fredag 27. mai 2011

Mårrastrekken

Jeg tilbrakte noen morgen- og formiddagstimer sammen med et par linerler. De var svært så opptatte av hverandre, og fløy frem og tilbake over en hogstflate. De var et par, og det var tydelig at de hadde seriøse hensikter. Etter en stund satte den ene seg i et tre og foretok noen hastige øvelser, før den fløy ned til den andre. Og så var det på'n igjen.

tirsdag 24. mai 2011

Vakker blomst med vond lukt

Orkideene er noen av de vakreste blomstene vi har. Her i Norge er vi også velsignet med orkideer, og den første av dem kommer allerede i mai. Mens restene av gjenværende hvitveis gjør sitt beste for å synes, strekker vårmarihånd seg mot lyset. En kraftig plante hvor en stor blomsterstand omkranser den øverste delen av en tykk stilk. Der vårmarihånd vokser kan skogbunnen være fiolett. Den kan danne tette bestander.


Mange har nok falt for fristelsen å plukke en bukett vårmarihånd med hjem. Og tanken er i utgangspunktet god, den. Men det blir med den ene gangen, for vårmarihånd sender ut en livlig lukt som minner om kattepiss. Så velbekomme!

søndag 22. mai 2011

Ikke giftig, men hissig

Den er ikke en art det mysser av, slettsnoken. En relativt sjelden art som har sin utbredelse langs kysten fra Østfold til Stavanger. Det finnes en bestand her i mine områder også, og hvert år har jeg kontakt med noen få av dem.


Slettsnoken er ikke giftig, men den har et hissig gemytt og biter gjerne. Jeg ble bitt av en slettsnok for noen år siden: Jeg ville bare løfte den opp, men den slags plukking ville ikke snoken finne seg i. Så den satte like godt tennene i høyre tommelfinger. Det kjennes når sylkvasse slangetenner kommer på hastig visitt, og det blødde en del etter bittet.
Slettsnoken på bildet lå på en steingard i le for vinden. Den er den mest varmekjære av våre tre slangearter, og den står på rødlista over truede arter. Og for ordens skyld: Alle viltlevende slangearter i Norge er totalfredet!

fredag 20. mai 2011

Kanskje jeg skulle ...?

Etter en tur langs det store vannet står jeg endelig ved den gamle setra. Hvem som bygde setra vet jeg ikke, men gressbakken rundt huset og ned mot vannet, tyder på at det har gått dyr på beite her for mange år siden. Da jeg var i ungdomsårene overnattet jeg mange ganger på setra. Det var speiderne som disponerte setra den gangen, og slik tror jeg det er fortsatt.


Setra ligger fint øverst på gressbakken med utsikt til vannet. Jeg setter meg på trappa og tar en kaffekopp. Borte ved en liten kolle, og et stykke utover gressbakken står hvitveisen fortsatt. Helt nede ved vannet vokser en tue med soleiehov. Svarttrosten og linerla er stadig ute på gressbakken, og jeg tipper at de har stiftet bo i nærheten.



Etter kaffen går jeg ned til soleiehoven, og mens jeg plasserer kamerastativet setter linerla seg i en buske like ved meg. Og der sitter den tålmodig og følger meg med øynene. Etter å ha tatt bilder av soleiehoven går jeg opp til setra, skifter objektiv - og går ned til soleiehoven igjen. Kanskje linerla kommer tilbake?



Og det gjør den. Den sitter så lenge at jeg får de bildene jeg vil ha. Jeg setter meg på setertrappa igjen. Denne gangen for å gå gjennom bildene. Da lander plutselig svarttrosten på en stor bjørkekubbe bare noen meter unna. Også den viser stor tålmodighet.



Senere går jeg rundt og suger til meg atmosfæren ved den gamle setra. Da slår en tanke ned i meg: Kanskje jeg skulle gå inn i speiderbevegelsen igjen? Da har jeg anledning til å låne setra. Det er mye å hente for en naturfotograf i disse omgivelsene.

tirsdag 17. mai 2011

Myras godlukt

Allerede tidlig om våren begynner porsen å sende ut godlukt. De rødbrune hannraklene (bildet) har også den, men det er særlig når bladene springer ut at lukten blir sterk: De er forsynte med kjertler som er fylte med eteriske oljer.
Når raklene springer ut om våren (porsen blomstrer på bar kvist) pleier jeg å rulle noen av dem mellom fingrene. Den lukten jeg tilfører hendene sitter en god stund før den slipper taket. Og lukten er god!


Porsen trives på våte myrer og gjerne helt ute på myrkanten. Den er avhengig av vann og kan danne tette og store bestander. Busken er særbu, noe som betyr at hannrakler og hunnblomster vokser på hver sine busker.
Før ble de eteriske oljene brukt som krydder i øl. Det var egentlig merkelig, fordi porsølet fremkalte kraftig hodepine. I dag brukes porsbladene i enkelte likører og aquavit. Det fortelles derimot ingenting om eventuell hodepinen av dem.

søndag 15. mai 2011

Den gamle veien

Det var mens jeg gikk på en grusvei inne på skogen at jeg fikk se en bestand med strutseving nedenfor meg. De sto på et relativt åpent sted. Jeg kom meg gjennom noen hauger med visne grankvister før jeg kunne hoppe ned fra en rett og tydelig kant. En rett flate like ved strutsevingene var kledd med gress. Et eller annet fortalte meg at jeg sto på gammel kulturmark, og at gresset og strutsevingene vokste på restene av en gammel vei.


Når denne veien sist var i bruk vet jeg ikke, men at det er lenge siden er sikkert. Å kunne stå på eldgammel og glemt kulturmark å fotografere gir en større dimensjon til bildene. Landskapet forteller oss at vi var her før, men at vi glemte området da vi la det ned. I dag får naturen igjen råde grunnen, men at den tar langsomt igjen den tapte marken. Kanskje nettopp for at vi en gang i mellom skal bli minnet på vår egen historie.

lørdag 14. mai 2011

Morgen ved skogsvannet

Da jeg kom inn til skogsvannet sto sola like over skogen i øst. Et tynt lag med dis gjorde at sola ikke var for sterk, noe som øket stemningen. Vannflaten lå som et speil, bare ørreten brøt stillheten med små vak. Langs vannet er det mange og gode fiskeplasser, og på et sted lå en liten abbor. En fisker har latt den ligge igjen etter fisketuren. Han valgte nok ørreten i steden.


Løvtrærne står med grønne blader og porsen sender godlukt over landskapet. Et godt sted å tilbringe en tidlig morgenstund.

lørdag 7. mai 2011

Et mangfoldig landskap

Allerede før jeg kommer ut av skogholtet hører jeg måkene. De er ikke kjente for å være lavmælte, noe de heller ikke er denne morgenen. Men jeg hører også andre og større fugler, nemlig grågjess. Det har dukket opp en del grågjess på stedet, og de har vært her i flere år allerede. Men å snike seg inn på 30 - 40 årvåkne grågjess er ingen enkel sak, så det ender med at de går på vingene med en forferdelig kjefting! Etter en liten flytur lander de så lenger ute i vika.


Takrørene har så vidt begynt å spire, og på flere steder stikker spisse skudd opp av bakken. Strandnelliken har kommet med blomsterknopper, og noen ytterst få har allerede sprunget ut.



I løv- og einerbuskene synger nyankomne sangere, gulspurv og tornirisk, og en gang fikk jeg besøk av en nysgjerrig steinskvett. Jeg rakk en del bilder av den før den fortsatte med sitt.



Kysten av Brunlanes er utrolig rik på natur! På bare små områder veksler landskapet mellom havstrand, blankskurt svaberg, enger, takrørskoger og myr. Bare få meter innenfor stranden står løvbusker og særegne kystskoger. Her vokser enorme mengder blomster allerede fra tidlig om våren.
Jeg sitter og tar en kaffekopp da tre storspover lander på steinene lenger ute. At de har sett meg er det ingen tvil om, men de blir rolig sittende. Etter hvert kommer måkene innover og fyller opp steinene i vika, og et steinkast fra stranden, på en stor øy, ligger knoppsvana på redet. Paret hekker på det samme stedet hvert år.





Senere trekker jeg inn på et lite platå. Det ligger bare noen meter fra vannet, og er den ytre delen av en artsrik kystskog. Og i en åpen del, mellom spirende gress og aldrende hvitveis, står gule og nyutsprungne Maria nøkleblom. Et mer vårlig sted å innta mat og kaffe kan jeg neppe tenke meg.

onsdag 4. mai 2011

Mer lys og varme

Måtte bare en tur til ut i marka for å prøve å fange mer av lyset og varmen. Eller våren om man vil.



tirsdag 3. mai 2011

Lyset og varmen

Våren gjør stadige fremskritt. Knoppene på trærne brister og slår ut bladene i vårlyset. Selv de mer varmekjære tresortene har kommet lenger enn vanlig. Den lille rogna i skogkanten setter i hvert fall pris på lyset og varmen. Det er utrolig hvilken innvirkning de to har på livet.