har jeg et av mine favorittsteder. Det krever tålmodighet å baske meg gjennom krattet, men det er en egen stemning på stedet.
Følg gjerne med videre.

En tur i havna

2011-01-13T03:17:00.000-08:00

Jeg fikk lyst til å ta en tur ned i båthavna. Hørte at det er mye svaner der nede nå, så det kan jo bli noen bilder av det.

Været var grått og lyset ikke det aller beste. Tidligere i morges hang tåka tykk og grå. Og grått var det da jeg kom ned i havna. Men svanene var der, faktisk ganske mange av dem. Når så mange oppholder seg på et sted blir det gjerne litt klabb og babb, og noen av dem var ganske hissige mot de andre.

Etter en tid begynte skydekket å briste. Sola tvang seg gjennom og skapte et fint vinterlys. En ungsvane lå akkurat der jeg ville ha den, og et par av de voksne pusset fjærene i kanten av lyskjeglen.

Noen ganger behøver vi ikke å gå så langt etter motiver. Turer i nærområdet kan også gi resultater.

Opprinnelig landskap

2011-01-11T07:09:00.000-08:00

Helt siden jeg startet med naturfotografering for godt over 30 år siden, har kysten alltid vært viktig. Jeg søkte alltid ut til strand og svaberg. En av grunnene til det er lyset. To dager er aldri like, uansett hvor "like" de måtte se ut til å være. En annen grunn er at jeg er født og oppvokst ved havet (og bor her fortsatt), og at jeg seilte mange år på langfart. Da var supertankere mine arbeidsplasser. Og særlig på kvelds- og nattevaktene på brua hadde jeg alltid tankene helt andre steder enn ombord. Jeg så frem til avmønstring og nye turer med kamerautstyret.

Selvfølgelig trives jeg i alle typer natur, og de siste årene har skogen og fjellet vært viktige områder for fotogarferingen. Men kysten vil aldri slippe taket i meg. Jeg har alltid tanken om at kysten på en måte er et opprinnelig landskap. Et landskap som ikke er så forskjellig fra tiden da isen trakk seg tilbake for mange år siden. Da var landet goldt og nakent med blankskurt svaberg, smeltevannsbekker og dammer. Og helt ytterst mot havet er det også goldt og nakent. Bare enkelte planter har funnet feste i sprekker og revner.

Også i dag opplever vi smeltevannsbekker og dammer når vårsola begynner å varme. Når varmen vender tilbake etter vinteren, smelter isen og snøen, akkurat som den gangen for 12 000 år siden.
Jo, jeg innbiller meg at landskapet helt ytterst mot havet er et opprinnelig landskap. Et landskap som er formet av isen for ufattelige år siden. Og hvor vi fortsatt kan se hva isen gjorde. Sporene ligger i dagen fremdeles.

Hardhausen i vinterelva

2011-01-03T12:44:00.000-08:00

Snøen ligger dyp, men en traktor har laget fine spor å gå i. Jeg vandrer langs elva. Kulda stikker i ansiktet. Bare i enkelte partier av elva er det små åpninger. Her renner elva hurtigere. Ellers er den lukket under et panser av is og snø.

Det er et av de åpne partiene jeg er på vei til. Her er det mer fart i elva, men kulda ligger knugende fast. Og selv om kulda er godt merkbar, er det et fint sted å fotografere fossekallen. Og fossekallen var i full aktivitet da jeg kom. Den dukket stadig ut i det kalde vannet, og hver gang den kom opp igjen hadde den godbiter i nebbet.

Noen ganger satt fossekallen i skyggen. Da var det nesten som den satt i blåtimen. Fargen fremhevet det iskalde landskapet, men fortalte også om en fugl som er skapt for et liv i kulda.
Jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg sto godt kledd i varme klær, mens fossekallen hadde samme klesdrakta som i sommer. Bortsett fra at den hadde byttet gamle fjær med nye.
Langs iskantene lå restene etter fossekallens mange måltider. Vanninsekter og deres larver er hovedføden, men når det passer seg tar den også rumpetroll og småfisk.

Etter hvert ble det kaldt å tilbringe tid ved elva. Selv om jeg var godt kledd begynte tærne å gi tegn på frost. Etter noen timer brøt jeg derfor opp og bega meg mot bilen. Men jeg kommer så absolutt tilbake til den lille åpningen i fossekallens iskalde elv.

2011 er skogens år

2011-01-01T02:01:00.000-08:00

Året vi nå har gått inn i er valgt til skogens år. Kanskje ikke så dumt, for mye skog i Norge er blitt forsømt. Skogen er svært viktig for økosystemet i naturen og hjelper til med å opprettholde balansen. Dessuten gir den beskyttelse til fugler og dyr. For oss gir den ro og harmoni. Det er godt å dukke inn mellom stammene i en mørk og stemningsfull skog.

Inne i skogen er det gjerne få arter. Men de som trives her har et godt grunnlag å bygge livet sitt på. Om vinteren beskytter både trærne og snøen marken. Telen går ikke dypt her inne. Selv i snøfattige vintre beskytter trærne. Sammen med mose og et tykt lag barnåler holdes telen tilbake.

Skogen har blitt hugget så lenge det har vært skogeiere. Og den åpne uthogsten er alt annet enn pen. Det estetiske er blåst så langt unna det går an! Det som skogeiere skal tenke over er å bevare den viktige verneskogen inn mot den økonomiske. Den hindrer barskogen i å blåse over ende i sterk vind. Uten verneskog går det som på bildet over - store rotvelter i enden av fint trevirke. Det ender gjerne med at trærne ligger til de råtner. De fylles med skadeinsekter som barkbiller og deres larver - til stor glede for blant andre tretåspetten. Spesialisten på barkbiller og deres larver.
I mine områder har det blitt en vane å felle skog i mai-juni. Altså midt i den viktige hekke- og yngletiden. Hvor mange reder som går i bakken, og hvor mange bakkerugere som blir knust under tunge skogsmaskiner tør jeg knapt tenke på. Det er da jeg lurer på vitsen med båndtvang? Mens skogeiere kan ture frem så mye de vil, må hundeeiere ha hundene sine i bånd. Forstå det dem som vil.

En skog er fattig uten vann. Faktisk er små og store skogsvann som pustende lunger i skogen. På grunn av fuktigheten er artsmangfoldet langt større rundt vannene enn lenger ute. Det er derfor viktig å bevare skogen rundt de pustende lungene.

Og så kom sola

2010-12-30T08:26:00.000-08:00

Tåka lå som en vegg tidlig på dagen. Men jeg ville likevel ut for å se etter rådyr. Det er alltid en del rådyr ute ved kysten, blant annet sparker de seg ned til eikenøttene. Godis for rådyrene nå i vinterkulda. Og spor og sportegn så jeg mye av i alle kløftene der eiketrærne har vokst seg store og mektige. Men da jeg er i nærheten av en større åker ser jeg at sola begynner å bryte gjennom.

Og plutselig åpner landskapet seg! Åkeren kommer til syne, og like etter de nærmeste svabergene helt inne ved stranden. Over det kalde havet holder tåka seg lenger, men også her må den gi tapt. Bare frostrøyken stiger fra vannet. Men den gjør bare bildet mer levende. En plutselig forandring gjorde at landskapet forandret karakter fullstendig. Det er det som er spennende med naturfotografering.