lørdag 30. april 2011

Et brennhett legemiddel

Knuskkjuken har fått navnet sitt fordi den har evnen til å fange opp gnister, men at den også hadde en lang glødetid. Gamle funn i steinalderbosetninger i Danmark, og funn i en hule ved Star Carr i Yorkshire i England, viser at knuskkjuke har vært brukt lengst av alle sopper. Funnet ved Star Carr er datert til år 8000 f.Kr. Men det var som legemiddel at knuskkjuken virkelig gjorde susen!


Samene brukte knuskkjuke for å kurere smerter i lemmene. Måten de gjorde det på er derimot ikke for pyser: De trevlet opp soppen, la en haug der smerten hadde satt seg - og tente på herligheta! Og det var svært viktig å fullføre behandlingen. For hvis pasienten ikke ble bra, hadde vedkommende enten ikke anvendt den i tide, eller ikke klart å fullføre den. En grei garanti for legen. Pasienten burde fått pris bare for å holde ut, for dette må ha vært en helvetes form for behandling! Personlig ville jeg rømt legekontoret for evig og alltid.

torsdag 28. april 2011

På nattekvist

Like utenfor plenkanten vår står det noen grantrær. Det var under en pause i skrivingen at jeg kastet et blikk ut på skogen. Da fikk jeg se en fasanhane i den ene grana. Han satt midt i treet og vendt ut mot husene.
Sola hadde fortsatt en bane å gå før den gikk ned, men den begynte å bli rød mellom trærne. Jeg listet meg forsiktig ut på verandaen med kameraet. Fikk noen bilder, men ble ikke helt fornøyd. Syntes ikke skarpheten ble som jeg ville ha den. Så derfor monterte jeg utstyret på stativet og listet meg ut igjen.


Nå ble bildene bra, men denne listingen kunne jeg ha spart meg for: Naboen hadde besøk, og en gang en gutt og naboens hund var ute og lekte, krøp fasanhanen bare sammen i kroppen. Han ville gjøre seg så liten som mulig. Men så fort gutten og hunden gikk inn igjen var alt greit.
Det gikk etter hvert opp for meg at fasanhanen ville overnatte i grana. For langt ut på kvelden gikk jeg ut på verandaen. Og gjennom kikkerten, i det svake skinnet fra husene, så jeg han i grana. Han sov!
Tidlig neste morgen, mens den første grålysningen farget himmelen, gikk jeg ut i stua for å se. Og fasanhanen satt fortsatt i grana, men nå hadde han reist seg i full høyde. Han ristet søvnen ut av kroppen. Det var på tide å starte en ny dag.

mandag 25. april 2011

Hvorfor akkurat der?

Hvorfor setter fuglene seg akkurat på den spesielle plassen? Hvorfor ikke et annet sted hvor de er mer synlige? De fleste organismer har vel et innebygget ønske om å være synlige for verden? Særlig om våren er det mer enn tydelig nok hos hannene når de synger. Da er det om å gjøre og være godt synlige med de beste sangene. Først da kan hannene oppnå den oppmerksomheten de ønsker. En oppmerksomhet som skal lokke til seg hunner, men samtidig holde andre hanner unna.


Men hva med ringdua på bildet? Bildet er tatt for noen dager siden. Og våren til tross valgte den å sette seg slik at den smeltet sammen med omgivelsene. Hvorfor gjorde den det? Jeg tror fuglene, uansett årstid, velger å være så anonyme som mulig. At de vet hvilke områder som gir den beste beskyttelsen.
For en ting er sikkert: En hann som sitter og synger fra en godt synlig plass utsetter seg for ytterste livsfare! Rovfuglene har, som de fleste vet, et eminent syn. Sangen er første ledd i en viktig kjede - å bringe slekten videre. For hvis ikke fordelene ved fuglesangen hadde oppveiet bakdelene, hadde fuglene sluttet å synge for lenge siden.
 

lørdag 23. april 2011

Møte med en bokfink

Ikke langt unna hjemmet mitt ligger en liten, men stemningsfull skog. Den er halvmørk og marken er dekket med grønn mose. Det er ikke så mange fugleartene her inne, men en av dem er bokfinken. Og en dag jeg var på vei hjem satt en bokfink stille på en tørr grankvist.

torsdag 21. april 2011

Den nysgjerrige rødstrupa

Rødstrupa er en av mine favorittfugler. Den liker seg hvor den lett kan smette inn i busker og kratt, men samtidig har den en stor porsjon nysgjerrighet. Rødstrupa sitter aldri langt unna, for stadig dukker den lille fuglen opp for å ta meg nærmere i øyesyn. Likevel kommer den nødig helt ut i åpent lende. Men gjør den det setter den seg på steder hvor den smelter inn med omgivelsene.


Mange ganger har jeg stått på kloss hold av rødstrupa uten å se den. Selv når den sitter og synger relativt åpent er den vanskelig å se. Den vet hva den gjør, rødstrupa.

mandag 18. april 2011

En stor overraskelse og et kort møte

Jeg ble svært overrasket da jeg kom frem til fossen. To gangbruer var borte og ingen muligheter for å komme over. Det går en kultursti over fossen, men nå må det andre omveier til. Her må det ha vært uhyggelige krefter i sving, for dette er isens og vannets verk. Den minste gangbrua er helt borte, mens det bare henger noen sørgelige rester igjen av den største.
På den østre bredden av fossen var gangbrua festet i et flere hundre kilo tungt betongfundament. Det er røsket løs fra fjellet og ligger flere titalls meter nedenfor selve fossen. Og jernkonstruksjonen under selve gangbrua av tre er krøllet sammen som papir og bøyd helt inn til fjellet under det vestre festet. Her henger altså de sørgelige restene av gangbrua igjen. På bildet er de synlige på venstre side av der fossen kaster seg utfor helt øverst til høyre i bildet.


Men en hyggelig overraskelse var at jeg så vintererla i flukt over fossen da jeg kom. Jeg satte meg til rette under en gran øverst ved fossen og tok en kopp kaffe. Måtte fordøye alt dette her. Og sannelig kom vintererla tilbake. Den satte seg i en løvbusk nedenfor meg og småkjeftet en stund før den fløy videre nedover elva. Landskapsfotograferingen fikk ligge i dag. Det ble bare dette ene bildet, for lyset var beinhardt. Kontrastene mellom de lyse og mørke partiene var svært store. Neste gang skal jeg også ta med kamuflasjen.


lørdag 16. april 2011

Vær oppmerksom

Det er ikke alltid lett å oppdage livet ute i skog og mark. Ikke nødvendigvis fordi det er vanskelig tilgjengelig, men mest fordi vi mennesker er så elendige til å følge med. Vi er uten sammenligning verdens minst oppmerksomme dyr. For mange er klokka viktigere enn naturopplevelsene, og selv dyr som oppholder seg relativt åpent, går vi forbi.
Jeg må innrømme at jeg selv kan være uoppmerksom, og mange ganger har jeg blitt irritert på meg selv når jeg har støkket et dyr eller en fugl.


Denne hoggormen lå godt sammenrullet i det lyse gresset og var egentlig godt synlig. Men likevel så jeg den ikke før jeg var på kloss hold.
Det første bildet viser omtrent situasjonen slik den var da jeg kom gående. Jeg var ikke på jakt etter krypdyr i det hele tatt, men så etter motiver i takrørskogen. Nok et eksempel på det uventede ved naturfotografering. Vi vet aldri hva som dukker opp. Så derfor - vær oppmerksom!

tirsdag 12. april 2011

En vårtur til kysten

Jeg bestemte meg for å ta turen ut til kysten. Det er en stund siden jeg har vært der, og det nesten sommerlige været gjorde turen til en god opplevelse.


Den lille hoggormen i einerbuska hadde rullet seg sammen i sola, og snuta hadde den stukket ned i kveilene. Det var så vidt øyet var synlig. Den kunne neppe være mer enn 12 - 15 centimeter lang. Et vakkert barn fra i fjor. Da jeg fortsatte utover mot svabergene gikk jeg på to adskillig større familiemedlemmer av den.


Det er full fart hos de fleste fuglene, og ærfuglene gjør mer enn de fleste: Hannene går helt fra sans og samling ved synet av vakre hunner. De sparker og biter, slår med vingene og er alt annet enn kamerater. Og midt i denne kakofonien av løse fjær og hakkende nebb, sitter årsaken til hele sirkuset, nemlig hunnene.
Et stykke bortenfor meg holdt en flokk hanner på å vise seg skikkelig fram for et par hunner, men den ene hunnen ga tydeligvis blaffen i hele moroa: Hun vraltet ned til vannet og la på svøm. Etter en del åling og krabbing på alle fire kom jeg i såpass posisjon at jeg fikk tatt noen bilder.



Og da jeg var på vei tilbake kom en stor flokk gjess i formasjon over meg. Ut fra nærmere studier av bildene, så det ut til å være sædgjess.




Nå på vårparten får svaberget en nesten blank overflate. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men på flere steder går det nesten i ett med havet. Særlig virker det slik der granitten er lys. Kanskje det rett og slett er våren som får alt til å virke lysere?
Det er litt tidlig for plantene ennå, men blant vissent gress skyter de første spirene opp av bakken. Og mellom noen steiner prøver skjørbuksurten seg med å slå ut de første blomstene.



Ut på dagen blir det helt eventyrlig, og det ender med at jeg går rundt med oppbrettede skjorteermer. Og før jeg ruslet mot bilen ut på ettermiddagen, tok jeg en kaffeskvett ved en dam omkranset av grønne alger.

fredag 8. april 2011

"Bare" en hogstflate

Hvorfor i all verden gidder jeg å tilbringe tid på en hogstflate? Fordi det er et spennende område med mye lys og mange arter.


Før skogen ble hugget var det relativt få arter i den halvmørke, men stemningsfulle skogen. Men etter hogsten slapp lyset til, og et stort artsmangfold kunne skape seg et liv ute på flaten. På marken lå det mange frø. Frø som ikke kunne vokse fordi lyset var for dårlig. Kanskje det var vinden som hadde ført frøene dit? Men etter hogsten kunne frøene spire fordi lyset slapp til. Blomstene slo ut sine kronblader mot sola, og nektarsultne insekter var straks på pletten. Dette middagsbordet kunne dem ikke fly forbi. Og etter insektene kom småfuglene. Menyen deres består for en stor del av insekter. Småfuglene kan heller ikke føle seg for trygge, fordi rovfuglene ligger dem hakk i hæl. Og slik fortsatte det til flatehogsten var full av liv.


Vi har hatt hogst i landet siden den første skogeieren så dagens lys. Og det vil vi også ha i fremtiden. Det jeg vil oppfordre til er å konsentrere om det positive ved en hogstflate, i steden for å bare se det negative ved den. Enten vi liker å rusle med en kikkert, eller dra rundt på svintungt kamerautstyr, så har faktisk en hogstflate mye å gi. Men se bort fra det estetiske. En hogstflate er stygg som juling!


Selv en ihuga landskapsfotograf kan finne noe av interesse, og på stubbene vokser forskjellige sopper som kan gi noe. Det er bare, som ved all fotografering, om å gjøre å se.