torsdag 31. mars 2011

Alt lysner


Det er rart med vårlyset. Både vekster, dyr, fugler og mennesker våkner etter vinteren. For det er bare å innrømme det: Hele organismen vår får et oppsving, den også. Derfor er jeg glad for at vi har fire årstider. Vi føler nemlig årstidene like mye som alt annet.

tirsdag 29. mars 2011

Vinteren renner bort

Endelig går det mot vår! Bekker og elver begynner å vokse, og mange av dem går lenger enn sitt opprinnelige leie. De legger både skog, åker og eng under sin fuktige buk.


Hensikten min i dag er å få frem kontrasten mellom den solbelyste skogen og de mørke skyggene. Og denne kontrasten blir ikke sterkere enn nå om våren når snøen fortsatt ligger. Men jeg vil også få med rennende vann. Vann som skapes av snø og is som smelter. Dessuten er vannets brune farge med på å øke kontrastene. Jeg liker å se brune smeltevannsbekker i sterkt lys, fordi dem forteller om vår.



Turen gikk derfor til et område i Telemark jeg liker godt: Her står ranke furuer på moene, men også stemningsfull granskog med vann, bekker og myrsøkk. Og etter en tid sammen med vann, sol og råtten snø fikk jeg det jeg ville ha.

onsdag 16. mars 2011

Et elendig arvegods!

Nå smelter snøen i sydvendte bakker og livet begynner å tine opp. Også det livet som mange ikke liker. Krypdyrene er ikke særlig populære, men ikke desto mindre er dem en viktig del av det økologiske systemet.


Hoggormen har ikke mange tilhengere, og noen mennesker er direkte redde for å gå ut i skog og mark når våren kommer. Helt uforståelig! Jeg har spurt mange om hvorfor de redde for hoggorm, men ingen av dem kan gi et fullgodt svar. De bare er det. -De er noen kvalme og ufyselige dyr, sier de gjerne. Men det er et elendig grunnlag å bygge en frykt på.
Mange har fått frykten "i gave" fra sine foreldre, som igjen har fått den fra sine. Frykten for orm er rett og slett et elendig arvegods!


Til dere som er redde vil jeg komme med en liten oppfordring: Neste gang dere ser orm så ta det med ro. Gjør noen forsøk på å bli stående for å se på den. Da vil dere se at den er like glad i sola som vi er, men også at det ikke er så farlig å dele en solvarm gressbakke med et av våre krypdyr.
 

mandag 14. mars 2011

Rødbrun solbader

På denne tiden går ikke alltid reven i hi etter nattens jakt. En ting er at den har parringstiden sin nå, men en annen ting er sola: Den er like glad i sol som oss, og legger seg gjerne på en høytliggende plass hvor sola tar godt. Og hva kan skje her? Jo, reven sovner! Den ellers så sky og forsiktige reven blir plutselig ikke så forsiktig lenger.


At reven kan sovne har jeg mange eksempler på, og jeg har sittet på kloss hold av den ved flere anledninger. Reven var helt uvitende om mitt nærvær. Så det er, som sagt, ikke bare oss tobeinte som nyter sola når den begynner å varme.

søndag 13. mars 2011

Den kalde hviletiden

At vinteren i Norge er hviletid for naturen er sikkert. Men likevel er det fantastisk hvordan de forskjellige artene velger å komme seg gjennom vinteren på.


Noen planter er ettårige, og visner for evig og alltid når blomstringen er over. Andre trekker næringen ned i rotsystemet. Her legger plantene seg til ro og sover som best dem kan. Stilkene som stikker opp over bakken dør. Og bare det er fantastisk: En del av planten lever, men sover dypt, mens andre deler er døde. Men i deler av det døde finnes kimer av liv: Frø som skal bringe slekten videre, men samtidig holde liv i andre, som fugler og dyr.



Tovingen på bildet skjønner tydeligvis ikke sitt eget beste, for den velger snø, skygge og kuldegrader som rekreasjon. Men noen insekter er hardføre. De har en innebygget frostvæske som hindrer dem i å fryse seg fordervet. De tåler noen kuldegrader ute i snøhaugen. Men selv om tovingen ikke tar til seg mye næring, blir den næring for andre. For et uslåelig system!

lørdag 12. mars 2011

Omgitt av frost


Det ser nesten ut som om bjørkestammen prøver å få til litt varme i kulda. Omgitt av rim skaper den kontrast med sin gulbrune tone.

torsdag 10. mars 2011

Det holder nå!


Jeg håper ikke dette er naturens måte å prøve å være morsom på, for det har jeg ingen sans for. Endelig har vi kommet inn i den første vårmåneden og vi får et snøvær tettere enn tåke. Jeg så knapt skogen 20 meter unna. Men etter at "tåka" trakk seg unna dryppet det av trærne, så snøen forsvinner nok fort. Det er et par plussgrader, så vi går nok mot ordentlig vår - håper jeg!

lørdag 5. mars 2011

Husbesøk

Jeg har skriveplassen min ved stuevinduet. Her har jeg utsikt til verandaen og skogen. For et par dager siden satt jeg og skrev da ei gråmåke landet på verandakanten bare et par meter unna. Her spankulerte den frem og tilbake noen minutter.


Ute i skjærgården er det ikke så lett å bedømme størrelsen på fuglene. Dels på grunn av at de blir små i det store landskapet, men også fordi fuglene ikke slipper oss så nære.
Det var da jeg fikk den unge gråmåka på kloss hold at jeg så hvor stor den virkelig er.

torsdag 3. mars 2011

Vårtegn må man ha

Ryggsekken var tung og velgjørende da jeg gikk opp lia. Jeg måtte ta det med ro på grunn av snøen, men likevel var jeg våt av svette da jeg nådde toppen.
Dette var den første virkelige vårdagen et par dager inn i den første vårmåneden. Et nydelig vær med sol fra nesten skyfri himmel, varmegrader og snø som tinet. Bedre kunne det ikke bli!


Inne på fjellet står haresporene som sirlige mønstre i snøen. Her og der også avtrykkene etter reven. På et sted står sporene ved siden av hverandre. To spor av to dyr som ikke liker hverandre. Eller rettere sagt: Den ene liker ikke den andre, men den andre liker den ene - som mat!



Jeg har et spesielt vårtegn: I februar-mars blir grønnfargen på bartrærne friskere grønn. Snodig kanskje, men det er bare sånn. Det er nok den stadig sterkere sola, som får frem glansen i vokslaget på barnålene.
Ytterst på fjellet, der utsikten ikke stanser før horisonten, tar rådyrtråkkene over. Det ser nesten ut til at haren og rådyret har delt fjellet mellom seg.





Under furuene ser jeg flere liggegroper, og spor etter rådyr går helt ut på kanten av fjellet. Et par meter til og rådyret hadde fått et ufrivillig fall på rundt 40 meter. Ikke mye å trakte etter!
Likevel! Det var ikke sola, varmegradene, snøen som smeltet eller grønnfargen på trærne som var det viktigste vårtegnet i dag, men ei flue som landet på pannen min. Det var vårtegn, det!

onsdag 2. mars 2011

Med tåka som medspiller

Noen ganger kan tåka være god å ha: Når den ligger tykk og kald kan vi konsentrere oss om de små motivene. La dem få en større betydning i bildene, å la bakgrunnen bli utvisket og nøytral.


Egentlig var jeg ute for å finne rådyr, og sporene fortalte om stor trafikk i området. Men i dag så jeg ingen rådyr, så jeg konsentrerte meg om landskapet og tåka i steden. Eller rettere sagt om de nære og små ting i tåka.


Men jeg skal tilbringe flere dager etter rådyr før snøen forsvinner. De er ikke langt unna.